Verdens verste familiefeide

Mellom 15 og 18 millioner mennesker døde i første verdenskrig. Et navn krigen før øvrig fikk lenge før den andre verdenskrig startet.

For første gang i historien var nesten hele verden involvert, i større eller mindre grad, i en krig.

Vi har sett på hvordan det kunne ha seg at hele verden brøt ut i krig akkurat da stemmerett, diplomati, fri presse og nye nasjonalstater var på vei fram.

For å forklare hvorfor det hele kunne skje starter vi med en familie.

Familiefeiden som ødela alt

Tre av stormaktene i verden i 1914 ble direkte eller indirekte styrt av samme familie. Tsar Nikolaj II av Russland var nevøen til Kong Georg V av Storbritannia og Keiser Vilhelm II av Tyskland.

Vilhelm II var sønn av prinsesse Victoria av England (datteren til dronning Victoria). Hans søster var dronning i Hellas. Deres søskenbarn, Marie, ble dronning i Romania i 1914.

Ett annet søskenbarn, Arthur, var gift med prinsesse Louise Margaret av Preussen (Tyskland). Dronningen av Spania, Victoria, var datteren til et annet søskenbarn. Vår egen dronning Maud var søskenbarnet til Keiser Vilhelm II, hun også. Dette var en virkelig mektig familie.

Familien var ingen lykkelig familie, og sjalusien var sterk allerede fra fødselen av for de tre, og deres øvrige familie. Keiser Vilhelm II av Tyskland mente Nikolaj II av Russland var en idiot, mens Georg V var mer opptatt av frimerker enn av politikk.

De tre søskenbarna skrev hyppig brev til hverandre hvor de uttrykte følelser og avslørte statshemmeligheter. Sjalusien fra inngifte prinsesser, fra familiemedlemmer med mindre viktige utnevneleser og innad mellom de med størst makt var enorm.

De tre familiemedlemmene var født inn i en verden hvor konger og dronninger styrte land, men måtte takle demokrati og revolusjoner da de tok over. Til slutt var familiefeidene nesten det eneste de hadde igjen.

Vår historie om hvordan hele verden ble en krigsarena starter likevel med slitsomme naboer, aldrende stoltheter og nye ekteskap. Så kommer vi tilbake til familiekrangelen.

Verden i 1914

Uansett hvor hardt du prøver vil du ved å se på et kart for 1914 forestille deg landene slik du kjenner dem i dag, eller kanskje slik du kjenner dem fra den andre verdenskrigen.

Tyskland kan fort enten bli den industrigiganten det er i dag eller Hitler-Tyskland, Russland kan bli Sovjetunionen eller dagens Putin-Russland. USA kan vurderes som en gigantisk stormakt, og Norge som et rikt annerledesland.

Slik var det ikke i 1914, og mye av grunnen til første verdenskrig ligger faktisk internt i landene og situasjonen de befant seg i.

Østerrike-Ungarn

Midt i Europa hadde man en aldrende stormakt med en aldrende leder. Østerrike-Ungarn hadde oppstått som union i 1867 etter at Østerrike hadde lidd nederlag først i et opprør i Italia i 1858, og senere i en krig mot Preussen (Tyskland) i 1866. Keiseren Franz Joseph var 84 år gammel i 1914, gammel i både alder og styremåte.

Det ineffektive demokratiet i landet var under sterkt press fra Romania og Russland i øst, et balkan i frihetskamp etter at Det osmanske riket hadde blitt kjempet tilbake og fra mange interne nasjonalistiske ønsker, behov og tanker.

1908 annekterte Østerrike-Ungarn den tidligere osmanske provinsen Bosnia-Herzegovina, som ett ledd i fallet til det tidligere storriket fra balkan.

Noen av lederne ved utbruddet av 1.verdenskrig:

Det osmanske riket, Balkan og den slitsomme naboen

Det osmanske riket (Tyrkia) hadde gradvis blitt mindre, og mindre - og stadig flere landområder hadde blitt tapt.

I 1908 gjennomførte ungtyrkerne en revolusjon som førte til gjeninnføring av et slags demokrati, og større selvstyre i flere av rikets provinser (deriblant Hellas).

Det førte direkte til annekteringen av Bosnia, i 1912 tapte landet også en krig mot Italia som førte til at man tapte Libya. I Balkankrigen tapte man i 1913 de siste områdene i Europa. Sistnevnte krig medførte først og fremst et sterkere Serbia, men også fremveksten til Hellas og Bulgaria.

Serbia utvidet sitt geografiske området med 80 prosent, og sin befolkning med 50 prosent, etter Balkankrigen. Landet hadde hatt selvstyre siden 1878, etter en revolusjon mot osmanerne sammen med Bosnia.

Likevel ble Bosnia okkupert, og senere annektert av Østerrike-Ungarn. Serbia hadde som uttalt mål å etablere et land som inkluderte alle serbere, og støttet seg sterkt på russisk hjelp.

Bulgaria på sin side hadde hatt en av de største hærene ved inngangen til balkankrigene, men lå med en relativt brukket rygg i 1914.

Hvis det var ustabilt med mange nye stater i øst var det kanskje mer oversiktlig i vest. Frankrike var fortsatt Frankrike, og Storbritannia var det store imperiet. Likevel var Frankrike (den tredje franske republikken) et relativt nytt demokrati.

Etter at Frankrike tapte en krig mot Preussen i 1871 gikk man fra et keiserdømme (Napoleon III) til demokrati igjen, og landet måtte også gi fra seg Alsace-Lorraine. Storbritannia på sin side slet med noen brysomme irer, og det faktum at man var i ferd med å tape plasseringen som verdens største industrinasjon til Tyskland.

Tyskland oppstod i 1871 etter krigen mot Frankrike. Vilhelm I lot seg krone som keiser av et samlet Tyskland, av alle steder i Versailles i Frankrike. Riket hadde 27 stater med et visst selvstyre, ikke alt for ulikt USA i dag. Fra 1871 og fram til 1914 førte Tyskland et diplomatisk spill med sterk industriell vekst, men med sterk frykt for naboene i øst og vest. Man var redd for at Frankrike ville prøve å ta igjen Alsace-Lorraine, og for at russerne vil banke på fra øst. I tillegg hadde man en keiser, Vilhelm II, som hadde ganske store tanker om hva en keiser burde være.

Helt øst i Europa hadde man et veldig gammelt rike som var i ferd med å dras inn i en mer moderne verden. Tsar Nikolaj II hadde blitt tvunget til å innføre et slags demokrati i 1905, og etter flere tapte kriger (deriblant det sjokkartede tapet mot Japan) var det sterk indre uro i landet. Oppløsningen i balkan skjedde under sterk russisk påvirkning og innflytelse.

Lengre øst hadde man Republikken Kina, som oppstod i 1912 etter at Qing-dynastiet falt etter over to tusen år med keiserdømme. Den nye republikken hadde store problemer med demokratiet det innførte, med interne stridigheter og eksternt press. Blant annet fra landet som hadde våknet fra en internasjonal dvale: Japan.

Keiserdømmet Japan var også en ung nasjon. Det oppstod i 1869, kun syv år etter at Japan hadde sin første diplomatiske kontakt med Europa. Japan gjennomgikk en svært rask modernisering og framstod i 1914 som en relativt moderne makt med sterk innflytelse i Sørøst-Asia.

Helt i vest lå USA som hadde begynt å bli en internasjonal handelsmakt mot slutten av det 19.århundret. En stor økonomisk vekst sammen med ekspansjon i landområder (California ble en stat i USA i 1872) etter at borgerkrigen var over gjorde at USA var i ferd med å bli en internasjonal spiller. Ikke i nærheten av dagens situasjon, men samtidig en gryende stormakt.

På den iberiske halvøy hadde den portugisiske republikk (revolusjon i 1910 som ga et slags demokrati i landet etter at monarkiet ble avskaffet), og et Spania som i løpet av det 19.århundret hadde mistet mesteparten av sine kolonier (Argentina, Cuba, store deler av USA, Mexico m.v). Spania var en fallen storhet som fokuserte mest på å holde igjen det lille man hadde.

I nord hadde man de nøytrale landene Norge, Sverige og Danmark. Norge hadde akkurat fått sin uavhengighet fra Sverige, og regjeringen ved Venstre holdt landet ganske langt unna europeisk stormaktsspill. Sverige på sin side var også en tidligere stormakt med delvis brukket rygg. Landet hadde ikke vært i krig siden 1814 (mot Norge), og Danmark på sin side var også en nøytral nasjon med sterkt fokus på handel.

Fellesnevneren for nesten hele verden var en sterk industrialisering, en ny maktbalanse og demokratiske bevegelser for stemmerett (for kvinner, generelt og for alle). Historikere har beskrevet det litt som at noen hadde stokket kortene, men at de ikke var delt ut igjen.

Den lange marsjen mot krig

Hva var det som utløste den første verdenskrigen? Det vanligste svaret er skuddene i Sarajevo. Drapet på tronarvingen i Østerrike, Franz Ferdinand.

Drapsmannen var bosnisk terrorist, indirekte støttet av Serbia som ønsket at Bosnia skulle være en del av et samlet Jugoslavia, og ikke Østerrike-Ungarn.

Mannen de drepte var også en av de som kjempet hardrest for en tilnærming mot Serbia og advarte mot at noe annet kunne føre til konflikt med Russland. Med Franz Ferdinand borte var det få som jobbet mot Franz Graf Conrad von Hötzendorf, øverstkommanderende for hæren i riket - og mannen som kjempet hardest for en hard linje mot den slitsomme naboen i sør - Serbia.

Det var likevel veldig mange andre faktorer, lenge før skuddene i Sarajevo, som var med på å dra hele verden inn i en krig.

Alliansene

Før verdenskrigen var det to allianser. Den ene var en defensiv allianse mellom Frankrike og Russland. Begge landene hadde lovt hverandre om å felles angripe noen som angrep ett av landene. England var delvis knyttet til en avtale med Frankrike, men den var noe mer usikker. Først og fremst var alliansen et forsøk på regulere interessene til Russland på balkan og for Frankrike ellers i verden. Avtalen med England gjaldt også først og fremst koloniene.

På den andre siden hadde man trippelalliansen mellom Italia, Østerrike-Ungarn og Tyskland. Også dette var en såkalt defensiv allianse. Hvis ett av landene ble angrepet av en stormakt skulle man felles stå sammen.

Begge alliansene var altså defensive allianser, i tilfelle angrep fra en annen makt.

Koloniene

Kolonitiden var over for mange av landene i Europa. Det var kun Frankrike og Storbritannia som satt igjen med særlig med kolonier og internasjonal makt. Tyskland hadde noen kolonier i Afrika, Det osmanske riket hadde tapt sine få, Russland slet med å etablere noen og Østerrike-Ungarn hadde ingen. Den internasjonale plasseringen til de forskjellige landene var relativt forskjellig. Plassen i solen var ikke like stor for alle nasjonene som ønsket å se på seg selv som stormakter.

Frykten for koloniene, og presset mellom landene utenfor Europa, var også den viktigste grunnen til at mange av landene søkte allianser og diplomatiske samarbeidsformer. I for eksempel Afrika kontrollerte Italia det som i dag er Libya og Somalia, Portugal hadde Angola og Mozambique, Belgia hadde Kongo, Frankrike hadde størstedelen av nordvest-Afrika, Storbritannia hadde Sør-Afrika, Kenya, Sierra Leone og Egypt mens Tyskland hadde Kamerun, Namibia og Togo.

Det var kun Storbritannia som hadde et demokrati med en viss historie i 1914 av landene i Europa. Frankrike hadde vært gjennom flere republikker, Tyskland var et nytt land hvor keiseren tviholdt på hvert gram av makt, i Russland hadde man vært gjennom en revolusjon og en ny lå og ulmet, Østerrike-Ungarn hadde sitt mer eller mindre fungerende demokrati med en keiser på topp.

De mindre landene i Europa var også gryende demokratier som mange kjempet med både militære maktsentre, konger og fyrster som nektet å oppgi sin maktposisjon samt sterke politiske bevegelser med både religiøse og ideologiske bakgrunner. Anarkister, kommunister, arbeiderbevegelser, monarkister og religiøse interesser kjempet med og mot hverandre i de fleste land i Europa.

Saken fortsetter for øvrig under infografikken her.

Politikken som kom ut fra demokratiet ble også sterkt påvirket av at man snakket om unge demokratier. Spesielt i Tyskland og Frankrike var dette særdeles viktig. 

Ved valget i 1912 gjorde sosialdemokratene (SPD) det meget godt i valget i Tyskland, og man var redd for påvirkningen fra venstresiden. Det førte først og fremst til en høyrevridning av retorikk og det internasjonale diplomatiet gikk fra å være forsonende til konfronterende.

Noe av det samme skjedde i Frankrike hvor store deler av landet fortsatt mente at tapet av Alsace-Lorraine måtte hevnes, i tillegg til militær suksess i Nord-Afrika førte til en økt militarisering av regjeringen.

Nasjonalisme

For de aller fleste landene i Europa var nasjonalisme noe relativt nytt. Man hadde hatt keisere, konger og dronninger som samlingspunkter, men den sterke nasjonalismen var på mange måter noe nytt.

Kanskje var dette aller sterkest i Østerrike-Ungarn hvor de mange folkegruppene stadig krevde større rettigheter. Nasjonalismen var også sterkt økende i områdene hvor Det osmanske riket hadde trukket seg ut. I Hellas, Serbia, Bulgaria, Montenegro og de andre områdene på balkan.

Tyskland som ung nasjon hadde også en sterkt økende nasjonalisme, og Storbritannia slet med noen slitsomme irer.

I mange land ble den økte nasjonalismen møtt med innskrenkete rettigheter - eller som i Storbritannia - svært lange debatter.

Den industrielle militære revolusjon

Den industrielle revolusjon medførte også en militær revolusjon. Nye våpen og et våpenkappløp på en helt ny måte fant sted. Der man tidligere kun målte styrke i antall soldater så ble det oftere også målt i våpen.

Landene, spesielt stormaktene Russland, Frankrike, Storbritannia, USA, Tyskland og Østerrike-Ungarn jobbet alle på sine sider med sterk opprustning av både hæren og marinen.

Landene rustet opp og planla for en kort, raskt avgjørende krig. 

Imperialisme

Selv om den første kolonitiden på mange måter var over var ikke imperienes tid over. Det spanske imperiet hadde falt, men det britiske, det franske og etter hvert det japanske var på vei fram. Det samme var USA. Russland forsøkte uten hell å utvide sine områder og med noe mer hell sin innflytelse. Tyskland tok noen små steg fram og tilbake.

De fleste trefningene mellom landene skjedde på koloniområdene, og alle var livredde for å ikke få sin hånd om verdens ressurser.

Skritt for skritt mot krig

Bakteppet for krigen var sterkere nasjonalisme, militærkappløp, imperialismen, aldrende styringsformer, skiftende maktbalanser og en politisk vridring i flere land. Alliansene mellom landene var laget for å beskytte mot angrep, men det hele var en ulmende glohaug som bare ventet på at noen skulle komme med en fyrstikk eller et lite pust.

Den 28.juni kom den siste lille dytten over stupet da Franz Ferdinand ble skutt. I hvert fall er det ett første lille siste skritt mot stupet. Selve drapet førte til sjokk hos ledere, både de monarkistiske og de valgte lederne i Europa. Man hadde ikke regnet med at noe slikt kunne skje. I tillegg førte drapet til anti-serbisk vold i Sarajevo. Støttet, og oppfordret av Østerrike-Ungarn som var sikre på at Serbia indirekte stod bak drapet (noe som også forsåvidt stemte).

Den 23.juli sender så Østerrike-Ungarn et ultimatum til Serbia med svært sterke krav. Storbritannia og Russland mente at kravene var harde, men kunne etterfølges. De mente dog at fristen på 48 timer var alt for kort.

Dagen etter erklærer Tyskland støtte til kravene, og Sir Edward Grey (utenriksminister i Storbritannia) uttaler at Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia bør holde seg unna en konflikt med Serbia.

Innen utgangen av fristen svarer Serbia, og gir etter på de aller fleste kravene. På enkelte punkter ber de den overnasjonale domstolen i Hague avgjøre hva som kan aksepteres av en uavhengig nasjon. Samme dag begynner Russland å mobilere sine styrker. Østerrike-Ungarn trekker sitt diplomatiske korps ut av Serbia.

Den 28.juli erklærer Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, men styrkene mobiliseres ikke før den 31.juli. Den 1.august mobiliserer Frankrike og Tyskland, og sistnevne erklærer krig mot Russland (og dermed også Frankrike, siden landene er allierte, selv om tyskerne ga Frankrike et valg o m å forbli nøytrale) som har begynt å flytte sine styrker mot den tyske grensen.

Den 4.august erklærer Storbritannia krig mot Tyskland etter tysk angrep på belgisk nøytralitet (i sitt angrep på Frankrike). Den 6.august erklærer Østerrike-Ungarn krig mot Russland. Den 23.august erklærer så Japan krig mot Tyskland, to dager senere mot Østerrike-Ungarn.

Den 1.verdenskrig var i gang. En krig som kunne vært unngått så mange ganger, og som har så mange årsaker at historikere helt siden den begynte har diskutert, kranglet om hvorfor den startet.

Da er det mye enklere å si hvorfor den andre verdenskrigen startet.

Grunnen til 2. verdenskrig var rett og slett resultatet av den første.

Kilder: Miranda Carter - The Three Emperors, H.P. Wilmott - World War One, Christopher Clark - The Sleepwalkers, BBC History Magazine samt diverse andre kilder.