Først da Jan og jeg ble gift, oppdaget han hva jeg hadde holdt skjult

Det er lett å føle seg liten og mindreverdig når man vokser opp med en alenemor i et overklassestrøk i Nordsjælland, der verken skolekamerater eller naboer mangler noe. 

Allerede fra jeg var ganske liten, måtte jeg høre at kameratene mine tok det helt for gitt at de både skulle på dyre sommerferier i utlandet og på skiferie om vinteren. 

De var også vant til at foreldrene deres betalte for merkeklær, datamaskiner og telefoner, noe moren min overhodet ikke hadde råd til.

Følte meg utenfor

Mamma og pappa skilte seg da jeg var fem år gammel. Faren min hadde møtt en annen kvinne, som han forlot moren min for, og som han senere stiftet familie med. I starten var jeg hos faren min og kona hans annenhver helg, og jeg hatet det. De fikk relativt raskt to egne barn og kjøpte et vakkert gammelt hus med en stor hage full av frukttrær. 

De manglet ingenting, i motsetning til moren min og meg, som nå bodde i en leilighet i et kommunalt boligbygg nede i byen.

Jeg følte meg utenfor når jeg var hos faren min. Som om jeg sto og så inn på et vidunderlig liv jeg ikke var en del av. Derfor var jeg mutt og innesluttet når jeg var hos dem. Jeg ble også uvenner med mine små halvsøsken. Det var alltid trøbbel når jeg var der, og etter hvert ble besøkene sjeldnere. 

Forholdet mellom pappa og meg var anstrengt, og i dag kan jeg se at nettopp det gjorde at selvfølelsen min fikk en knekk.

Men livet mitt sammen med moren min var slett ikke sånn. Det tok mange år for henne å komme seg over at faren min forlot henne, egentlig tror jeg ikke at hun noen gang kom over det. 

Årets verste dag

Hun jobbet som barnehageassistent, en jobb hun hatet, men som hun måtte holde på med for å kunne forsørge oss. Når hun var hjemme, var hun utslitt, og til tross for at hun jobbet så mye, måtte hun snu på hver krone for å få endene til å møtes. 

Tivoliturer og merkeklær var helt uaktuelt, og når vi først dro på sommerferie, gikk turen hjem til morfar og mormor i Jylland, og det var aldri særlig festlig.

Årets verste dag var når sommerferien var slutt, og vi skulle begynne på skolen igjen. Læreren pleide som regel å spørre oss hver for oss hva vi hadde gjort i ferien. 

Det var jo godt ment, men jeg fikk vondt i magen mens jeg satt og hørte klassekameratene mine fortelle om ferier i Hellas og Italia, for når turen kom til meg, hadde jeg ingenting å fortelle.

Følte meg som et null

Det var her jeg debuterte som lystløgner. For det var så ydmykende at jeg ikke hadde noe å fortelle, mens kameratene mine fortalte i vei om opplevelsene sine i Syden. Jeg følte meg som et null, men så fant jeg en måte å hevde meg på. 

Jeg begynte rett og slett å lyve. 

Først i det små; I Jylland hadde jeg både vært i Legoland og Djurs Sommerland med moren min og besteforeldrene mine, løy jeg. 

Året etter hadde ferien visst gått til Mallorca, selv om moren min jobbet den sommeren, så jeg hadde tilbrakt det meste av ferien hjemme i leiligheten. 

Det var da jeg hadde fulgt en jente på nettet som var på Mallorca, og det var stort sett hennes opplevelser jeg gjorde til mine.

Jeg skulle ønske jeg kunne si at det var vanskelig for meg å lyve, men det var det ikke. Da jeg oppdaget at kameratene mine tok løgnen min for god fisk og samtidig så hvordan statusen min vokste i øynene deres, var det som om selvfølelsen jeg manglet vokste seg større.

Trygge og rolige Jan

Med årene tok den ene løgnen den andre, og jeg utviklet meg til å bli en dyktig lystløgner.

Så hadde min morfar kjøpt sommerhus i Hornbæk. Jeg hadde blitt stoppet på gaten av en modellspeider, fått tilbud om en jobb i en av de kule butikkene i byen, møtt og snakket med en kjent musiker og så videre. 

I dag skjønner jeg ikke hvordan vennene mine kunne tro på alt jeg sa. Det gjorde de kanskje heller ikke alltid, men fordi vi var unge, og fordi de ikke var vant til at folk løy, så sa de ikke noe. Innerst inne var jeg dypt ensom, for alle løgnene mine førte til at jeg alltid måtte holde andre mennesker på en viss avstand.

Selv da jeg møtte Jan, fortsatte løgnene mine. På det tidspunkt hadde jeg flyttet hjemmefra og tatt en kontorutdanning. Det var noe trygt og rolig ved Jan som tiltrakk meg, nok fordi jeg innerst inne visste at det var det jeg manglet i livet mitt. 

Men Jan var, som mange andre, også ganske godtroende, eller rettere sagt: Han tok naturlig nok for gitt at han kunne stole på det jeg fortalte ham. I starten lot jeg være å lyve. 

Tok opp dyre lån 

Sannsynligvis fordi vi var så forelsket og Jan derfor overdynget meg med oppmerksomhet. Det var først da vi hadde flyttet sammen, og alt var blitt mer hverdag, at behovet for å lyve meldte seg igjen. 

I dag kan jeg jo lett se at det igjen var min dårlige selvfølelse og følelsen av ikke å være god nok som sto på spill.

Også her startet løgnene i det små. Jeg underholdt Jan med en historie om en rik og barnløs tante jeg kunne se fram til å arve. Jeg antydet også at sjefen min hadde trukket meg til side og sagt at han så muligheter i meg, og at en forfremmelse lå i luften. 

Sannheten var at jeg ikke hadde noen rik tante, og på jobb var jeg en helt vanlig ansatt som mer eller mindre ble ignorert av sjefen min.

I den perioden begynte jeg også å ta opp dyre lån for å kompensere for det store forbruket mitt. Jeg hadde nemlig fra starten av forholdet vårt hatt et høyt forbruk. 

Innhentet av virkeligheten

Derfor trodde Jan at jeg tjente godt, og at det var derfor jeg både hadde råd til dyre klær og til å invitere ham ut på eksklusive restauranter.

Alle som har tatt opp dårlige lån, vet at virkeligheten innhenter deg, og det gjorde den også for meg. På det tidspunktet var Jan og jeg gift, og da det gikk opp for ham at jeg satt i gjeld til halsen, ble han sjokkert og sint.

Sjokkert over at jeg kunne finne på å lyve på den måten, og sint over at vi nå satt igjen med en stor gjeld som det ville ta oss lang tid å betale ned.

Fra da av burde jeg ha holdt meg til sannheten, men jeg var livredd for at Jan skulle forlate meg. Derfor tydde jeg igjen til løgn. Jeg fortalte ham en kveld etter jobb at jeg i det siste hadde hatt sterke magesmerter og derfor hadde vært hos legen, som mistenkte at det kunne være kreft.

Jeg skulle derfor gjennom en hel del undersøkelser i den nærmeste fremtiden. Jeg gråt mens jeg fortalte det, og Jan ble dypt berørt, men forsikret meg om at vi selvfølgelig skulle klare det.

Større problemer

Fra da av slapp jeg å høre om gjelden jeg hadde satt oss i, men nye og enda større problemer tårnet seg opp i horisonten. Jeg behøver vel ikke å si at jeg i dag skammer meg over at jeg kunne finne på å lyve om noe så alvorlig overfor et menneske jeg elsket. 

Men nettopp derfor løy jeg, for jeg var panisk ved tanken på at Jan skulle gå fra meg.

Heldigvis ble mine uhyrlige løgner oppdaget, men hvis det ikke hadde skjedd, ville jeg ha fortsatt i samme spor og vært skilt i dag. Det var min manns søster, som er sykepleier, som begynte å få mistanke om at jeg ikke snakket sant. 

Hun syntes det var merkelig at vi aldri riktig fikk svar på hva som feilte meg. Hun hadde mistenkt meg for å lyve ganske lenge, men hun hadde ikke villet si noe om det til broren sin. Da det gikk opp for henne at jeg nå løy om noe så alvorlig som kreft, kunne hun ikke tie lenger og valgte derfor å dele mistanken sin med Jan.

Hadde jeg vært Jan, ville jeg nok ha kastet inn håndkleet da han endelig konfronterte meg med alle løgnene mine. Men Jan var og er unik; i stedet sa han at jeg hadde velget: Enten fortalte jeg ham alt og søkte profesjonell hjelp, eller så ville han forlate meg.

Fortalte sannheten

Jeg endte heldigvis med å legge kortene på bordet. Helt fra den dagen da jeg første gang løy for kameratene mine om alle feriene jeg aldri dro på. Det var fryktelig, og jeg turte overhodet ikke å se på Jan mens jeg fortalte ham om en barndom der jeg var blitt altfor gode venner med løgnen. 

Da jeg endelig så opp, var det likevel ikke snev av sinne å spore i Jans øyne. Det var bare medlidenhet da han så på meg og sa: «Du må ha vært et fryktelig ensomt barn, Line.»

Og ja, det hadde jeg jo vært, men det var jeg ikke lenger. For jeg var voksen og hadde Jan, og det ble også ham som hjalp meg over på den andre siden.

Det ville vært å lyve – igjen – hvis jeg påsto at å slutte å lyve var lett, men heldigvis gikk jeg i behandling hos en dyktig psykolog, der Jan også var med et par ganger. 

Der fikk vi beskjed om at når jeg tyr til en løgn, skal Jan konfrontere meg, og det gjorde han.

Det er nå flere år siden jeg fortalte min siste løgn. Selvfølelsen min har blitt bedre, fordi jeg står i det, også når ting ikke er lett.

Det burde jeg jo alltid ha gjort, men det var for vanskelig for en liten jente som følte seg alene og elendig, omgitt, som hun var, av mennesker som virket til å ha alt.

Denne fortellingen er basert på en sann historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.