Datteren min har hatet meg siden hun var liten. Jeg begynner å miste troen på at vi skal bli venner

I går satt jeg på kjøkkenet og gråt. For tusende gang hadde Anja og jeg hatt en opprivende krangel, som endte med at hun trampet ut i sinne mens hun ropte at hun hater og forakter meg. Jeg føler meg totalt utslitt av de voldsomme scenene som settes i gang hver gang jeg forteller henne at hun må skjerpe seg i ordbruken mot meg. Alt blir verre!

Allerede som ettåring viste hun oss at hun er bestemt og sta av vesen. Det første ordet Anja lærte, var et høylytt nei, og den første setningen hun sa, var «Jeg vil ikke!».

Det begynte med at hun nektet å gi slipp på ting hun hadde fått tak i. Når vi forsøkte å forklare henne at hun ikke kunne ta for eksempel en fyrstikkeske, ble hun så rasende at hun la seg ned og slo pannen i gulvet.

Som toåring spente hun seg som en bue hver morgen når vi skulle av gårde til barne­hagen. Hun ville ikke ha på seg jakke eller lue og rev av seg klærne når vi satte henne på gulvet etter å ha kjempet dem på. 

Det hendte at vi rett og slett resignerte og kjørte henne til barnehagen i pyjamasen. Der lo de av hennes viljestyrke.

Men Anjas temperament skapte problemer i barnehagen også. Fikk hun det ikke som hun ville i leken med de andre barna, reagerte hun med å slå og spytte.

Etter hvert som hun ble større, slengte hun rundt seg med saftige ord og uttrykk. De voksne snakket til henne, og det ble bedre, men hjemme virket det som om hun ikke ville høre på noe som helst.

Les også (+): Jeg gjorde de samme feilene som mine foreldre. Til slutt måtte jeg ta et oppgjør

Blir så mye krangling

Mannen min er lei av all kranglingen hjemme hos oss. Han kan ikke forstå at det er nødvendig at Anja og jeg står og skriker til hverandre, og sier at det må være like mye min skyld som hennes. Det tar jeg ikke innover meg.

I for­holdet til sønnen min har jeg ikke de samme problemene. Han er rundere og vennligere av natur, og det gjør at jeg behandler ham annerledes.

Anja har helt siden hun var liten klaget på at vi gjør forskjell på Otto og henne. Hun påstår at jeg ikke er like glad i henne som i ham. Når jeg sier at jeg elsker begge like høyt, sier hun at jeg lyver. 

Det sårer meg at hun slenger ut slike ting, og jeg synes at hun er utspekulert når hun hver gang vi har en diskusjon, konkluderer med at jeg gjør så stor ­forskjell. «Du får gå og ta vare på englebarnet ditt», sier hun sarkastisk. Jeg blir stående oppgitt og såret igjen.

I går morges hadde vi en av de daglige scenene. Vi hadde ropt vennlig til barna at frokosten var klar, og at de måtte stå opp for å gjøre seg klar til en ny skoledag. 

Otto kledde på seg, kom ned og satte seg ved bordet. Anja uteble. Vi ropte for andre og tredje gang – fremdeles vennlig – og ingen ting skjedde. Så gikk jeg opp og tok tak i dynen hennes. «Anja, nå må du stå opp», sa jeg, litt fastere i stemmen. Da satte hun seg opp i sengen og skrek: «Gi deg! Kom deg vekk, din kjerring!»

Jeg blir så provosert av slik oppførsel at jeg mest har lyst til å slå. «Kom deg opp», freste jeg tilbake og tok med meg dynen.

En ny dag startet med en ny krangel, og ved frokostbordet satt hun mutt og sur og nektet å svare når jeg snakket til henne.

Det begynner å tære på kreftene mine at vi ikke klarer å være hyggelige mot hverandre. Det er sant at jeg ikke behandler barna mine likt, men det betyr ikke at jeg er mer glad i den ene enn i den andre. 

Sannheten er at jeg drømmer om å få det samme nære, fortrolige og rolige forholdet til datteren min som jeg har til sønnen min. Jeg tror ikke det kommer til å skje. Søsknene er rett og slett for forskjellige.

Les også (+): Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham

Blir irritert bare av å se meg

Det er som om Anja blir irritert og kranglelysten bare av å se meg. «Vær vennlig mot meg, og jeg er vennlig mot deg», har jeg sagt tusenvis av ganger. Alt jeg ønsker i hverdagen, er fred og fordragelighet.

Jeg har forsøkt å ignorere det når jeg merker at Anja prøver å hisse meg opp, likevel klarer hun som regel å starte en krangel. Hun kan terge på seg en stein! 

Jeg synes ikke at jeg kan la henne kalle meg stygge ting og si at jeg er en dårlig mor. Faktisk krever jeg større respekt enn det fra mitt eget barn.

For en uke siden kastet jeg den våte oppvaskkluten på henne. «Ingen andre mødre gjør sånt. Du er gal», skrek hun til meg. Etterpå følte jeg meg bare trist og dum.

Da jeg senere på dagen ba om unnskyldning, sa hun at hun ikke tar imot unnskyldninger fra meg.

Hun er blitt 13 år nå, og hun er høflig og glad ute blant andre. Det gjør at jeg slapper av når det gjelder hennes sosiale liv med andre. Det som tærer på, er at hun tar ut all frustrasjon og aggresjon på meg. Det virker som om hun går så på akkord med seg selv at hun må øse ut alt når hun kommer hjem.

Hun klager på middagene jeg lager, sier at jeg spør om feil ting. Alt jeg gjør, er feil i hennes øyne.

Hadde det vært først nå at vi fikk de problemene vi har, ville jeg ha sett på det som et tenåringsopprør, og ikke tatt det så tungt. Det faktum at hun har hatt et horn i siden til meg siden hun var liten, plager meg.

Jeg begynner å miste troen på at vi skal bli venner på ordentlig. Jeg er mammaen hennes og ønsker å være hennes hjelp og støtte. Hun lar meg ikke få lov.