Jeg forlot ham – så kom telefonen som fikk meg til å angre

Bjørn og jeg møtte hverandre da vi var i begynnelsen av 20-årene. Jeg hadde akkurat avsluttet et langt forhold til ungdomskjæresten min, som dessverre var for glad i det motsatte kjønn, da jeg opp­daget at han fantes.

«Så deilig det må være å ha en kjæreste som han», tok jeg meg i å ­tenke. Kjæresten jeg fikk da, var bare snill og god. Han var tålmodig, mild og tok ikke stor plass, og det beste av alt, var at han forgudet meg.

Bjørn visste ikke hva godt han kunne gjøre for at jeg skulle ha det bra. Når du har vært i et forhold der du praktisk talt hele tiden er på vakt, fordi du vet at den andre ikke er av den trofaste typen, føles det fantastisk å være i en relasjon basert på trygghet.

Sammen med min nye kjæreste kunne jeg slappe av. At jeg endelig kunne slå meg til ro og få familien jeg hadde drømt om, ga meg tro på fremtiden. Så vi giftet oss da vi begge var 23 år gamle, og det var ikke tvil i min sjel den gangen om at jeg skulle elske og ære mannen min til døden skilte oss.

Han så frem til å få sin egen familie, og jeg var kvinnen i hans liv. Mine foreldre var henrykte. I deres øyne var han et perfekt valg. «Du kommer til å få det godt», sa de.

Vi bygde hus og jeg ble ­gravid. På to år hadde vi fått to sønner. Hverdagene var forutsigbare og gode. Jeg koste meg som småbarnsmor og hadde en ektemann som stilte opp på sin stille og gode måte.

Savnet etter noe mer

De første årene var alt ok. Jeg savnet ingen ting og tenkte ofte at jeg var heldig. Så ble jeg 40 år, barna ble store og klarte seg selv, og ett spørsmål tok plass i hjernen min: Er dette alt? Jeg så venninner som skilte seg og fant ny, stormende kjærlighet. De blomstret.

Jeg måtte innrømme overfor meg selv at de store følelsene for Bjørn var blitt borte. Berøringer fra ham pirret meg ikke og jeg fant ikke spennende ting å snakke med ham om. Kort sagt, ble han kjedelig. «Jeg har det godt og er heldig», sa fornuften min til meg når jeg tenkte på situasjonen, men drømmene vant.

Da den eldste sønnen vår hadde fylt 18 år, bestemte jeg meg for å gå fra mannen min. «Du er en super mann, og jeg er glad i deg, men mer som en bror enn som en ektemann», forklarte jeg. Han falt ikke sammen i gråt, og ble ikke sint eller urimelig.

Han reagerte i tråd med sin personlighet; med stillhet og sorg i blikket. Han hadde det samme uttrykket som han hadde fått hver gang jeg hadde avvist nærhet fordi jeg ikke tente på ham. «Dette gikk da greit», bestemte jeg meg for å tenke, og så flyttet jeg ut.

Han laget ikke bråk rundt delingen heller. Jeg fikk min halvpart og kjøpte et rekkehus i nærheten av en fraskilt venninne. Vi to begynte å møtes på kveldene og drakk vin og hadde det gøy.

Ikke ett sekund var jeg i tvil om at jeg hadde gjort det riktige. Sønnene mine syntes synd på pappaen og valgte å bo hos ham mesteparten av tiden.

Jeg syntes at det var greit, for stadig var de på middager hos meg. «Kan ikke pappa bli med?» spurte de iblant, og jeg så ingen grunn til å si nei. Jeg hadde ingen vonde følelser for min eksmann. De kom, og vi hadde det hyggelig.

I noen år rotet jeg litt rundt med flere menn, og jeg så meg ikke tilbake. Alt ble bare rot, og jeg gikk på noen smeller både når det gjaldt uærlighet og dårlige egenskaper.

Hadde hele tiden kontakt

Hele veien hadde jeg god kontakt med min eksmann. Han ringte meg, kom innom på en kopp kaffe og sa aldri ett vondt ord til meg. «Skal ikke du finne deg en ny dame?» spurte jeg. Han ristet på hodet og sa at han tvilte på at det kom til å skje.

«Faren deres er treig», sa jeg til barna. Jeg gjorde det klart for dem at jeg håpet at han gikk ­videre i livet og fikk det godt. «Han har ikke glemt deg. Han håper og tror at det skal ordne seg igjen mellom dere», sa venninnene mine.

De syntes at jeg burde ha satt grenser for Bjørn. «Si til ham at han ikke må ringe deg hele tiden», formidlet de til meg.

Jeg begynte å føle at tele­fonene fra eksmannen min ble en belastning, og sa til meg selv at det var unaturlig at han ville være sammen med meg, flere år etter at vi ble skilt.

«Skal jeg ordne vannkranen?» kunne han spørre. Han hadde hørt fra sønnene våre at den lekket vann. «Takk, det er snilt av deg», sa jeg, men jeg begynte å kjenne en slags irritasjon.

Bjørn var rundt meg, selv om vi ikke bodde sammen. Vi feiret julene sammen, fødselsdagene i familien og møttes overalt. Mine foreldre ba ham fortsatt på søndagsmiddager og gjorde det klart for meg at de bestemte hvem de ba.

Jeg kranglet med dem om dette og sa at de skulle ha respektert mitt valg; nemlig at jeg hadde forlatt ham. «Men han har aldri gjort deg noe vondt og vi er glad i ham», innvendte de.

Mitt liv som enslig ble ikke slik jeg drømte om. Det var moro i noen år, men så følte jeg brått en slags tomhet. Var dette svaret på drømmene mine? Dumme, upålitelige menn, et urolig liv med kvelder ute på byen. Noen kvelder satt jeg hjemme og kikket ut av vinduet. Jeg følte meg mislykket.

Telefonen som endret alt

Så, for ett år siden, kom telefonen som ga meg mitt livs sjokk. Den yngste sønnen min, Sindre, ringte og fortalte at han hadde funnet faren livløs på badet.

Bjørn hadde hatt et massivt hjerneslag. Han kunne ikke prate eller bevege seg og var kjørt med ambu­lansehelikopter til sykehus. «Bjørn», ropte hjertet mitt, og i samme øyeblikk forsto jeg at jeg bare hadde elsket én mann i hele mitt liv.

Han døde, og siden da har jeg båret på et dypt og inderlig savn. Noen kvelder tar jeg meg selv i å håpe at telefonen skal ringe, at det er ham som spør: «Har du det bra? Jeg ­ville bare si hei. Si fra hvis jeg kan hjelpe deg med noe.» Han var glad i meg og ville meg godt.

Det finnes ingen andre som har villet meg så godt som det han gjorde. Og nå savner jeg disse små, korte samtalene – stemmen hans.

Han ble for kjedelig for meg, trodde jeg den gangen. Men sannheten er at jeg ble for påvirket av det tilsynelatende morsomme og spenn­ende livet som venninnene mine hadde.

Når det kom til stykket, var ikke det så gøy. Innerst inne savnet jeg det gamle, men det torde jeg ikke engang å innrømme overfor meg selv. Så jeg laget meg en historie om at min eksmann var en belastning.

I dag ser jeg at det var en livsløgn. Det var godt å ha ham nær. Nå savner jeg ham. Og kanskje kan min lille ­historie få andre kvinner til å tenke seg om før de reiser fra den snilleste mannen i verden. Livet der ute er ikke så forlokkende som det kan virke. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.