Leserne forteller
Jeg ville egentlig skille meg. Det som skjedde, endret alt
Mannen min og jeg var i ferd med å gli fra hverandre, og tanken på skilsmisse lå hele tiden i bakhodet mitt.
For to år siden ante ikke mannen min at jeg stadig betrodde meg til venninnene mine om vårt dårlige ekteskap. Etter at ungene våre ble større, gled vi lenger og lenger fra hverandre.
Yngve hadde begynt i en ny stilling et par år tidligere, og han var oppslukt av jobben. Han var stolt over å ha klatret på karrierestigen og fått høyere lønn og ny tittel.
Men jobben medførte også en god del kveldsjobbing og mye reising, så vi fikk lite tid sammen. Det var stort sett bare i helgene at vi spiste middag sammen, ellers levde vi hvert vårt liv.
Jeg følte en stor avstand til min egen mann, og sammen med venninnene mine analyserte jeg forholdet vårt. Vi var alle enige om at noe burde skje. En forandring, enten til fordel for oss som par eller en skilsmisse, slik at vi begge fikk friheten til å leve slik vi ønsket.
Jeg gikk faktisk rundt med telefonnummeret til en ekteskapsrådgiver i vesken og vurderte å gå dit alene, vel vitende om at Yngve aldri ville bli med til samtaler med en tredjeperson om våre private problemer.
Men så fikk jeg plutselig en telefon om at Yngve var lagt inn på sykehuset. Han hadde fått et hjerteinfarkt mens han var på forretningsreise.
Jeg kjente at jeg var livredd for at han skulle dø fra meg, og jeg slapp alt jeg hadde i hendene og reiste til ham. Ungene våre kom etter, og vi fryktet det verste.
Da jeg så Yngve ligge der i sykehussengen, medtatt, sliten og blek, følte jeg hvordan han var litt fremmed for meg.
Med ett gikk det opp for meg at han hadde lagt på seg de siste årene, og jeg la merke til furene og rynkene i ansiktet hans. Han så gammel ut, og det fylte meg med både vemod og sterke kjærlighetsfølelser.
Heldigvis gikk det bra med Yngve etter hjerteinfarktet, men han ble sterkt oppfordret av legene til å legge om livsstilen og ta bedre vare på seg selv. Og da han ble skrevet ut av sykehuset, tok han selv kontakt med fastlegen og ba om å bli sykmeldt i to måneder.
Han hadde behov for å slappe av og hente seg inn, sa han.
Les også (+) Plutselig sa kroppen stopp. Jeg klarte ikke mer
Det beste som kunne ha skjedd
Den første uken merket jeg at Yngve var rastløs. Da jeg kom hjem fra jobben, hadde han riktignok laget middag, men det var som om han gikk rundt seg selv. Han tok initiativet til at vi skulle gå en tur sammen om ettermiddagene, for han syntes det ble kjedelig å gå alene.
Disse turene ble snart til en fast rutine, og det var mens vi var ute og gikk sammen, at Yngve åpnet seg for meg og satte ord på frykten sin. Hjerteinfarktet hadde gjort ham redd for å dø, innrømmet han.
Han fryktet at han skulle få et nytt infarkt, og han tenkte stadig på den intense smerten og følelsen av maktesløshet han hadde opplevd da han skjønte at noe var alvorlig galt med ham.
En natt fikk han panikk og vekket meg. Han følte at han var i ferd med å få et nytt hjerteinfarkt, og jeg kjørte ham i full fart til sykehuset. Heldigvis skyldtes brystsmertene angst og ikke et infarkt denne gangen.
Yngve ble skrevet ut av sykehuset og kunne dra derfra allerede neste morgen. Dagen etter gikk han til fastlegen sin, og der fikk han rekvisisjon til psykolog, for han trengte hjelp til å takle angsten.
Tre uker senere bestemte han seg for å slutte i jobben og finne seg en mindre stressende stilling. Og han ville virkelig gå inn for å leve sunnere enn før.
Slik gikk det til at vi – som tidligere hadde vært litt av noen sofaslitere, dro til en stor sportsbutikk og handlet. Vi kjøpte terrengsykler, treningstøy, gåstaver og joggesko. Vi kjøpte med oss en treningsdagbok, slik at vi kunne holde oversikt over hvor mye og hvor ofte vi trente.
I første omgang ble jeg med på treningsopplegget for å hjelpe og støtte Yngve. Men det gikk ikke lange tiden før jeg merket at jeg både gikk ned i vekt og fikk mer energi.
Jeg kjente at jeg virkelig trivdes med den nye livsstilen, og Yngve følte seg etter hvert tryggere på helsen sin. Det å trene sammen og komme oss i form ga oss dessuten et fellesskap vi ikke hadde hatt på mange år.
Les også (+): Jeg var lei av å alltid ta vare på mann og barn. Så skjedde det som ikke skulle skje
Ekteskapet er bedre enn før
Yngve trives godt i sin nye stilling, der han arbeider fra ni til fire uten noen kveldsmøter eller forretningsreiser. Etter ett år i terapi hos en psykolog for å få hjelp mot angsten, er Yngve dessuten blitt mer åpen og flinkere til å dele tanker og følelser med meg.
Det å dele hverdagen og ta del i hverandres liv er viktig for oss nå som ungene har flyttet hjemmefra.
Vi sto i fare for å miste hverandre, det vet jeg. Jeg slet virkelig med tilværelsen før Yngve fikk hjerteinfarktet, og jeg hadde liten tro på at noe kom til å bli annerledes. Heldigvis tok jeg feil.
Nå har vi nettopp fått vite at vår eldste datter venter barn, og det blir en ny tid for oss som besteforeldre også. Yngve får tårer i øynene bare han snakker om at han skal bli morfar, for som han sier – han kunne like gjerne ha vært død i dag.
Yngve trodde at det å ha en krevende stilling med en imponerende tittel var lykken, men kroppen hans sa fra på sin egen måte om at han måtte stoppe opp.
Det å være til stede i livet, det å ta seg tid til hverandre og de små tingene i hverdagen, det er så uendelig mye viktigere enn status og penger.
I dag orker hverken Yngve eller jeg tanken på et liv uten fysisk aktivitet, og vi føler at vi investerer i fremtiden vår ved å holde oss i form.
Det finnes selvsagt ingen garantier i livet, og ingen av oss vet hva som venter oss videre. Men vi gjør i det minste det vi kan for å holde oss friske og raske.
Et hjerteinfarkt er selvsagt alvorlig, og det kunne ha fått fatale følger for Yngve.
Men så lenge alt gikk bra, ser vi på det som en tankevekker, og vi er takknemlige for at det ga oss muligheten til å begynne på nytt med blanke ark.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Denne saken ble første gang publisert 16/02 2022, og sist oppdatert 16/02 2022.
