SAMTALE I NATTEN
– Mamma gir meg alltid dårlig samvittighet. Jeg er så lei!
– Jeg har aldri vært bra nok for mamma. Jeg har ikke vært enig nok, har ikke vært pen nok, har ikke gjort nok og gjør fortsatt ikke nok. Storebror Jan får mindre kritikk. Det er fordi han ikke er jente!
– Jeg tror at mødre som spiller på dårlig samvittighet hos døtrene sine er litt skyld i det såkalte flink pikesyndromet som mange kvinner sliter seg ut av. Vi skal og bør gjøre ditt og datt. Bør?
Margrete setter øynene i meg, og brynene hennes løfter seg nesten opp til hårfestet.
– Vi ville hatt det mye bedre uten det ordet, det er som en kniv i samvittigheten. Jeg har spurt mamma hvorfor hun forventer mer av meg enn av storebror. Hun svarte at det er fordi jeg er jente!
Margrete (53) har alltid levd med at moren appellerer til samvittigheten hennes. Hun er inderlig lei etter alle år med stikkende kommentarer. Og kvinnen er fast bestemt på at det ikke skal videreføres til egne døtre.
Kritisk mormor
– Jeg vet om flere som strever med forholdet til sin mor. Det er derfor jeg vil dele min historie. Flinke piker trenger å vite at de ikke er alene. Jeg får litt dårlig samvittighet av å snakke om mamma, men dette er jo bare sannheten.
Margrete bor omtrent midt i Norge. Hun byr på lune kanelboller den ettermiddagen jeg kommer på besøk.
– De er kjøpt på vei hjem fra jobb, smiler hun med pene tenner og glimt i øyet.
Vi slår oss ned i den romslige stuen. Jeg beundrer og kommenterer en vegg full av flotte barnetegninger.
– De er mine døtres, sier hun og forteller moren Agnes nylig fikk egenproduserte tegninger av barnebarna i 78-årsgave.
– Mamma takket knapt, før hun satte i gang med å kritisere både strek og fargevalg. Jentene ble så betuttet, sukker Margrete.
– De kvier seg for å besøke henne. Hun skal alltid hevde seg overfor dem, belære dem. Derfor hater de å være der. Linn sliter med engelsken på skolen. Hvem tror du da snakker til henne på det språket?
Selvopptatt
Margrete er tydelig irritert på moren, men er avslappet og rolig mens hun forteller. Hun har hatt mange år på å erfare, takle og bearbeide forholdet til Agnes. Datteren innrømmer at det fortsatt svinger følelsesmessig.
– Mamma var hjemmeværende med Jon og meg. Mine tidligste minner om henne er at hun alltid var sliten og irritert. Som barn tror du dessverre at det er din skyld.
Agnes ville helst ikke bli motsagt. Hun var en flott dame som likte å skinne og få oppmerksomhet.
– Jeg husker da hun surmulte over at tanten min gikk med kort skjørt. Jeg syntes det var stilig, noe jeg ga uttrykk for da mamma bjeffet til pappa at «dette ikke går an». Pappa forsvarte tante Berit. «Du er alltid enig med faren din, du. Pappajente har du alltid vært», freste mamma. Det var jo bare en filleting, sukker Margrete.
Hun forteller at hun alltid har måttet tåle spydigheter og andre utslag av sjalusi når hun og moren ikke var enige.
– Alltid har det endt med at det er synd på henne, sier Margrete.
Aldri et unnskyld
– Hvordan hadde du det i oppveksten?
– Jeg følte meg mislykket. Jeg var flink i det meste jeg gjorde, og sånne barn blir ikke populære blant andre. Så jeg var alene eller passet hundene i nabolaget, forteller hun ærlig.
– Jeg har aldri blitt lest for, lese fikk jeg gjøre selv. Og å være mørkredd? Sånt var bare tull. Kos, klem, nærhet eller trøst ... det var ikke stilen hos oss.
– Var du trassig i tenårene?
– Nei, jeg holdt meg heller unna mamma. Det er mulig hun følte min forakt. Hun bygget i alle fall ingen god relasjon til meg. Mine behov var visst ikke så viktige, sier Margrete og trekker på spinkle skuldre.
– Det er ikke snilt å selv være vakker, og så si til sin egen datter at hun ligner den mindre pene delen av familien. Mamma påpekte vekten min foran en venninne. Og hun flørtet med mine kjærester.
Årene gikk, og de to søsknene flyttet hjemmefra for å studere.
– Jeg nøt friheten og dro hjem på besøk kun av plikt. Gjerne først etter at pappa hadde bedt meg om å komme. Mamma ringte aldri selv, men skjøv ham foran seg. Sånn var det også hvis vi hadde kranglet. Da ringte til slutt pappa og ba om pent vær. Han glattet alltid over. Jeg syntes ofte hun kunne sagt unnskyld, men der er ikke min mor. Hun har aldri beklaget noe som helst i hele sitt liv.
Margrete stryker hånden over ansiktet, så tier hun og pirker med pekefingeren i kanelbollesukkeret som ligger på tallerkenen.
– Du ble voksen, gift og mamma til to døtre. Endret dette forholdet til moren din på noen måte?
– Egentlig ikke. Hun passet ikke til å være barnevakt. Med hennes ufølsomhet var det kanskje like greit. For eksempel da eldstejenta var to uker gammel, sa mamma rett ut at det fort kunne bli krybbedød for sånne små, sier Margrete indignert.
– Da jeg begynte å gråte, fikk jeg beskjed om ikke å være så fintfølende.
Les også (+) –Jeg var aldri bra nok for mamma
Elsk/hat-forhold
Opp gjennom årene har forholdet mellom Margrethe og moren bestått av en lang rekke pliktbesøk, enten hos den ene eller den andre.
– Det er alltid noe som ikke er bra nok eller som burde vært gjort. Jeg vet at mamma er urimelig, men kan likevel ikke la være å føle på det. Og jeg konfronterer henne ikke lenger med at hun krever mindre av Jan.
– Men du har konfrontert henne med dette?
– Mange ganger! Det er ikke så lett for Jan, sier mor. Dessuten er jeg er jente og kan derfor bedre. Margrete sukker og konkluderer sitt forhold til moren:
– Jeg synes synd på mamma og har et elsk/hat-forhold til henne. For hun har selv laget distansen mellom oss. Jeg er lei av mas om hvorfor jeg ikke kommer oftere, hvorfor jeg må gå, hvorfor ditt og datt – og om hva jeg burde. Jeg er lei av å fylle hennes behov. Jeg har følt meg som mamma for min egen mor i mange år. Hun ser ikke at jeg har min egen familie, som også trenger meg.
Margrete er kommet til at det beste er å overhøre morens små og store stikk.
– Hun er blitt gammel, og det kommer ikke noe godt ut av å konfrontere mer. Jeg lar heller maset hennes gå inn det ene øret og ut igjen av det andre. På den måten orker jeg å dra på besøk til henne hver uke!
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 15/10 2020.
