Jeg var knust da jeg mistet bagasjen på reise – helt til det viste seg å være hell i uhell

– Hva med denne her? 

Ekspeditøren rakte en knallrød badedrakt inn til meg i prøverommet. Og jo, den var kjempefin, ingen tvil om det – bare ikke for meg.

Jeg holdt meg til diskrete jordfarger og var i det hele tatt veldig konservativ i klesvalget mitt, og det valgte jeg også å være nå. 

– Nei takk, jeg tar den svarte, sa jeg.

I stedet for å holde sølvbryllupsfest, skulle mannen min, Morten, og jeg på ferie til Karibia.

Det var en gammel drøm som gikk i oppfyllelse, og da vi et par dager senere sto ute på flyplassen og sjekket inn feriekoffertene våre, gledet vi oss også helt vanvittig. 

Først ventet det oss likevel en lang flyreise med to flybytter underveis. 

Bare vintertøy

Mange timer senere hadde vi endelig kommet frem, og nå sto vi trøtte ved bagasjebåndet og ventet på at koffertene våre skulle dukke opp.

Det gjorde de ikke, og til slutt ble vi derfor nødt til å henvende oss ved flyselskapets skranke. 

Personalet undersøkte saken og måtte så beklage at bagasjen vår åpenbart var blitt sendt med et annet fly enn vårt. Så der sto vi trøtte og utmattede etter mange, mange timers flyreise uten annet enn vintertøyet vi hadde reist ut i. 

Flyselskapet forsikret oss likevel om at de ville gjøre alt for å finne bagasjen vår, og fulle av håp tok vi derfor en taxi til hotellet vårt. 

Nedslående beskjed

Neste formiddag fikk vi imidlertid den nedslående beskjeden at bagasjen vår fortsatt ikke var blitt funnet.

Vi ble derfor nødt til å dra inn til nærmeste by for å kjøpe badetøy og sommerklær, betalt av forsikringen. 

Inne i den lille, klamt varme byen bugnet det også av alle mulige slags varer på hyller og stativer – alt fra solbriller og transistorradioer til klær, kopier av designervesker og fiskestenger. 

Morten fant seg raskt et par t-skjorter, et par badeshorts og et par flipflopper, mens jeg hadde langt større problemer med å finne noe brukbart.

Svett sirkusklovn

For det første var det nesten ikke dameklær i min størrelse. For det andre var alle klærne i spraglete mønstre og skrikende sterke farger. 

Så der sto jeg med svetten silende nedover min eneste hvite bomullsbluse, som ikke lenger var særlig hvit, og ble nødt til å kjøpe de klærne jeg nå engang kunne klemme meg ned i: Et par storblomstrete shorts, en rosa skjortebluse, en batikkjole som gikk ned til føttene – og så en badedrakt som ikke bare var håpløs i fasongen, men også i et hissig grønt, gult og rosa mønster.

Da vi kom tilbake til hotellrommet, hvor jeg prøvde de nye klærne mine, lignet jeg mest av alt en stor og svett sirkusklovn.

På gråten

Verst ble det likevel da jeg sto foran speilet i den nye selvlysende badedrakten.

«Jeg kan ikke vise meg noe sted sånn her!» utbrøt jeg sjokkert og på gråten.

«Å, slutt da, skatt, du kommer jo til å overstråle alle», sa Morten med undertrykt latter.

Først skulle jeg til å skjelle ham ut, men så begynte jeg i stedet å le selv. For selv om jeg mildt sagt ikke så særlig lekker ut i den nye fargesprakende feriegarderoben min, var det jo ikke annet å gjøre enn å prøve å le av det hele. 

Alternativet var at jeg skulle tilbringe tiden min på hotellrommet, til koffertene våre kanskje dukket opp. 

Ga blaffen

Selv om jeg måtte overbevise meg selv kraftig for å vise meg i den nye feriegarderoben, som både var lite kledelig og iøynefallende på en og samme tid, gikk det ikke særlig lang tid før jeg oppdaget at det faktisk ikke var noen som la spesielt merke til meg av den grunn.

Da begynte jeg for alvor å nyte ferien min.

Vi ble først gjenforent med koffertene våre da vi hadde kommet hjem igjen.

Selv om det selvfølgelig hadde vært irriterende å mangle dem på ferien, kom jeg hjem igjen mindre fargesky. 

Ikke sånn forstått at jeg byttet ut hele den svarte, hvite og beige garderoben min med de spraglete neonfargene og storblomstrete mønstrene som jeg hadde vært tvunget til å gå med på ferien. 

Nei, jeg hadde bare lært at det ikke er så farlig med litt mer farge på klærne – og siden har jeg også kjøpt badedrakten i den knallrøde fargen som jeg egentlig likte så godt. 

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.