Han var perfekt. Men så oppdaget jeg alle regningene

Kristian og jeg ble sammen på 21-årsdagen min. Egentlig kjente jeg ham ikke noe særlig, selv om vi kom fra samme bygd. Men jeg hadde invitert en kamerat av ham til selskapet mitt, og denne kameraten tok ham altså med på festen min.

Jeg bodde fortsatt hos foreldrene mine, men de var utenbys den helgen, så jeg hadde invitert masse mennesker.

Kristian hadde plukket noen vakre markblomster og satt dem sammen til en nydelig bukett til meg. Han var så flott den kvelden, hadde fin dress på seg og ga meg hele tiden verdens fineste komplimenter. Jeg smeltet helt. 

Litt utpå kvelden spurte han så vakkert om jeg ville være jenta hans. Selv om det hele gikk veldig fort, og vi egentlig ikke kjente hverandre, sa jeg ja.

En må jo ta noen sjanser i livet, sa jeg til meg selv. Dessuten var det ikke snakk om et ekteskap. Vi skulle jo bare være kjærester...

At Kristian var en drømmer, oppdaget jeg ganske snart, men det syntes jeg bare var sjarmerende. Han hadde store planer for fremtiden og snakket mye om hvor mye penger han skulle tjene og hva han skulle bruke dem til. 

I begynnelsen virket det som om han hadde god råd, for han spanderte sydenturer, dyre middager ute og smykker på meg.

Jeg forsto aldri helt hva jobben hans besto i, bare at han drev med forretninger i utlandet og salg av ymse varer. Stadig vekk var han i Japan for å handle inn varer for salg i Norge.

Etter et halvt års tid flyttet vi sammen i en leilighet. Jeg reagerte litt da han insisterte på at leiekontrakten skulle stå i mitt navn, men han svarte bare unnvikende da jeg spurte om det.

Regningene strømmet inn

Jeg er oppdratt i en kristen familie og vant til å stole på folk, så da Kristian begynte å låne penger av meg, så jeg ikke noe betenkelig med det.

På den tiden hadde vi vært sammen i et halvt år, og jeg var i full jobb og tjente relativt bra. Klart jeg kunne låne litt penger til kjæresten min nå som han var i en vanskelig økonomisk situasjon. 

Men etter hvert som tiden gikk og situasjonen ikke bedret seg, ba jeg ham om å finne seg en «normal» jobb for å komme seg på bena igjen. Regningene i hans navn kom i en jevn strøm, og det var ikke lenger mulig for meg å betale dem.

Men Kristian hadde aldri hatt en A4-jobb og ville heller ikke ha det nå.

Når jeg begynte å mase, hadde han en million planer om hvordan han igjen skulle tjene mye penger og hva han skulle gjøre med alle pengene. Det innebar alltid dyre presanger til meg og reiser utenlands.

Etter hvert så jeg mindre og mindre til ham i vår felles leilighet, og jeg trodde og håpet at det var fordi han nå hadde noen forretninger på gang. 

Regningene stoppet å komme, og en kveld forsikret han meg om at nå var det bare et tidsspørsmål før han kunne innkassere en pen sum penger. Jeg ble kjempeglad, både for hans og for vår skyld.

Den skrantende økonomien hadde nemlig lagt en demper på forholdet vårt.

Den kvelden feiret vi med de siste hundrelappene mine, og jeg følte virkelig at til tross for de økonomiske problemene vi hadde hatt i det siste, så var han mannen jeg elsket og ville leve livet sammen med.

Men tiden gikk, og selv om Kristian ikke sa noe direkte til meg, skjønte jeg på humøret hans at det ikke hadde blitt noe av de pengene som han nærmest hadde lovet.

Jeg ble selvsagt kjempeskuffet. Dette kunne ikke fortsette lenger, jeg hadde rett og slett ikke råd til å brødfø oss begge.

Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet

Elsker ham fortsatt

Jeg begynte igjen å mase på Kristian om at han måtte finne seg en vanlig jobb. Men det førte bare til at han unngikk meg og holdt seg mye borte fra leiligheten vår. 

Jeg var knust over den utviklingen forholdet vårt tok, samtidig som jeg innså at vi var nødt til å si fra oss leiligheten og finne oss et billigere sted å bo. Det endte med at vi hver for oss flyttet inn hos våre foreldre.

Det var et stort tilbakesteg i forholdet vårt, men vi var enige om at vi fortsatt skulle være sammen. Faktisk ble forholdet vårt bedre i denne perioden, kanskje fordi vi unnlot å snakke om hans økonomiske situasjon. 

Men så begynte regningene å komme igjen, adressert til meg hjem til foreldrene mine. Det var inkassokrav på varer og tjenester jeg ikke ante noe om. Jeg ble rasende, og hvis jeg ikke hadde vært så hysterisk, tror jeg nok ikke han hadde tilstått.

Slukøret innrømmet han at siden han skyldte så mange penger, var det umulig for ham å bruke sitt eget navn når han bestilte eller kjøpte noe. 

Men han hadde ment å betale før jeg merket noe. Jeg spurte ham hvorfor i granskauen han bestilte noe i det hele tatt når han ikke kunne betale for seg. Det hadde han ikke noe vettig svar på, men han forsikret meg om at regningene skulle bli betalt.

Det ble de ikke, og til slutt fikk jeg penger av foreldrene mine for å ordne opp.

Etter hvert som flere og flere regninger strømmet på, brøt jeg all kontakt med Kristian. Han hadde løyet for meg, og jeg innså at det ikke var noen fremtid i et forhold der jeg ikke kunne stole på kjæresten min.

Fortsatt kommer det regninger i mitt navn, og nå er det ett år siden vi var sammen. Når jeg ringer ham, har han som vanlig en eller annen plan om hvordan han skal tjene seg rik, men en vanlig jobb har han ennå ikke hatt. 

Jeg prøver i det lengste å unngå ham, men når jeg av og til støter på ham, gjør hjertet mitt et hopp. Jeg elsker ham fortsatt, men jeg kan ikke leve i et forhold der jeg aldri vet hva morgendagen vil bringe.

I ettertid har jeg fått vite at han skylder penger både til familien sin og alle vennene sine.

Jeg håper at han en dag innser at veien til penger går gjennom hardt arbeid og ikke gjennom lugubre forretninger. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på «De blå sidene» i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.