Mor og far dyrker min eksmann, nå har det tatt helt av 

Noen ganger tenker jeg at foreldrene mine bare er ute etter å provosere meg. Det føles i alle fall slik akkurat nå. Det er over en måned siden jeg snakket med dem, og da hadde vi en gedigen krangel.

Jeg kan se det tragikomiske i situasjonen. Erik og jeg er lovformelig skilt. Jeg ønsker å legge fortiden bak meg, komme videre med livet mitt. Men hvordan kan jeg det når min egen mor og far nekter å gi slipp på sin elskede svigersønn!

Og han fortsetter å vanke i huset som om han skulle være sønnen deres. Og ikke nok med det, nå har han til og med fått seg en ny kjæreste, som mor og far tar imot med åpne armer.

Jeg føler meg utstøtt av min egen familie, og hverken mor, far eller Erik forstår at de tråkker på følelsene mine.

Erik og jeg var gift i ti år og har to barn. Vi gikk ikke fra hverandre på grunn av dramatiske hendelser som vold eller utroskap. Vi utviklet oss i hver vår retning og fikk mindre og mindre til felles. 

Til slutt hadde vi rett og slett ikke noe å snakke om.

Fra første gang jeg tok Erik med hjem og presenterte ham som kjæresten min, var han elsket av foreldrene mine. Han ble den sønnen de aldri hadde fått. Selv har jeg bare en yngre søster. Den gang syntes jeg det var kjempekoselig at han ble tatt så godt imot av familien min.

Det utviklet seg et nært vennskap mellom pappa og Erik. De dro på fisketurer sammen, og far lærte Erik å snekre og fikse ting av praktisk art i huset. De to er ganske like som personer, og de liker hverandre kjempegodt.

Jeg har heller ikke noe galt å si om Erik. Han var og er en god pappa. Han var snill, og jeg led på ingen måte noen nød mens vi levde sammen. 

Men det kom til et punkt der jeg ikke kunne trylle frem følelser jeg ikke lenger hadde, og jeg brukte lang tid på å erkjenne for meg selv at jeg måtte ta konsekvensene av dette og flytte fra Erik.

Jeg var livredd for å ta et slikt valg. Det ville få store konsekvenser, og jeg var redd for at jeg kanskje ville angre i ettertid. I tillegg gruet jeg meg for hva foreldrene mine ville si. De var jo så begeistret for Erik. 

Derfor ble det ikke bare en sak mellom Erik og meg, men en stor familiesak da vi skulle skilles.

Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex

Brukte foreldrene mine som meglere

Eriks første reaksjon var å pile hjem til foreldrene mine for å få dem til å snakke meg til fornuft. Mamma ringte i fortvilelse og ba meg om å tenke meg godt om. 

Pappa kom kjørende og var så oppbrakt at han skalv på hendene og stammet. «Hva er det jeg hører», skrek han. «Disse grillene må du få ut av hodet straks. Du kommer aldri til å møte en mann som kan måle seg med Erik!»

Jeg kjente hvordan irrita­sjonen vokste. «Dette handler da ikke om at jeg skal finne en ny mann», sa jeg. «Jeg tar bare konsekvensen av at Erik og jeg ikke har noe til felles lenger, at vi rett og slett kjeder oss sammen!»

Mine svigerforeldre syntes det var trist, men de lot være å blande seg inn, og dermed respekterte de valget mitt. 

Jeg hadde bestemt meg, jeg ville skilles. Jeg ville videre med livet mitt. Og sånn ble det.

Erik beholdt huset, og jeg tok med meg ungene og flyttet til en leilighet jeg selv hadde skaffet meg. Etter hvert roet ting seg, og det så ut til at Erik tok bruddet lettere enn hva jeg hadde trodd. Han var også den første av oss som fikk en ny kjæreste.

Etter en tid møtte jeg Gunnar, og vi ble kjærester. Først da forsto jeg hvor nær kontakt det var mellom foreldrene mine og Erik. At han stakk innom dem i tiden etter bruddet, både med og uten barna, det kunne jeg forstå. 

Men at han tok med seg den nye kjæresten og kom i mine foreldres bursdager og i juleselskap som den selvfølgeligste ting i verden, det var litt vanskeligere å svelge.

Gunnar og jeg tok det sakte og pent i begynnelsen, og jeg hadde ennå ikke introdusert ham for familien da jeg kom alene med ungene til mammas bursdag. 

Der i stuen satt Erik med sin nye dame og forsynte seg av mammas kaker. Jeg kjente at det hele ble så vanvittig feil, men jeg sa ingenting.

Pappa pratet mest med Erik og denne Trude. Det var tydeligvis bare jeg og søsteren min som reagerte negativt på at Erik hadde tatt med kjæresten til foreldrene mine. Jeg dro fra selskapet tidligere enn jeg hadde tenkt, situasjonen var veldig ukomfortabel.

En ukes tid senere fikk jeg vite at mamma og pappa hadde vært på teater sammen med Erik og Trude, og der og da sa jeg hva jeg mente om det, at det hele ble en smule underlig. «Ville det ikke vært mer naturlig om dere hadde spurt om Gunnar og jeg hadde lyst til å bli med?» 

Mamma så ­forundret på meg og svarte at det var jeg som hadde valgt å skilles fra Erik, men at det ikke betydde at han var utestengt fra familien. «Vi er oppriktig glad i Erik og trives sammen med ham. Dessuten er han far til barnebarna våre», sa mamma.

Jeg forsøkte å forklare at Gunnar heller ikke syntes det var så hyggelig å bli kjent med familien min når Erik var til stede. «Det får han tåle», svarte mamma.

Det toppet seg da sommerferien kom og pappa hadde bedt med Erik og Trude på tur med båten. Her hadde de hatt en ypperlig ­sjanse til å bli bedre kjent med Gunnar ved å invitere oss med på en slik tur, men det gjorde de altså ikke.

Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

Nekter å trekke seg unna

Jeg ringte til Erik og ba om at han måtte vise hensyn og la meg få ha foreldrene mine litt mer i fred. Hvis han bare kunne trekke seg litt unna, ville det være bedre for alle parter. Men, nei da! Han fortalte meg i klartekst at han besøkte foreldrene mine akkurat så mye han ville. 

Han kom også med en avhandling om at det var jeg som hadde ønsket skilsmisse, men at jeg ikke kunne få det som jeg ville på alle områder. «Du gikk fra meg, men du har ingen makt til å tvinge andre som bryr seg om hverandre, til å skilles også», sa han.

Jeg ble så sint at jeg slengte på røret, og nå går jeg og grubler over dette. Jeg føler meg avvist og tilsidesatt av mine egne foreldre. Hele situasjonen er absurd. De er blitt bestevenner med Eriks nye kjær­este og innlemmer henne i familien som den selvfølge­ligste ting i verden, mens de overser min nye venn og unnlater å gjøre noe for å bli bedre kjent med ham.

Alt mellom Erik og meg er en saga blott. 

Jeg hadde et godt forhold til min ektefelles foreldre mens vi var gift, jeg også, men det kunne ikke ramle meg inn å opprettholde denne kontakten etter skilsmissen. For meg ville det være helt unaturlig å sitte hjemme hos dem, skravle og spise kake sammen med Erik og Trude.

Det siste som skjedde, var at mamma røpet at pappa skulle hjelpe Erik med å pusse opp badet før Trude flyttet inn hos ham. Og her har jeg en leilighet hvor kranene lekker og det er fuktskader på badet! 

Pappa lovet for lenge siden at han skulle hjelpe meg, men da jeg minnet ham på det, fikk jeg til svar at nå hadde jeg en ny kjæreste, så nå kunne vel han fikse det! Jeg ble så sint at jeg var nær ved å sprekke.

Hadde de bare tatt seg tid til å bli kjent med Gunnar, ville de visst at han overhodet ikke er praktisk anlagt, men at han derimot har andre gode og verdifulle sider. Men, nei da, faren min prioriterer Erik.

Jeg er sint på Erik, men jeg blir mer og mer irritert på denne Trude også. Som kvinne burde hun ha skjønt meg ­bedre, hun burde ikke gå med på å være en del av mine foreldres liv på en slik måte.

Jeg føler meg på mange måter skviset ut av min egen familie. Alt som har med Erik å gjøre, er så bra, så fint og så flott, mens jeg er blitt en sur og vanskelig konfliktskaper. Trude har vel tatt over min rolle som datter også nå, det skulle ikke forundre meg.

Jeg har aldri følt meg så alene i hele mitt liv, og det gjør meg så utrolig såret og sint. Alt jeg ønsker, er et normalt forhold til familien min og til min eksmann, slik at alle kan føle seg komfortable. 

Slik det er nå, ser jeg ingen løsning på konfliktene mellom oss. Erik har både sine egne foreldre, Trudes foreldre og mine foreldre i livet sitt, jeg har ingen. 

Når jeg tenker på hvor absurd det er, kommer tårene, og jeg kjenner hvor vond denne situasjonen er for meg. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.