Anita ble sammen med sjefen. Så begynte ryktene å gå
Da Anita ble sammen med sjefen sin, ble hun møtt med grov trakassering og utfrysing på jobb. Rykter, anonyme lapper og hærverk fikk alvorlige følger for dem begge to.
– Jeg fikk absolutt alle imot meg på jobben, forteller Anita om tiden etter at kjærlighetshistorien med sjefen ble avslørt.
– Jeg ble en ensom ulv, en utstøtt på jobben.
I lang tid hadde hun hatt et godt øye til Dag, sjefen på den mellomstore arbeidsplassen.
– Han hadde nettopp fylt 50, men var hverken gift eller hadde barn. I motsetning til meg.
– La du an på ham?
– Neeei, sier hun og høres forferdet ut.
– Det vil si: Senere gjorde jeg det.
Hun ler av seg selv og hvor selvmotsigende hun høres ut.
– Mannen min og jeg hadde «vokst fra hverandre», som det gjerne kalles. Vi var kommet dit at skilsmisse var den eneste løsningen. På ett eller annet tidspunkt. Kun for barnas skyld holdt vi ennå sammen. Den gangen var de fire og seks år.
Og så ble hun invitert på en jobbreise sammen med sjefen, Dag.
La an på sjefen
– Jeg er nokså direkte av meg. Dag er snarere det motsatte. Derfor tok jeg det første steget. Nokså trygg på at også han likte meg. «Jeg vet ikke om du har lagt merke til det», sa jeg knisende som en forelsket tenåring, «men jeg er interessert i deg.»
Sjefen likte både hva han så og hørte og grep tilbudet om å bli bedre kjent.
– Det handlet ikke om sex alene, understreker hun.
– Jeg hadde lyst til å bli kjent med ham. Magefølelsen sa meg at «denne mannen må du ikke la slippe unna». Dag er nemlig så snill og god. Omtenksom. Et fint menneske som evner å se og lytte til andre. Kvaliteter som også gjør ham til en god sjef.
– Er det å være en god sjef å bli sammen med sin gifte ansatte?
Anita vrir seg i stolen.
– Det er ingen ideell måte å innlede et forhold på, medgir hun.
– Men det er nå en gang slik at det gjerne er på arbeidsplassen sin at man møter folk …
– Ble dere et par på den turen?
– La meg heller si at det var da gnisten ble tent hos ham. Tidligere hadde ikke Dag tenkt på meg i de baner, fordi jeg var gift.
– Kunne du ha ventet til du ble separert?
– Det ville sikkert ha vært klokt, men jeg spilte hele tiden med åpne kort overfor mine kjære. Til min daværende mann fortalte jeg umiddelbart hva som hadde skjedd. Han taklet å høre det. Vi delte ikke lenger soverom eller hadde noe intimt samliv. Faktisk fortalte han meg at han også selv var interessert i en annen. Vi ble likevel enige om å bo sammen til over jul det året, fire måneder senere, på grunn av barna.
Hemmelighold
Problemene som ventet henne, var ikke på hjemmebane, men på arbeidsplassen. Anita og sjefen fortsatte å se hverandre. I det skjulte – trodde de.
– De verste sladrehønene på jobben fikk raskt mistanke om forholdet. Reaksjonene deres ble voldsomme, utspekulerte og stygge.
– Var det uventet?
– Vi hadde ventet oss noen slengbemerkninger og kanskje en moralsk lekse, men de gikk langt lenger enn som så. Overfor Dag var de fleste blide. Det var meg de var ute etter.
Daglig ble det lagt anonyme lapper på skrivebordet hennes.
– Det sto blant annet: «Hore. Har du ligget deg til mellomlederstillingen? Jeg blir kvalm av å se det forelskede trynet ditt!»
Jeg begynte å grue meg til å gå på jobb. Selv de jeg hadde trodd var venner, snudde meg ryggen.
– Hadde du dere en anelse om hvem som sto bak trakasseringen?
– Jeg hadde mine mistanker, men vi var redd for å anklage folk og ønsket heller ikke å gå offisielt ut med at vi var et par. Kort tid etterpå måtte vi det likevel. Truslene gikk altfor langt.
Ny start
En tidlig januarmorgen hun kom på kontoret som nyseparert, var følgende ord sprayet i signalrødt på kontorveggen hennes: «Kom deg vekk, din fordømte hore!»
– Da måtte Dag gripe inn. Det var så gravende at også ledelsen over ham ble varslet.
– Kom de til bunns i saken?
– De ansatte holdt sammen og tiet. Selve gjerningen ble selvsagt fordømt, men etter dette var vi ikke i tvil: Hverken Dag eller jeg kunne fortsette på den arbeidsplassen. For oss var det et nederlag, men vi innså at vi på en måte hadde skapt ris til vår egen bak.
Begge fant raskt hvert sitt nye arbeidssted.
– Vi har i dag fått oss nye, gode kolleger på hvert vårt arbeidssted. De andre var ikke verdt å spare på.
Hun slår fast at all hetsen og trakasseringen hun ble utsatt for på arbeidsplassen, var krevende, men hun velger å se det som at kjærligheten vant til slutt.
– Dag og jeg er ment til å være sammen. Også eksen min og de to skjønne barna våre synes det. Neste sommer skal Dag og jeg feire at vi har vært sammen i fem år, ved å gifte oss. Og med i bryllupet kommer det også til å være en liten tulle, et kjærlighetsbarn, forteller Anita og stryker hånden over en ennå flat mage.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
