Farvel, min elskede. Ingen kan noensinne få vite om oss

For vel en uke siden ble jeg oppringt av en advokat. Han fortalte at Johan var død; en plutselig hjerneblødning gjorde slutt på livet hans. 

Min elsker og beste venn gjennom mer enn 15 år var brått og uventet gått bort. Fredag hadde vi vår siste telefonsamtale, søndag var han borte.

Jeg kjørte til hans by hvor begravelsen skulle foregå. En mørk og tung dag passet liksom til anledningen.

Jeg satt i bilen og tenkte på forholdet vårt. Nå var det over.

Vi hadde møtt hverandre i jobbsammenheng, og fordi vi reiste mye begge to, klarte vi å holde forholdet hemmelig. Selv nære medarbeidere fattet ikke mistanke.

De så oss sikkert som kjedelige, middelaldrende mennesker, bare opptatt av jobben. Og så var det nettopp den som gjorde at hverdagen av og til fikk noen gylne skjær.

Det ble flagget på halv stang i småbyen, og folk hadde allerede samlet seg utenfor kirken. Jeg parkerte litt avsides og forberedte meg på å møte kjente fra Johans firma. 

For dem ville det være naturlig at jeg var der. De som ikke ville kjenne meg, var den nærmeste familien.

Les også: (+) Vi kjøpte et gammelt hus på landet for å finne roen. Vi fant alt annet

Satte meg bakerst

Jeg satte meg bakerst og så hvordan kirken fyltes av blomster og mennesker. Det virket som hele byen var møtt opp for å ta farvel.

Fra bilder kjente jeg igjen familien. Jeg visste så mye om dem. Om sønnens skilsmisse og kamp om foreldrerett til barnet sitt. Om enken og hennes prestisjefylte tilværelse.

Det ble lagt ned kranser og sagt pene ord. Han var en stor mann på stedet, alle kjente ham og hans solide firma. At han var avholdt og beundret, kom til uttrykk i ordene som ble sagt.

Jeg gikk sist ut av kirken og holdt meg i bakgrunnen på kirkegården, og så snart seremonien var over, gikk jeg tilbake til bilen. Der kunne jeg endelig gråte – og minnes. 

Det kunne vært meg som var enken. Mer enn én gang hadde Johan spurt om vi skulle gifte oss. 

Men i mine øyne var konsekvensene for store, ikke minst av hensyn til våre store familier, men også alt det rent praktiske med firma, hus, hytter og økonomi.

For egen del var min mann og jeg kommet frem til et livsmønster bygd på vennskap, og vi begge trivdes med det. 

Han hadde aldri klart å dele følelser med noen, jobb og ytre forhold betydde mest. Bare mot barnebarna viste han noe av det jeg alltid hadde savnet.

Sexliv hadde han ikke vist interesse for på mange år, men som sagt hadde vi et grunnlag for hverdagslivet vårt. 

Og etter hvert kom Johan til at han på sin side også hadde det. Det ville bli svært vondt for altfor mange hvis vi legaliserte forholdet vårt. Det beste var nok å fortsette som før.

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

Johan og jeg var opptatt av å snakke sammen, av å dele dagligliv og felles interesser. Og en telefonsamtale som start på ukens hverdager var fast regel og noe som varmet. 

Les også: (+) Jeg er så bekymret for datteren min. Jeg er redd hun kommer til å bli alvorlig syk

Ingen dårlig samvittighet

Når vi møttes, kunne vi leve ut drømmene våre og lengslene, ta vare på kjærligheten og hverandre. På kurs og seminarer bodde vi aldri sammen og var meget forsiktige.

Men til gjengjeld ble mange møter kamuflert som nettopp seminarer, med bare oss to som eneste deltagere.

Dårlig samvittighet? Nei. Vår intense kontakt gjorde på en måte livet lettere i våre respektive familier. Trygg­heten på gjensidig kjærlighet ga oss ro og stabilitet.

Men vi ønsket aldri å såre noen, og ingen fikk da heller kjennskap til forholdet vårt. Ikke mistanke heller, tror jeg. 

Vi møttes jo gjennom arbeidet, og det var vel utenkelig at vi to gamle kunne ha noe gående. Vi drøftet fremtiden, om hvordan vi skulle ordne oss når vi ble pensjonister. 

Og vi snakket om hvor viktig det var å få rask beskjed hvis en av oss ble syk eller døde. Derfor hadde vi gjort en avtale med hver vår jurist. Nå hadde den ene holdt sin avtale, og jeg kunne kansellere min.

Jeg satt i bilen og så folk forlate kirkegården. Da den siste var forsvunnet, pakket jeg ut buketten som lå i bak­setet. Sakte gikk jeg bortover til graven, og med et stille «takk, Johan», la jeg blomsterbuketten ned.

Sent på ettermiddagen var jeg tilbake i hjembyen min og dro rett til kontoret. Der kunne jeg gråte i fred. 

Hjemme ventet mann og to barnebarn. Jeg skulle være blid og opplagt bestemor senere denne kvelden. Og det klarte jeg, kreftene holdt.

Det hjalp å skrive om dette, men nå gjelder det å lære seg å leve uten tvillingsjelen min. Savnet er stort, og sorgen blir tung å bære. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller