Da Roar døde, skjedde noe mellom barna hans og meg
Da mannen min døde for to år siden, var jeg ikke forberedt på reaksjonen til barna hans.
Jeg snakker ikke med noen om skuffelsene jeg bærer på. Kanskje er det fordi jeg føler det litt flaut, og at det er et følsomt tema for meg.
Min venninne Britt og jeg har vært på kirkegården i dag. Hun satte blomster på graven til foreldrene sine, mens jeg stelte graven til Roar. Det er snart to år siden han døde fra meg, og livet kommer aldri til å bli det samme.
Jeg gråter alltid når jeg er på graven hans, føler meg så nær ham da.
Roar var mitt livs kjærlighet. Vi møttes for 18 år siden. Vi hadde mange felles interesser, og sammen fylte vi huset vårt med kunst, bøker og minner fra alle reisene våre.
Det var som å komme hjem da vi ble kjærester, og jeg visste at jeg kom til å være sammen med Roar for alltid. Men vi var enige om at vi ikke skulle gifte oss. En samboerkontrakt var nok.
Jeg er barnløs, men hadde et langt ekteskap bak meg da jeg møtte Roar som 41-åring. Roar var 47, skilt for annen gang og hadde tre barn som akkurat hadde begynt sitt voksne liv. Barna Eirik, Elin og Henrik var flotte unge mennesker som jeg umiddelbart fikk god kontakt med.
Roar og jeg kjøpte et koselig hus, og vi satte døren vår på vidt gap for både venner og familie. Jeg elsket å få besøk og gledet meg over at ungene til Roar rett som det var stakk innom. Det har vært mange gode samtaler i årenes løp, mange middager og selskaper med latter og trivelig prat.
Ble tatt godt imot
Fra første stund følte jeg meg privilegert og heldig fordi Roars barn tok så godt imot meg og viste så tydelig at de likte meg. Eirik og Henrik hadde med seg flere kjærester hjem til oss før de etablerte seg, og vi har arrangert julefeiringer for både Roars barn, deres kjærester og venner.
Jeg tør påstå at vi, i løpet av alle disse årene, har tilført dem mange spennende opplevelser. Både Roar og jeg var interessert i mat og vin, og vi har prøvd oss frem med matretter fra ulike land.
Vi inviterte stadig ungene og vennene deres på eksotiske middager fra fjerne himmelstrøk. Ofte var huset vårt så fullt av ungdommer at folk måtte stå for å få plass.
På slike kvelder ble det alltid livlige diskusjoner som ofte ble avbrutt ved at en eller annen tok Roars gitar og satte i gang med allsang. Slike kvelder kunne vare helt til morgenen etter, og jeg ønsket at de aldri skulle ta slutt.
Etter at Roar ble bestefar ble kontakten mellom oss og barna hans enda tettere. Av en eller annen grunn har jeg alltid hatt overskudd til å ha barn rundt meg, uansett hvor travelt jeg hadde det i jobbsammenheng. Jeg var like mye bestemor som Roar var bestefar.
Å ha små barn rundt oss beriket hverdagen vår, og vi sa sjelden nei til å være barnevakt. Og etter hvert som de ble såpass store at de kunne bli med oss på ferier, tok vi dem med oss.
Etterlatt med lengselen
Nå sitter jeg her med minnene og lengselen etter den tiden da jeg følte meg som en del av en stor og glad familie. Da Eirik ble skilt, bodde han hos oss et par måneder og fikk den støtten og hjelpen han trengte. Ikke bare Eirik fikk støtte, men Karin, hans ekskone, ble nærmest som en datter for meg.
Hun trengte også noen å snakke med i denne vanskelige tiden, og Roar og jeg var der for henne også. Men vi tok aldri parti.
Jeg tror at våre holdninger bidro til at Karin og Eirik i dag er gode venner, selv om de nå begge har fått nye partnere. Jeg sa til Karin at hun alltid ville være velkommen hos oss, uansett hvordan forholdet mellom henne og Eirik ble i fremtiden.
«Jeg glemmer ikke de gode ordene dine den gangen, og jeg vil alltid se på deg som en god og kjær svigermor», har hun sagt flere ganger siden. Vi har god kontakt fremdeles.
Etter skilsmissen stilte Roar og jeg som kausjonister for Eirik. Vi hjalp også Karin økonomisk, slik at hun skulle få en lettere start på egen hånd.
Det er godt å kunne se tilbake på gode minner. Men minnene gir også såre følelser, nettopp fordi vi alle hadde det så godt sammen da Roar levde. Dessuten er det fremdeles forferdelig for meg å tenke på at Roar ikke finnes blant oss mer.
En kveld kjente han smerter i brystet. «Jeg legger meg litt, så går det vel over», sa Roar rolig. At det skulle være noe alvorlig, falt meg ikke inn. Men da han en time senere med sterke smerter vaklet inn i stuen og gispende ba meg om å ringe etter sykebil, skjønte jeg at det var alvor.
Alt gikk så fort
Sykebilen kom, og under en time senere var Roar død. Fremdeles plages jeg av selvbebreidelser over at jeg kanskje kunne ha reddet livet hans hvis jeg hadde hatt mer kunnskap om hjerteinfarkt.
I tiden under og etter begravelsen hadde jeg lyst til å dø, jeg også. Hva nå, tenkte jeg. Hvordan vil livet bli videre? Jeg solgte huset og tok arveoppgjøret med Roars barn med én gang. Det var trist å flytte fra hjemmet vårt, men jeg hadde ikke noe annet valg, følte jeg. Jeg trøstet meg med at jeg hadde barna, de ville fortsatt være en del av livet mitt sammen med barnebarna.
De kom på besøk i begynnelsen. De hjalp meg med å flytte, og de fordelte en del av Roars personlige eiendeler i fred og fordragelighet. De takket meg varmt for alt jeg hadde vært i farens liv. «Vi vet jo hvor godt han hadde det sammen med deg», sa de. Det ble mange gode og rosende ord, men etter hvert endret alt seg.
Plutselig var det ikke lenger så viktig med søndagsmiddagene hos meg eller med kveldene hvor jeg inviterte til å spille spill og drikke vin. Jeg forsøkte å ta vare på det vi hadde hatt sammen før Roar døde, men det ble tydeligvis ikke det samme.
De sa oftere nei takk, de kom med unnskyldninger, og etter hvert orket jeg ikke flere avvisninger. Jeg sluttet å invitere, sa bare at de var velkomne når det passet dem, og at døren min var like åpen som da Roar levde.
Bare Karin har holdt kontakten på samme måte som før. Hun stikker innom, hun kan bake en kake og komme til meg en kveld barna er hos Eirik. Og hun spør fortsatt om jeg har tid og lyst til å være barnevakt.
Jeg svarer ja hver gang hun spør, og gleder meg over at jeg fortsatt er en såpass sentral del av barnebarnas liv. Jeg vet jo at de har en biologisk farmor, men jeg har også hatt en bestemorsrolle gjennom mange år og har følelsesmessige bånd til barna.
En ny type sorg
Elin har kommet innom noen ganger, da sitter hun på kanten av en stol med ytterjakken på, klar til å gå igjen. Hun gir en rask oppsummering av siste nytt på familiefronten, men for meg blir det bare ord og ikke den delaktigheten jeg ønsker og savner.
Jeg vet jo når hver og én av dem har bursdag, og jeg merker meg at det ikke lenger er en selvfølge at jeg blir invitert.
Fortroligheten Elin og jeg hadde før, den gang vi kunne sitte ved kjøkkenbordet, prate og drikke te mens vi lo og skravlet, den tiden tror jeg aldri kommer igjen.
Jeg sliter med to typer sorg. Jeg sørger over tapet av en stor og sammensveiset familie som jeg tidligere var en naturlig del av, og jeg sørger over tapet av min kjære Roar. Alt har falt sammen rundt meg, og at barna fjerner seg fra meg, gjør noe med selvfølelsen min.
Kanskje de aldri har sett på meg som et selvstendig individ, men som en del av Roar. Jeg vet ikke hva de tenker, men jeg vet hva jeg føler og hvordan jeg har det når det gjelder endringene som har skjedd etter at Roar døde. Jeg lengter etter å ha dem alle rundt meg igjen. Jeg savner dem så sårt.
Å bli ekskludert føles tungt og vanskelig. Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si når jeg møter noen av Roars barn eller svigerbarn tilfeldig i byen. Jeg later som om alt er i skjønneste orden, for jeg vet jo at jeg ikke kan tvinge noen til å holde kontakten med meg, det må skje naturlig.
Jeg er mye sammen med venninnene mine, men det kompenserer ikke for alt jeg har mistet. Av og til unnskylder jeg Roars barn med at hverdagen er hektisk, men innerst inne vet jeg at det ikke handler om det. Det handler mer om prioritering og vilje.
Og jeg er ikke inkludert i hva de ønsker å bruke tiden på. Jeg innser det, og jeg innrømmer at det er utrolig sårt.
Livet mitt er inne i en ny fase, og jeg må forsøke å gjøre det beste ut av situasjonen som den er. Jeg har vennene mine og er med på utflukter og arrangementer. Ansvaret for å trives må jeg ta selv.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
