Det blir ikke bryllup sånn som det er nå...
Gunnar og jeg skal gifte oss, men han drar hele sin eks-familie inn i forholdet vårt.
Jeg har begynt å tvile på om det er Gunnar jeg skal tilbringe fremtiden med. Vi har snakket om å gifte oss, men jeg blir stadig mer usikker. Jeg føler meg lite respektert og synes heller ikke Gunnar blir respektert for de valgene han har tatt.
Da vi to møttes, hadde det vært slutt mellom ham og den tidligere samboeren Wendy i over et år. Han fortalte at de hadde et ryddig forhold når det gjaldt samværet med Magnus på tre år, og jeg fikk inntrykk av at det som hadde vært, var avsluttet.
Men dette var nok Gunnars ønsketenkning og hadde ingen rot i virkeligheten.
Jeg har oppdaget underveis at Gunnar unnlot å fortelle meg en del vesentlige ting før jeg solgte leiligheten min og flyttet inn til ham.
Det første halve året som kjærester var vi så forelsket at jeg ikke så noen skjær i sjøen. Jeg ble kjent med Magnus og kom godt overens med den tillitsfulle og blide lille gutten.
Men Gunnar og jeg var for det meste sammen hjemme hos meg, derfor oppdaget jeg vel heller ikke hvilken dominerende plass ekssamboeren fremdeles hadde i livet hans.
Gunnar er en mann med mange gode egenskaper. Han er raus og snill. Han er kjekk å se på, og jeg er veldig tiltrukket av ham. Han fortalte at det var han som hadde forlatt Wendy, og at han til tider hadde dårlig samvittighet overfor Magnus.
«Jeg sliter med at jeg har fratatt Magnus muligheten til å vokse opp med både mor og far, men jeg klarte ikke å hykle. Jeg har aldri vært glad i Wendy, og det er bedre for gutten at vi skilte lag mens han var liten», sa han.
Jeg nikket og var enig og syntes Gunnar viste styrke, omtanke og besluttsomhet.
Wendy ble gravid like etter at de traff hverandre, og han hadde tatt ansvar. De hadde bodd sammen til det stoppet seg selv, fordi han ikke klarte å leve med en han ikke var glad i.
Hun på sin side ville ha Gunnar og hadde tatt bruddet tungt. Så Gunnar hadde forsøkt å støtte henne, og han hadde hjulpet henne med penger så den økonomiske delen skulle bli lettere.
Ting er absolutt ikke avklart
Han hadde også flere ganger dratt hjem til henne fordi hun hadde tryglet og bedt ham om å komme. Hun hadde vært nærmest desperat etter å få ham tilbake.
Alt dette hadde Gunnar fortalt, men han hadde samtidig gjort det klart at dette var et tilbakelagt stadium, og at Wendy hadde forsonet seg med at det var slutt for alltid.
Likevel, nå som vi har bodd sammen i et år, har jeg oppdaget at ting langt fra er så avklart og greie som Gunnar ville ha det til.
Han har for eksempel «glemt» å fortelle meg at hans dominerende ekssvigermor Vera fremdeles ser på ham som sin svigersønn og stadig ber ham om tjenester som han ikke klarer å si nei til. Han har også «glemt» å fortelle at hans egne foreldre fortsatt har nær kontakt med Wendy.
Etter at Wendy fikk vite om meg, har hun sendt utallige SMS-er til Gunnar. Alt fra kjærlighetserklæringer til såre meldinger om at han glemmer sin egen sønn i «forelskelsesrusen».
Hun klager over at Gunnar er egoistisk, og hun forteller at hun bare gråter og føler seg sjalu på meg. Hun håper at forholdet vårt ikke skal vare, og sier at hun alltid vil holde sin dør åpen for ham.
Alle disse meldingene og beskjedene har jeg taklet, for jeg har tenkt at hun virkelig må ha problemer med seg selv. Hun klarer tydeligvis ikke å lukke døren til fortiden; hun lever i håpet om at det en dag vil bli henne og Gunnar igjen.
Jeg har trodd at slike følelser vil gi seg etter hvert, og at hun vil innse at hun må slippe taket i Gunnar.
Jeg er ikke sjalu på henne, men blir heller mer og mer irritert fordi hun ikke gir oss et øyeblikks fred, og fordi hun gjør seg selv så stakkarslig.
Jeg har heller ikke sagt noe på at hun stadig trenger penger, og at Gunnar åpner lommeboken så snart hun begynner med pengemaset sitt.
Han unnskylder seg med at han er redd for at det skal gå ut over sønnen. Han innser ikke at Wendy har ansvar for sin egen økonomi. Hun jobber, hun får bidrag og barnetrygd. Og hun utnytter Gunnars dårlige samvittighet til det ytterste.
Det som har vært vanskeligere å takle, er at hun stadig er hjemme hos Gunnars foreldre, og at jeg derfor ikke blir ordentlig kjent med dem. Hun og Magnus er der på middager og ofte på ettermiddagsbesøk.
Foreldrene hans bor slik at vi ofte kjører forbi huset når vi skal gjøre ærender, og flere ganger har Gunnar og jeg tenkt å besøke dem. Men så har jeg sett Wendys bil og bedt ham om å snu. Jeg har ingen interesse av å sitte der sammen med henne.
Jeg synes også det er vanskelig å møte min svigermor på kjøpesenteret sammen med Wendy, noe som har skjedd to ganger i løpet av et par uker nå.
Begge gangene har jeg hastet inn i en butikk for å unngå å hilse på dem. Jeg visste ikke hva jeg skulle si til dem. Jeg føler meg som en inntrenger i familien, en uønsket person.
Jeg har bedt Gunnar om å si fra, i det minste til Wendy, for det er da ikke naturlig at moren hans og Wendy fortsetter å ha en så tett kontakt? Men han vil ikke, sier det blir for vanskelig. Wendy er jo moren til Magnus.
Hun vil aldri komme seg videre i livet sitt hvis hun ikke lukker døren til fortiden, er argumentet mitt, og jeg påpeker at hun tydeligvis trenger hjelp til å klare det.
At hun møter Gunnars mor i sammenkomster som har med Magnus å gjøre, er greit, men flere ganger hver eneste uke blir i overkant, synes jeg. Spesielt når foreldrene til Gunnar vet at han nå har satset på en fremtid sammen med meg.
Les også: (+) Jeg har vært hans elskerinne siden jeg var 22 år. Nå er det nok
Viser meg ikke respekt
Jeg synes ikke foreldrene viser Gunnar den respekten han fortjener. Foreldrene burde heller hjulpet ham med å sette grenser mot fortiden, slik at jeg kunne ha kommet mer på banen som den svigerdatteren jeg faktisk er.
Gunnar er min kjæreste. Han bor sammen med meg og er helt ferdig med Wendy, selv om de har et barn sammen. Familien hans er med på å opprettholde en kontakt Gunnar egentlig ikke ønsker å opprettholde. Dermed overstyrer de Gunnars valg om å gå fra Wendy.
Hun besøker stadig vekk Gunnars søster også. Og etter det jeg har skjønt, ønsker ikke søsteren denne kontakten. Men det er tydeligvis vanskelig å si noe direkte til Wendy på grunn av Magnus.
Det vi krangler om nå, er at Gunnar har sagt ja til å pusse opp leiligheten til Vera, Wendys mor.
Han har ikke engang spurt om jeg synes det er greit, og jeg føler det som et overtramp overfor oss som par. Jeg synes Gunnar kunne ha tatt hensyn til mine følelser. Vera har en sønn, hun kunne ha spurt ham.
Jeg irriterer meg grenseløst over at alle oppfører seg som om Gunnar og Wendy fremdeles er et par.
Gunnar blir invitert til bursdagene i Wendys familie sammen med Magnus, men uten meg. Wendy inviterer også alle i Gunnars familie til sin egen bursdag, og det verste er at alle kommer. Ingen setter grenser, aller minst Gunnar.
Jeg tror han er for feig. Og jeg tror han innbiller seg at han kan gjøre alle til lags ved å være imøtekommende og blid, mens det på hjemmebane ikke er så viktig – for vi to bor jo sammen allerede.
Jeg har begynt å gruble på om jeg vil ha en mann som ikke klarer å si fra og sette grenser. Og vil jeg orke å leve med eksdama hans som et irritasjonsmoment for resten av livet?
Jeg ser for meg at når vi gifter oss, kommer han til å fortsette å prioritere eksfamilien sin.
Men jeg tenker også at alt kanskje blir annerledes. Kanskje vil eksfamilien forstå at jeg har kommet for å bli, og at de må slippe taket? Jeg vet ikke og blir mer og mer usikker.
Hans tidligere samboer henger fast som en blodigle. Det samme gjør moren hennes. Jeg hater at hensynet til eksfamilien skal komme foran hensynet til meg.
Skal det fortsette som nå, ser jeg ingen fremtid for Gunnar og meg. Jeg ønsker ikke et liv hvor fortiden opptrer som fremtiden hans. Men jeg kan ikke mase mer på ham.
