Barna mine er en klamp om foten

I dag spurte en venninne om jeg hadde det bra.

Nei, svarte jeg, knapt hørbart. Jeg kjente at leppene begynte å dirre og tårene presset på. Heldigvis hadde jeg allerede sagt at jeg hadde en avtale med foreldrene mine, så jeg kunne gå videre uten å måtte forklare. Og nå i kveld sitter jeg her med et glass vin som en stakkarslig trøst og synes synd på meg selv.

Jeg har vært alenemor til to barn i snart 15 år. Herman er eldst, 18 år. Jeg trodde alt skulle bli bedre når han ble voksen, men det er visst fremdeles lenge til han tar til vett og fornuft.

Han tar ikke ansvar i det hele tatt og ser bare seg selv. Får han det ikke som han vil, hagler det med kniver, glass og gloser som ikke egner seg på trykk.

Bente er ett år yngre og har vært mer føyelig. Hittil har hun respektert de grensene jeg har forsøkt å sette, men nå er det slutt på det også. Min 17-årige datter har snudd helt om. Fra å være en noenlunde normal og grei jente er hun blitt en av verstingene på stedet hvor vi bor.

Jeg er så sliten og fortvilet at jeg vet ikke om jeg er glad i barna mine.

Morslykke er en myte

At en mor ikke er glad i barna sine, er et tabuemne. Men for meg er såkalt morslykke bare en myte. Jeg føler at barna mine er en klamp om foten. I mine hemmelige drømmer er jeg fri og alene, kan tenke på meg selv og ­gjøre hva jeg vil.

Jeg har ringt barnevernet og gitt dem en bekymringsmelding. Jeg tenkte at det var bedre enn å få politiet på døren, slik jeg har hatt tid­ligere på grunn av Herman.

Jeg har alltid sett på meg selv som en sterk kvinne, nå kan jeg ikke forstå hvordan jeg har holdt ut som alenemor i disse årene. Styrken og ­staheten har vel hjulpet meg, jeg er engasjert i jobb og organisasjonsliv.

I det siste har jeg følt meg utslitt og maktesløs. Etter jobben bare slenger jeg meg ned på sofaen og sover noen timer til det er på tide å legge seg for natten.

Har sluttet å komme hjem

Bente har sluttet å komme hjem om kveldene. Én ting er at hun fester i helgene, men nå har hun begynt å bli borte om nettene midt i uken også. Jeg skriver tekstmeldinger og ringer og ber henne komme hjem.

Hun skriver meldinger tilbake og jatter med meg: «Ja da, mamma, nå kommer jeg snart.» Men iblant går det både to og tre dager før hun dukker opp.

Jeg ligger søvnløs om nettene og venter og engster meg. Neste dag sitter jeg trett og ukonsentrert på jobben og lurer på om datteren min er i live eller ikke.

Når jeg kommer hjem, leter jeg etter skitne klær og sjekker kjøleskapet for å se om hun har vært innom. Da vet jeg i alle fall at hun er i live.

Herman har svært dårlige karakterer og null interesse for skolearbeidet. Jeg tror ikke det skyldes mangel på intelligens, han er rett og slett stokk lat.

Han rangler til langt på natt og klarer ikke å komme seg opp om morgenen. Det er blitt vanlig at han kommer hjem klokken tre og fire på morgenkvisten.

«Hold kjeft, jeg er 18 år og gjør som jeg vil», har svaret hans vært de gangene jeg har forsøkt å få ham på skolen.

Jeg orker ikke dette mer

Nå har jeg gitt opp. Jeg orker ikke å ødelegge min egen arbeidsdag på grunn av ham. Nå må han atter en gang slutte på skolen på grunn av fraværet.

Da er det ekstra sårende å høre klassestyreren si bebreidende at om jeg som mor hadde vist mer ansvar og sørget for at gutten kom seg på skolen, ville det nok gått bra med ham.

Jeg kjenner at jeg ikke har krefter til å ha sønnen min i huset mer. Nå tenker jeg bare på å få den late slampen ut, eller på å kjøpe en liten leilighet hvor det bare er plass til meg selv. Når skal jeg få fred? Når skal jeg få begynne på mitt eget liv?

Barnas far, min eksmann, er en gjerrigknark og en stor egoist. Han har aldri brydd seg om barna. Riktignok hadde han dem hos seg annenhver helg i 12–13 år etter skilsmissen, men jeg hadde følelsen av at de var der til oppbevaring.

Han tok seg ikke skikkelig av dem, og ungene var alltid skuffet og lei seg når de kom hjem.

Det eneste jeg nå ser frem til, er at jeg skal slippe å ha noe mer med ham å gjøre når Bente fyller 18 neste år. Jeg hater eksmannen min, og det tror jeg ungene også gjør.

Begynte med hasj

Da Herman begynte å røyke hasj, var det full ståhei her i huset. Jeg engasjerte både politi og barnevern. Jeg har aldri vært redd for å be om hjelp av instanser som har kompetanse på ulike felt når det gjelder ungene, så jeg gikk på med godt mot og tenkte at dette skulle vi få til.

Jeg fortalte barnefaren hva som hadde skjedd, og han ble vel like rystet som meg. Men etter kort tid fikk dessverre gutten beskjed om at faren ikke ville ha noe mer med ham å gjøre.

Den trusselen har han gjort alvor av. Jeg tror ikke at han har hatt sønnen sin på besøk de to siste årene. Nettopp da Herman trengte faren sin som mest, ble han skjøvet vekk. Dette har selvsagt satt spor hos gutten. Han er blitt hard og bitter.

Voldsomme anklager

Hvis jeg skal være ærlig, vet jeg ikke om jeg noensinne har vært glad for å ha barna etter skilsmissen. Jeg tenker på hvor fort årene har gått, og at jeg, som de fleste andre for­eldre, burde ha klart å oppdra barna på en riktig måte.

Men det er for sent. Når jeg tenker tilbake, kan jeg ikke huske at vi har hatt så mange fine stunder sammen.

Mye av årsaken er vel også at jeg fikk en slags motvilje mot barna da barnefaren ble anklaget for incest. Jeg glemmer aldri da jeg ble innkalt på møte angående datteren min. I barnehagen hadde hun laget noen tegninger som kunne tyde på at hun var blitt utsatt for overgrep.

Jeg bedyret at det ikke var tilfelle. Undersøkelser ble gjort og min eksmann ble ikke tiltalt.

Holdt avstand for beskyttelse

Jeg tror disse beskyldningene gikk så inn på meg at jeg begynte å holde avstand for å beskytte meg selv. Derfor husker jeg ikke de lykkelige stundene med klemmer og barna på fanget. Jeg husker i grunnen svært lite av årene jeg har hatt sammen med barna mine.

Jeg har gått i terapi på grunn av min dårlige samvittighet som mor. Terapeuten sa at jeg har gitt kjærlighet til barna mine;  på mitt vis. Det vil mine barn både huske og sette pris på. De ordene har betydd utrolig mye for meg.

Nå sitter jeg altså her og har det vondt. Jeg drikker vin og prøver å løse alle problemer vi har her hjemme.

Det beste ville være om eldstemann flyttet ut. Han er over 18 år og har de siste to årene ikke snakket om annet enn at han gleder seg til å flytte. Men nå klamrer han seg fast i barndomshjemmet. Han er blakk, uten stipend og bidrag fra faren nå som han må slutte skolen. Hvordan skal han klare seg?

Jeg har bedt ham dra til Nav og be om pengestøtte eller bosted. Det vil han ikke. Men jeg vil heller ikke ha ham her lenger. Han er et uromoment, en udetonert bombe som jeg er redd for å ha i huset.

Jeg er lei av å ta imot trusler i tide og utide. Hvis jeg for eksempel protesterer mot å servere ham kveldsmat når han kommer hjem klokken tre om natten, er jeg livredd og nervøs for kniven som ligger på brødfjølen. Jeg tror at sønnen min er i stand til å bruke den.

Stygge ord og trusler

Han kaller meg hore og drittkjerring når det ikke er flere rene sokker eller håndklær å oppdrive. Han kaller også søsteren sin de verste ting og provoserer og truer med å drepe henne hvis hun ikke holder munn.

Det er nok av merker i gulvet etter kniver og andre skarpe gjenstander etter raseriutbruddene hans. De siste skadene etter en krangel mellom søsknene er en knust ytterdør og en smadret PC.

Jeg føler meg utrygg i mitt eget hjem. Psykisk terror er vel ordene som best beskriver hvordan jeg har det i dag. Jeg vet aldri hva som møter meg hjemme, vet ikke hva som skjer hvis jeg sier et skjevt ord. Jeg blir rett og slett terrorisert i mitt eget hjem. Det føles ikke godt.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Vi ble jaget fra gård og grunn da samboeren min døde