Her startet det store blodbadet
På under to uker ble 700 000 drept eller såret.
Starten på første verdenskrig skjedde samtidig både i øst og vest. I øst mellom Østerrike-Ungarn og Serbia, og i vest mellom Frankrike/Belgia og Tyskland. Veldig raskt utviklet kampene seg også til å involvere Russland og England.
Det første slaget i øst - kampene ved Cer - begynte 15.august, og et slag vi i Side3 kommer tilbake til i en egen sak om Serbia under den første verdenskrig. I denne saken konsentrerer vi oss om det som har blitt kalt slaget om grensene, eller frontene i vest.
Les også:Dagen da første verdenskrig startet
Bakgrunnen for disse slagene, som skjedde mellom den 14.august og 13.september i 1914, var at to strategiske planer møttes. Fra tysk side hadde man en plan om å angripe Frankrike gjennom Belgia (Schlieffen-planen), mens den franske planen var å angrie Alsace-Lorraine (Plan XVII)- området som tyskerne hadde fått etter den fransk-prøyssiske krigen.
Det var ikke bare to vidt forskjellige strategiske planer som møttes, det var også helt nye måter å utøve en krig på. Nye våpen, som flammekastere og langdistanse-artilleri, sjokkerte og overrasket begge sider.
Les også:Våpenet alle fryktet
Slaget ved Lorraine (14-25.august)
Det første store slaget i 1.verdenskrig skjedde ved Lorraine, og fulgte den franske planen om å ta tilbake områdene man hadde mistet i krigen mot Prøyssen tidligere.
Franske tropper hadde begynt å gå inn i Alsace den 6.august, men den store offensiven startet den 14.august med den 1. og 2. franske armeen i angrep. 590 000 franske soldater gikk inn det lave fjellområdet Vosges og mot Sarrebourg hvor det, relativt overraskende for de franske troppene var så mye som 350 000 tyske soldater.
De tyske troppene trakk seg sakte tilbake, noe som fulgte den tyske Schlieffen-planen. Helt til den 20.august. Da spurte den tyske kommandanten Kronprinz Rupprecht von Bayern om lov til å forsøke et motangrep. Selv om motangrepet førte til fransk tilbaketrekking klarte han ikke å bryte gjennom de franske linjene. Det var likevel første gang de franske soldatene fikk oppleve tysk artilleri med svært dødelig utfall. Der Frankrike hadde laget mobilt artilleri med kort distanse hadde Tyskland artilleri med mye lengre skudd-distanse.
Slaget endte med at den franske invasjonen av Lorraine ble avsluttet, og fransk tap.
På tysk side regner man med rundt 66 000 skadde og døde, mens man på fransk side har estimert tallet til opp mot 100 000 skadde og døde.
Les også:Derfor startet 1.verdenskrig
Slaget ved Ardennene (21-23.august)
Noen titalls mil lengre skulle de franske styrkene slå til, som en del av den franske planen XVII. Fransk etterretning hadde gått ut i fra at den store tyske offensiven ville komme gjennom Belgia, noe som også stemte, og at man ville møte liten motstand i området mellom Belgia og Lorraine.
Det den franske etterretningen ikke hadde fått med seg var hvor raskt Tyskland hadde mobilisert sine reserver. Da de totalt 361 000 franske soldatene gikk til angrep møtte man ikke noen titalls tusen soldater som man trodde, men 380 000.
I skogene ved Ardennene endte det hele med tysk seier her også, og den franske plan XVII var det britene har omtalt som en “bloody failure.” Bokstavelig talt.
Over 22 000 franske soldater døde i slagene her, og man regner med opp til ett hundre tusen skadde. Tilbaketrekningen var til tider kaotisk uten mat, vann og sanitet. Tyskerne hadde også mange falne, med opp mot 15 000 - likevel med langt færre skadde.
Slaget ved Charleroi (21-23.august)
Den 21.august gikk franske styrker til angrep ved elven Sambre. Eller, de franske styrkene planla å angripe. Før de franske styrkene rakk å gjennomføre angrepet ble de selv angrepet av tyske styrker ledet av Karl von Bülow.
Istedenfor et offensivt angrip ble det en defensiv tilbaketrekning for de franske styrkene. Den franske kommandaten Charles Lanrezac trakk styrkene sine tilbake, men i tilbaketrekningen gjennomførte han ett suksessfullt motangrep før han trakk de franske styrkene tilbake mot Paris.
Det medførte at Lanrezac ble fratatt kommandoen ettersom hans ordre ikke fulgte den franske planen XVII. I historisk ettertid er det likevel slik at hans tilbaketrekning sannsynligvis reddet Paris, og Frankrike sammen med resultatet av slaget ved Mons.
Rundt 30 000 franske soldater ble skadd eller drept i slaget, mens tallene fra tysk side var 11 000 for det som var - for det ene slaget - en stor seier for Tyskland.
Slaget ved Mons (23.august)
Den 23.august erklærte Japan krig mot Tyskland, noe som etter hvert ville medføre krigføring i Asia. Det var likevel slaget ved Mons som i etterkant var det viktigste som skjedde denne dagen i den første verdenskrigen.
Det første slaget hvor Storbritannia deltok.
De 80 000 soldatene fra Storbritannia hadde kommet til den belgiske byen Mons den 22.august. Den taktiske bakgrunnen var en plan om at de britiske styrkene skulle holde flanken for den franske femte armé som angrep ved Charleroi.
Dette slaget ble en sjokkartet opplevelse for begge sider. De 160 000 tyske soldatene møtte 80 000 svært godt trente britiske soldater, men det var også første gangen man opplevde et slag hvor generaler styrte slaget omtrent som sjakk. Her var det små grupperinger som nærmest kjempet sine egne private kriger rundt omkring i Mons.
Britene klarte i hvert fall å holde tyskerne svært godt unna, og deres meget effektive skuddsalver og profesjonelle befal førte til store tap for tyskerne. Likevel, da det ble kjent at de franske soldatene man skulle beskytte flanken til trakk seg tilbake hadde ikke britene noe valg. Deres kommandant, Sir John Denton Pinkstone French, måtte gi ordre om at også de britiske soldatene måtte trekke seg tilbake.
De tyske tapene har aldri blitt offentliggjort, men man regner med at over 5 000 ble drept og hardt såret. På britisk side var tapene 1 643. Det var så høyt for den britiske hærledelsen at en av de som mottok budskapet i England besvimte da han fikk beskjeden. Hadde han visst hva som lå i vente ville det nok vært enda værre.
Slaget har fått sine legender, og i ettertid er historikerne uenige om mye. Det som uansett ikke kan diskuteres er at slaget var enormt viktig for hva som ville skje videre i krigen.
Den tyske seieren
Militærhistorikere er enige i at selve slagene hadde tyske seire. Alle som en. Der uenigheten starter er om totalen kan kalles en tysk seier. Det høres kanskje veldig merkelig ut. Tyskland vant alle slagene, men tapte totalt?
Bakgrunnen er de taktiske manøvrene som de allierte klarte å gjennomføre. Belgia kjempet som løver mot Tyskland og holdt de igjen lengre enn noen kunne ha ant. Det var ikke før den 20.august at Brüssel falt, og da tyskerne virkelig skulle slå til med storoffensiven kom de profesjonelle britiske soldatene inn på slagmarken. Basert på den tyske planen skulle britene ikke rekke å komme før tyske soldater stod i Paris.
Den effektive tilbaketrekningen av franske soldater, og det at Frankrike ga opp offensiven i Alsace-Lorraine førte også til at man klarte å legge en forsvarslinje for Paris. Noen uker siden ble derfor verden vitne til det som har blitt kalt miraklet i Marne. Det miraklet kommer Side3 tilbake til.
Samtidig. Over 1,2 millioner franske soldater hadde møtt 1,3 millioner tyske soldater. Nesten 700 000 ble såret eller drept på noen få uker. Verden hadde aldri sett et lignende blodbad. I den fransk-prøyssiske krigen litt over 40 år før var de totale tapene på rundt 250 000, og det var over 12 måneder. Dette var over to uker.