Da Tines ektemann forlot henne, fikk hun sjokk: – Alt sto i hans navn

Det var hardt å bli forlatt av mannen min. For det var ikke bare det at Morten hadde en annen, og hadde hatt det lenge bak ryggen min. 

Jeg mistet samtidig alt, fordi det viste seg at alt sto i hans navn.

Ung og naiv som jeg hadde vært da vi giftet oss, hadde jeg nemlig uten videre godtatt Mortens særeie. For som han sa den gangen, var det det mest naturlige, når han både hadde hus og bil, mens jeg kom med ingenting.

Jeg hadde ikke viet det mye energi i de ni årene ekteskapet varte. Ikke før skilsmissen var et faktum, og jeg sto på gaten med to barn og praktisk talt ingenting annet.

Finansierte hans hus og bil

Våre to barn, Markus og Ella, bodde hos meg, og på mange måter ble det redningen min. Jeg måtte for enhver pris fungere i hverdagen når jeg hadde dem å ta meg av, så jeg prøvde å være en god mor om dagen og slikke sårene mine om natten. 

Da bebreidet jeg meg selv for at jeg hadde gått med på Mortens ønske om særeie. I alle årene hadde lønnen min vært med på å finansiere huset og bilen hans. 

Og mens han fortsatt satt med alt, bodde barna og jeg nå i en liten treroms med utsikt til en parkeringsplass, og det var ikke noe jeg kunne gjøre med det.

Etter et par år hvor jeg strevde og snudde på hver krone, døde farmoren min, og hun hadde testamentert en god sum penger til meg. 

Det var nok til at jeg, med det meste av summen som egenkapital, kunne låne resten til et mindre hus, og det var en stor lettelse både for barna og meg å komme seg bort fra den mørke leiligheten. 

Ett problem

Noenlunde samtidig fikk jeg en bedre betalt jobb, så framtiden begynte å se lysere ut.

Kort tid etter møtte jeg så Jens, som jeg ble dypt forelsket i. Barna mine var nå på vei inn i puberteten, hans hadde nylig flyttet hjemmefra. 

Det ble raskt slik at vi nesten alltid var hjemme hos meg. Barna mine ble nemlig også glade i Jens, og han i dem, så før det hadde gått et år, føltes det helt naturlig å flytte ordentlig sammen. Det var bare ett problem. 

Jens solgte andelsleiligheten sin for å flytte sammen med oss. Han var helt innstilt på å betale sin del av de felles utgiftene, inkludert avdragene på huslånet, men da ville han også gjerne stå på papirene. Altså være medeier av huset.

Plutselig var situasjonen jeg selv hadde befunnet meg i, snudd 180 grader på hodet. Nå var det jeg som hadde verdiene, og jeg som, i likhet med Morten, ikke hadde lyst til å dele dem med partneren min. På den ene siden foraktet jeg meg selv for ikke bare å si ja til Jens’ svært rimelige krav. Men på den andre siden ville jeg ikke risikere å miste huset mitt. 

Dårlig stemning

Hvis vi en dag skulle gå fra hverandre, og Jens eide halvparten av huset, ville jeg ikke ha råd til å kjøpe ham ut. Jeg ville bli nødt til å selge og kunne igjen ende opp med å miste alt. I den situasjonen ville jeg ikke stå en gang til.

Så selv om jeg hatet å oppføre meg slik eksmannen min hadde gjort, måtte jeg holde fast ved at huset var mitt alene, og at slik skulle det fortsette å være. Siden Jens bodde i huset, skulle han selvfølgelig også betale husleie, men samtidig var den husleien han betalte, med på å nedbetale gjelden min. 

Altså tjente jeg penger på å bo sammen med ham. Jeg ble rikere. Jens ble fattigere. Akkurat slik det hadde vært i ekteskapet mitt, bare med motsatt fortegn. Selv om Jens og jeg elsket hverandre, brakte det en dårlig stemning inn i forholdet vårt.

Det ble den kloke kjæresten min som fant en løsning. Jens kom hjem en dag og fortalte at han hadde kjøpt en hytte. 

Egenkapitalen hadde han fra salget av leiligheten sin, og utgiften han satt igjen med, tilsvarte omtrent den utgiften jeg hadde på huslånet mitt. Etter litt prat frem og tilbake ble vi enige om at han ikke lenger skulle betale husleie til meg. 

Løste alt

Jeg betalte ned på huset mitt, han betalte ned på hytta, og alle andre felles utgifter delte vi likt. Skulle det ulykkelige skje at vi en dag gikk fra hverandre, hadde vi begge oppsparte verdier i hvert vårt hus.

Det var en kjempebør som ble løftet fra skuldrene mine. Jeg trengte ikke lenger å gå rundt og føle meg som en idiot som ikke ville dele med mannen jeg elsket. Men jeg trengte heller ikke lenger å frykte at jeg en dag igjen skulle komme til å stå der helt skakkjørt på grunn av en mann. 

I år har Jens og jeg vært sammen i 15 år. Barna har for lengst flyttet hjemmefra, men vi bor fortsatt i huset mitt, og hver gang vi har mulighet til det, drar vi ut i sommerhuset hans og har ferie eller bare en helg. Nå er det sjelden vi tenker over hva som er hans, og hva som er mitt. 

Til daglig nyter vi bare at vi har begge deler – og hverandre.

Denne fortellingen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Det er ikke snakk om et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.