Hennes bortskjemte unge spolerer alt
Det har blitt umulig å omgås min beste venninne fra barndommen.
Min venninnes niårige datter får og får, i en evig strøm, både klær, leker, godteri og aktiviteter. I tillegg har hun sin mors fulle og hele oppmerksomhet hele tiden. Nå har det gått så langt at mine barn sukker og klager når vi skal ha besøk av Nina, hennes mann Stein og datteren Ane.
Nina var i overkant opptatt av barnet sitt fra første stund. Hun snakket hele tiden om sin lille prinsesse og slapp henne ikke av syne ett sekund. Den lille piken var kledd i rosa prinsessekjoler fra starten av, og hele tiden kommenterte Nina alt hun gjorde.
«Se hva Ane kan!» er en setning jeg til slutt begynte å irritere meg over. Jeg ønsket å glede meg på Ninas vegne, men klarte ikke å overse det faktum at hun aldri kastet ett blikk på mine barn for å se hva de kunne.
Vi to familiene pleide å være mye sammen, men etter hvert orket ikke min mann å reise på helgeturer med dem. Det lille barnet tok så stor plass og ble i så stor grad sjefen over alle gjøremål at vi trakk oss tilbake.
De klarte ikke å sette grenser, og lille Ane visste å utnytte foreldrenes svakhet. Jeg følte at hele helger ble ødelagt av dullingen deres.
Nina mente at Ane var veldig usikker og at hun derfor ikke kunne forlate datteren alene i sengen, eller la henne være på besøk hos andre barn uten at hun selv var til stede.
Jeg så tidlig at det var alle valgene det lille barnet til enhver tid sto overfor, som gjorde henne usikker. Jeg tror at trygge barn har foreldre som tar avgjørelser for dem. Det finnes ingen mening i at et lite barn skal ha det avgjørende ordet i alt.
Å ha en samtale med Nina på telefonen er nærmest blitt umulig. Alltid er datteren i bakgrunnen og krever oppmerksomhet.
Det er som om hun er sjalu på alle som snakker med mammaen. Nina irettesetter henne ikke, men gir henne svar, mens jeg står og venter på at hun skal bli ferdig.
Gjennom årene er Ninas form for barneoppdragelse blitt en stor utfordring, og nå føler jeg at jeg ikke lenger takler det.
Etter julefeiringen sist slo det meg at vennskapet vårt er dødsdømt fordi vi er så forskjellige i vår måte å skjøtte morsrollen på.
Da Nina oppdaget at min datter hadde fått en leke Ane ønsket seg, gikk hun rett ut og kjøpte en likedan, men med noen ekstra finesser. «Min er finere enn din», sa den bevisste niåringen – og tok glansen av min datters fineste julepresang.
Anes rom flommer over av prinsessedukker og andre leker hun har ønsket seg, men hun leker ikke med dem. Den lille jenta ønsker seg alltid noe nytt, og hun er så oppdatert på hva som finnes på lekefronten at jeg knapt forstår hva hun snakker om.
Hver lørdag drar mor og datter til byen, og da får hun en ny, fin ting. I flere år misunte mine barn henne, men nå gjør de ikke det lenger. «Hun er så bortskjemt, mamma. Ingen synes at det er morsomt å være sammen med henne», sier min eldste datter.
Les også (+): Jeg trodde han var mannen i mitt liv. Helt til en venninne ringte meg en kveld
Synes litt synd på henne
Iblant synes jeg synd på Nina, som ter seg slik at datteren hennes blir bortskjemt, kravstor og uspiselig.
Jeg ser at hun gjør Ane en bjørnetjeneste ved å gi og gi og aldri kreve noe. Datteren er blitt så selvbevisst at andre barn ikke orker å leke med henne. Hun deler ikke med noen og vil styre all lek. På den måten spiller hun seg ut sosialt.
Nina har en tendens til å legge skylden på andre. Hun drar til skolen for å snakke med læreren om at datteren blir mobbet; hun ser ikke at Ane har skyld i mye av det selv.
Det er som om hun løper foran datteren og feier alle problemene av banen før de kommer. Hvis Ane er lei seg, kjører de til lekebutikken og kjøper noe, eller de går på kino og McDonald’s.
Jeg har forsøkt å like og være glad i Ane – fordi hun er min barndomsvenninnes eneste barn.
Nå opplever jeg at det er vanskelig. Jeg ser at den lille jenta er blitt utspekulert, og at hun utnytter det faktum at jeg er streng mot mine unger. Jeg krever at de er greie mot henne når hun er hos oss, og fordi de hører på meg, lar de henne bestemme leken.
«Jeg vil heller være sammen med de andre, mamma. Det er ikke morsomt å leke med Ane. Jeg får ikke bestemme noen ting», sa datteren min forleden kveld. Hun er halvannet år eldre enn den selvbevisste prinsessen og klarer likevel ikke å ta styringen.
Jeg har innsett at den sosiale omgangen med Nina svinner hen – og årsaken er hennes måte å være mor på.
Nå håper jeg at andre kan lære av vår historie. Jeg har forsøkt å si hva jeg mener, men når ikke frem. Konklusjonen er at vårt verdisyn er så forskjellig at det bare blir irriterende å omgås.