DE BLÅ SIDENE
Jeg var i et dypt mørke og ville gi opp. Så møtte jeg 80 år gamle Åshild
Min gamle nabo Åshild er dement og bor på sykehjem. Hun er blitt en av mine nærmeste venner etter at hun dro meg opp fra det dypeste mørke.
D et er et par år siden hun flyttet til sykehjemmet fordi hun ble dement. Men i dag følte jeg at hun kjente meg igjen.
Jeg snakket om alle turene vi har gått, og hun sa flere ting som tilsa at hun husket i hvert fall noe av det.
Jeg besøker ikke min gamle nabo Åshild fordi jeg må, men fordi jeg har lyst. For fem år siden var det hun som uventet kom inn i livet mitt, mens jeg var på mitt mest sårbare.
Mange prøvelser
Av og kan verden brått bare ramle sammen rundt oss. Slik var det med meg den gangen, alt skjedde omtrent på en gang. Samboeren min flyttet fra meg, bestefar døde og min nærmeste venninne flyttet langt unna.
I tillegg var det mange omorganiseringer på jobben, noe som gjorde tilværelsen min utrygg. Jeg ante ikke om jeg kom til å miste jobben eller ikke, og det stjal mye energi å gå med denne uvissheten over tid.
For min del ble dette såpass mye å takle på en gang, at jeg ble deprimert. Jeg våknet en morgen og kjente at kroppen var tung og sinnet var mørkt. Jeg hadde ikke krefter til å stå opp, selv om jeg visste at jeg skulle på jobb. Jeg sendte en melding til en kollega for å si at jeg var syk og ikke kunne komme den dagen.
Jeg trodde at det skulle hjelpe å sove litt, men jeg følte meg aldri uthvilt. Det ble til at jeg ble sykemeldt, og legen sa at jeg hadde alle symptomer på en depresjon. Hun ba meg komme meg ut i frisk luft og sørge for å hvile nok.
Dette klarte jeg ikke. Etter denne legetimen gikk jeg inn i min egen boble for meg selv.
Jeg sendte noen meldinger til mine nærmeste om at jeg trengte å være i fred, og jeg ba mine to barn om at de ikke skulle bekymre seg, for jeg var bare litt sliten.
Jeg orket ikke å være til bry for noen eller strekke meg etter sympati. Derfor trakk jeg for gardinene og la meg til i sengen, i håp om at alle de mørke tankene om meningsløsheten skulle forsvinne med søvnen, og at kroppen skulle bli uthvilt.
Grep inn
Etter en ukes tid i isolasjon hjemme, måtte jeg til butikken. Det var en vinterdag, så jeg tok på meg lue og trakk jakkekraven godt opp. Slik følte jeg meg usynlig for omverden.
Jeg fikk handlet det jeg skulle og var klar til å legge meg i sengen igjen. Noe annet hadde jeg ikke overskudd til.
Men min 80 år gamle nabo Åshild sto i trappeoppgangen da jeg kom tilbake. Hun begynte å prate med meg, og jeg kjente at det stresset meg. Jeg hadde ikke lyst til å prate med noen, men prøvde allikevel
å være hyggelig.
Så spurte hun meg rett ut om jeg var syk. Hun sa at hun syntes jeg så blek og sliten ut. Og der, midt i oppgangen, kom gråten. Måten hun snakket til meg på fikk jeg til å knekke fullstendig sammen.
Da Åshild fulgte meg inn i leiligheten, satte hun seg ned sammen med meg på sengekanten. Først da fikk jeg vite at hun en gang i livet hadde jobbet med psykisk syke mennesker.
Hun så seg rundt og sa at jeg ikke kunne fortsette å ligge slik bak et lukket vindu med gardinene trukket for. Uten å spørre trakk hun gardinene til side og lukket opp vinduet.
Klok og omtenksom
Hun sa at hun hadde hjulpet mange mennesker med depresjon og spurte om jeg ville la henne hjelpe meg. Jeg var så sliten og medtatt at jeg takket ja, selv om jeg egentlig bare ville være i fred. Deretter spurte hun om hun kunne få låne en nøkkel til leiligheten min, slik at hun kunne låse seg inn hos meg.
Det var dagen etter Åshilds inngripen at turene våre startet. Hun presset meg på en mild måte til å stå opp, slik at vi kunne gå tur.
Hun gjentok utallige ganger at dagslyset var viktig for meg og for min bedringsprosess. Men først sørget hun for at jeg fikk i meg en brødskive og et glass juice, som hun selv hadde ordneti stand før hun kom.
Åshild fikk meg til å prate på disse turene. Først gikk vi bare en kort tur rundt kvartalet, senere utvidet vi dem til lengre turer.
Noe inni meg ble forløst gjennom de kloke samtalene jeg hadde med Åshild. Jeg merket at jeg begynte å glede meg til å komme ut i frisk luft. Jeg hadde satt meg fast i mine dystre, mørke tanker, men alt Åshild spurte meg om underveis fikk meg til å reflektere og tenke andre tanker. Det hun gjorde var i praksis å drive samtaleterapi med meg mens vi gikk disse turene.
Les også (+) – Mamma gir meg alltid dårlig samvittighet. Jeg er så lei!
Loset meg mot lyset
Gjennom ti ukers tid sørget denne fantastiske, 80 år gamle, spreke damen å bistå meg mentalt i min vanskeligste periode i livet. Gjennom samtalene våre kom lyset og håpet tilbake i meg, og etter hvert klarte jeg å komme tilbake til jobben, i starten med gradert sykmelding.
Aldri har jeg latt et menneske komme så nær meg og mine tanker og følelser. Men jeg opplevde det ikke som skummelt i det hele tatt.
Det var den fortrolige åpenheten mellom oss og de daglige turene som endret noe i meg. Hadde jeg blitt liggende alene i sengen isteden, ville det antagelig tatt veldig lang tid før jeg hadde blitt noe bedre.
Åshild var i utgangspunktet en perifer nabo som jeg bare snakket kort med av og til, men som viste seg å være veldig omsorgsfull og empatisk. Hun snakket alltid til meg med respekt. Hun forsto hvorfor jeg hadde det så vanskelig, og hun anerkjente alle de tunge tankene og følelsene mine. Derfor besøker jeg
Åshild.
Et par år etter at hun hjalp meg, forsto jeg at hun var i ferd med å bli dement. Hun glemte ting. Hun sa ting som fikk meg til å stusse, og en tidlig morgen sto hun utenfor døren min og fortalte at noen hadde brutt seg inn i leiligheten hennes og at den var full av folk. De stjal fra henne. Men alt dette var kun inni hennes eget hode.
Da ble det min tur til å hjelpe henne. Jeg kontaktet sønnen hennes, som bodde utenbys, og han var enig.
Det hadde skjedd noe med Åshild. Sammen kontaktet vi kommunen, og Åshild fikk etter hvert sykehjemsplass. Men frem til det passet jeg på henne hver dag, både før og etter jobb.
Åshild og jeg var to ukjente mennesker som har hjulpet hverandre på ulike måter. Og det tenker jeg på hver eneste gang jeg besøker henne. Hun må ha betydd mye for mange gjennom livet sitt, og det inkluderer meg.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 29/10 2020.
