Jeg var så misunnelig at vennskapet sto i fare. Da venninnen min konfronterte meg, ble jeg målløs
Joan og jeg hadde vært venner i en årrekke. Vi veide begge for mye, noe vi riktignok alltid lo bort. Da Joan likevel bestemte seg for å gå ned i vekt, var det nær ved å ødelegge vennskapet vårt.
Joan og jeg hadde i mange år det til felles at vi veide minst 10 kilo for mye. I årenes løp hadde vi hver for oss forsøkt diverse slankekurer, men det gikk aldri lang tid før vi la på oss de samme kiloene igjen.
Hver gang vi var sammen, bekreftet vi for hverandre hvor misfornøyde vi var med både klesstørrelsene våre og manglende selvdisiplin.
Men når det først kom kake på bordet, ble vi i stedet skjønt enige om at det i virkeligheten var for ille at man ikke lenger kunne tillate seg å nyte et stykke kake med god samvittighet. At vi egentlig var underlagt samfunnets normer om at man skulle være anorektisk tynn. Det hadde vi i alle fall ikke lyst til å være.
Da var vi heller enige om at det var bedre å være modne kvinner med de formene vi hadde, mens vi delte det siste stykket av kaken.
Takket nei til kake
Slik var situasjonen fortsatt, i alle fall for min del, da jeg etter jul og en lang og kald vinter hadde lagt på meg et par ekstra kilo. Jeg hadde unnet meg litt for mye god mat og altfor lite bevegelse.
Da Joan og jeg skulle møtes igjen, hadde jeg bakt en kake, og det duftet deilig fra ovnen da hun ringte på.
Til min overraskelse takket Joan nei til kake. Hun forklarte at hun i løpet av julen hadde oppdaget at favorittjeansen hennes ikke passet lenger. Derfor hadde hun tatt en beslutning: Nå måtte det skje!
Hun ville bli kvitt de overflødige kiloene, og denne gangen måtte det bli på den harde måten. Joan hadde allerede begynt å endre kostholdsvanene sine, og hun hadde også startet på et treningssenter.
Følte meg forrådt
Så satt jeg der med min hjemmebakte kake og følte meg nærmest forrådt. For hvis Joan virkelig hadde tenkt å gjøre alvor av beslutningen sin, ville jeg jo ikke lenger ha noen å dele frustrasjonen min over vekten med. Det sa jeg selvfølgelig ikke noe om.
Jeg roste i stedet Joan for at hun klarte å motstå kaken min, og da jeg samtidig kunne se hvor vanskelig det var for henne å holde igjen, trøstet jeg meg med at hun nok snart ville gi opp slankeprosjektet sitt.
Det skjedde imidlertid ikke. I løpet av de neste månedene raste kiloene av Joan, og for hver gang vi så hverandre, så hun bare bedre og bedre ut. I samme takt mistet jeg bare lysten til å være sammen med henne.
Rakket ned på henne
For selv om Joan aldri snakket nedlatende til meg eller forsøkte å motivere meg til å begynne å gå ned i vekt, var bare synet av den slanke skikkelsen hennes en påminnelse om at jeg fortsatt var like stor som hun hadde vært for bare et halvt år siden.
Jeg var likevel ikke et større menneske enn at jeg forsøkte å rakke ned på Joan, riktignok kamuflert i en spøkefull tone.
– Jeg synes nå at det kler kvinner i vår alder å ha litt fylde i kinnene for å fylle ut rynkene med, kunne jeg for eksempel finne på å si.
– Tynne kvinner ser så slitne og gamle ut.
Hvis Joan ble såret over spydighetene mine, lot hun det overhodet ikke skinne gjennom. Hun satt bare der i løpetightsene sine og gnagde på gulrøtter og forsøkte å føre samtalen inn på alt annet enn vekten vår – i alle fall helt til den dagen da jeg gikk over streken og spurte om ikke mannen hennes savnet den flotte, frodige figuren hennes?
Mistet munn og mæle
– Hør her, Birgitte, sa Joan rolig. – Hvis du føler deg lettere til sinns av å gjøre narr av meg, så vær så god. Men hvis du egentlig ønsker å gå ned i vekt selv, så er det bare én vei – og det er å lukke munnen og lette baken.
I første omgang mistet jeg munn og mæle, og da vi litt etter tok avskjed med hverandre, skjedde det i en anspent stemning. For jeg var rasende på Joan og hennes «frelsthet».
Etter hvert ble jeg likevel nødt til å innse at for Joan var de overflødige kiloene mine uten betydning for vennskapet vårt.
Til gjengjeld hadde jeg tillagt de mange kiloene Joan hadde mistet altfor stor betydning, og jeg måtte innrømme at jeg var misunnelig på Joans viljestyrke. Men uansett hva vi veide, var vi jo fortsatt de samme menneskene på innsiden.
Selv om det først er i dag – to år etter – at jeg har tatt meg sammen til å følge Joans råd og har begynt å gå ned i vekt, har vi for lengst blitt gode venninner igjen.
Denne artikkelen er basert på en virkelig historie med en anonym hovedperson. Derfor er navnene oppdiktet. Dette er ikke et klassisk journalistisk intervju, men en fortelling bearbeidet av en journalist.
Artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.