tre barn mistet sin far:
– Det som har brent seg fast, er alle spørsmålene fra barna
Tina synes det var vanskelig å fortelle barna at pappa hadde tatt sitt eget liv.
Asker, søndag 3. januar 2016:
Det nye året har så vidt begynt. Tina Hermansen og barna har bestemt seg for å ta en skitur i marka. Været er klart og snøen glitrer i månelyset. Foran dem ligger et nytt skinnende år. En helt perfekt dag for en måneskinnstur.
Akkurat idet de skal til å gå, står Tinas mamma og lillebror Petter ute på trappen.
"Vi skulle akkurat på skitur, men dere får komme inn", sier Tina forundret over at familien dukker opp uanmeldt på denne tiden av døgnet.
Hun får en følelse av at noe er galt. Moren tar med barna opp i stuen i andre etasje, mens Tina blir stående nede med lillebroren sin.
Så sier han ordene som Tina ikke er forberedt på.
Ordene som skal snu hele verden på hodet og forandre livet hennes for bestandig.
Et lykkelig samliv
Tina møtte Morten på byen i Oslo en vinterdag i 2001. Tina ble stormforelsket i den høye, mørke, morsomme og kjekke gutten. Han var fra Drammen, og hun var fra Skedsmokorset. De ble samboere i Oslo.
Da Tina ble gravid flyttet de til et rekkehus i Asker med utsikt over Oslofjorden og hele Oslo. Og Hannah ble født. Så kom tvillingene Henrik og Heidi etter en tid med prøverørsforsøk.
Da hun og Morten hadde vært sammen i 12 år, fant de ut at de skulle gifte seg. De hadde tross alt fått tre barn sammen. Å gifte seg virket naturlig. Bryllupet sto med noen få venner og familie til stede. Tina hadde bunaden på da hun sa ja til sin kjære. Den store bryllupsfesten med venner ble utsatt til senere.
Men bare to måneder etter vielsen, sa ektemannen at han ville skilles. Han ville ikke mer.
Gift i to måneder
Tina prøvde å kjempe for ekteskapet deres, men da hun forsto at det ikke nyttet, ga hun slipp på ham. Da Tina leverte inn søknaden om separasjon, var ikke vigselsattesten ferdig skrevet engang.
På tross av sorgen klarte hun å se det tragikomiske i situasjonen, og måtte le. Hun kjente ingen andre som hadde vært gift i bare to måneder!
Tina bestemte seg for å gå videre med livet sitt. Hun hadde fremdeles barna, som hun elsket over alt. Hun beholdt huset, og hun og Morten fant raskt en måte å samarbeide på. Han var tross alt en kjempegod far, en oppegående mann med god jobb. Stødig, alltid snill og alltid blid.
I årene som fulgte hadde de ikke så mye kontakt, annet enn gjennom barna.
De samarbeidet bra og det var en god tone mellom dem. Tina la merke til at eksmannen var blitt tynnere den siste tiden. Gråere i håret. Han var vel sliten, hadde hun tenkt.
– Pappa er lei seg
Nyttårsaften, den siste dagen i 2015, er barna sammen med pappaen sin. Morten og barna gir hverandre klemmer og ønsker hverandre et godt nytt år. Barna merker at han er lei seg da han kjører dem hjem til Tina.
Tre dager senere står Tina i første etasje i rekkehuset. Hun står der i skidressen, mens alle minnene strømmer på. Over henne i stuen i andre etasje, sitter de tre barna deres, intetanende om det forferdelige hun nå må fortelle dem. Pappaen deres har tatt sitt eget liv. Hvordan skal hun greie å si det? Hvordan skal hun finne ordene?
Men hun har ikke noe valg, og tar omsider de tunge stegene opp trappen. Det gjør vondt langt inn i mammahjertet da hun trekker pusten og sier:
«Pappa er død.»
Hun makter ikke å si hvorfor han er død. Isteden forteller hun dem at de får vite mer fra sykehuset senere. De er for små til å forstå. I alle fall tvillingene, som bare så vidt er seks år gamle.
Det skinnende blanke året har brått endret seg til noe mørkt som Tina bare aner konturene av. Den kvelden sovner hun og alle barna i samme seng, tett inntil hverandre i trøst og tårer.
Vil skåne barna
Tina har mest lyst til å mate dem med marshmallows, og pakke dem inn i bomull. Skåne dem fra alt det vonde som venter dem: Begravelsen, sorgen og alle spørsmålene hun vet vil komme.
Hun kontakter skolen, og gir beskjed om at barna ikke kommer de første dagene. Tina får tilbud om samtalegrupper for seg og eldstejenta, via kommunes kriseteam.
"På en eller annen måte ville det vært lettere hvis dødsårsaken var en konkret sykdom, noe som hadde et navn", tenker hun.
Hvordan skal hun forklare barna at faren deres valgte å ta sitt eget liv? Hun forstår det jo ikke selv engang. Men hun må gjøre dette. Og hun må gjøre det riktig. Kjærlighetssorgen er hun ferdig med for lenge siden. Det er ikke henne det er synd på nå. Hun skal gjøre alt som står i hennes makt for å hjelpe barna gjennom sorgen. Bare de kommer seg gjennom begravelsen.
Rykter i nabolaget
Snart får Tina høre at ryktene allerede går i nabolaget. Folk rundt dem vet mer enn barna hennes. De må ikke få vite det av andre. Hun må finne en måte å fortelle det på. Men det virker umulig.
Tina bestiller time hos en barnepsykolog. Midt i det hele er det som om hele immunforsvaret hennes kollapser og Tina blir syk. Bare noen dager etter vil eldstejenta Hannah på håndballtrening. Og det har Tina ikke tenkt å nekte henne. Barna har godt av å få en pause fra sorgen, få andre ting å tenke på.
Hun kjenner blikkene på seg, og vet hva folk tenker da de ankommer treningshallen: «Er det ikke litt tidlig å dra på trening?» Hun møter bekymrede blikk.
Hver gang noen spør hvordan hun har det, bryter hun sammen i gråt.
Les også: Dette er symptomene på angstlidelser
Det er ingens skyld
Tina skjønner at hun kan ikke vente mer. Før eller siden vil barna uansett få vite om det. Hun samler dem og forteller: "Pappaen deres valgte å ta sitt eget liv. Vi kunne ikke sagt eller gjort noe, eller oppført oss annerledes. Det er ingens skyld!"
De tre har hver sin måte å reagere på. Eldstejenta Hannah sier ikke så mye, holder det vonde inni seg. De to yngste går inn og ut av sorgen, og har mange spørsmål.
Hannah tenker på pappa som var lei seg da han kjørte dem hjem på nyttårsaften. Visste han at det var siste gang han var sammen med barna sine? Var det derfor han var lei seg? Å tenke på det, er nesten for mye for henne.
Tina og barna kommer seg gjennom begravelsen. I ettertid kan ikke Tina huske hvordan.
Det som skal brenne seg fast i henne, er alle spørsmålene fra barna.
Spørsmål som hun ikke vet svaret på, som setter henne helt ut, men som hun likevel må finne et svar på. Svar som er sanne, men ikke for brutale. Svar som passer til barnesinn.
Les også: Dette mirakelstoffet fjerner angst og depresjon (+)
Vanskelig spørsmål
Som når de er ute og kjører bil. Da kan det plutselig komme fra baksetet:
«Mamma, hvorfor vil voksne drepe seg selv»?
Tina trekker pusten og prøver å svare så ærlig som hun bare kan.
"Dessverre vet jeg ikke, men de tror kanskje at de som sitter igjen får det bedre hvis de er borte. Men sånn er det jo ikke!".
Å skjerme barna, å skåne dem fra alt det vonde, blir Tinas hovedprosjekt.
Folk henger blomster og kurver med ukeblader og godteri på døren deres. Naboer kommer med middag, pizzasnurrer og hjemmelagd tomatsuppe. Hannah liker det ikke. Tina forstår at oppmerksomheten gjør det mer virkelig for datteren. Hver gang de finner omtenksomme gaver fra naboer og venner, er det en påminnelse for barna om at de har mistet pappaen sin.
Tina forklarer at folk gjør det for å vise dem omsorg.
"Vi ville gjort det samme for andre, ville vi ikke?"
Tvillingene fortsetter å stille de vanskelige spørsmålene. Hun krever ikke at de skal snakke om det vonde, men må være der for dem når de har behov for det.
Les også: Helvete startet da Laila var 15 år
Alene med alt
Det går opp for Tina at hun er alene i verden med ansvaret for tre små barn. De har ingen pappa lenger, som hun kan dele bekymringer og gleder med.
Hun innser at hun trenger foreldrene sine, barnas besteforeldre, og hun savner venninnene sine. Med ett vet hun at hun vil hjem til Skedsmokorset. Men er det riktig å dra barna ut fra nettverket de har her og kjenner så godt?
Hun spør barna forsiktig:
– Hva om vi flytter nærmere «Mommo» og «Bestar» på Skedsmokorset? Hvis vi flytter dit så ...
– Du mener når vi flytter", kontrer eldstejenta hennes Hannah. Hun har alltid vært så klok.
Det er et vanskelig valg å ta, men Tina tenker at det ikke er så ille å flytte når barna fortsatt er ganske små. Hun føler at det ikke lønner seg å vente.
Hvis de skal flytte, må det bli nå. Det ender med at de flytter i sommerferien, før tvillingene skal begynne i 2. klasse og Hannah i 5. klasse.
Les også: Kan du spørre noen rett ut om de tenker på selvmord?
Starter nytt liv
Snart finner de en leilighet i nærheten av Tinas venninner. Heldigvis har de barn de også, på tvillingenes alder og som barna til Tina kjenner fra før.
Slik begynner det nye livet. Det er travelt å være i fulltidsjobb med tre barn, men det går bra. Tina pusser opp den nye boligen, og slipper gleden inn. Hun har alltid vært flink til å vende blikket mot solen, forbi skyggene. Aldri har hun våknet om morgenen og tenkt at "Dette blir en tung dag".
– Hver dag velger jeg å være glad selv, sier Tina.
Det gode humøret hennes hjelper dem alle videre. Barna finner seg snart til rette i Tinas hjemtrakter, og får heldigvis nye venner. Hun puster lettet ut.
Får enorm respons på humor
En kveld sitter hun hjemme i den nye leiligheten og lager en tulle-snap med mobilen sin. Hun har vært på aerobic-trening, og ironiserer over sin egen utilstrekkelighet.
Så sender hun den til et par venninner.
Snart får hun svar tilbake om at den var kjempemorsom!
"Legg den ut på Facebook", oppfordrer venninnene. Det gjør Tina, og snart har hun flere likes enn hun noen gang har fått.
Tina lager flere små morsomme klipp som hun legger ut på Facebook-siden sin. Blant annet en der hun tar på seg bunaden som er blitt altfor trang. En annen handler om at hun prøver å spise sunt, og sier sarkastisk: «Er virkelig grønnsaker med dipp bedre enn potetgull med dipp?» Snart er det 5000 personer som følger siden hennes.
– Humor er min medisin, sier hun.
Noe annet som også hjelper, er trening. Tina kjenner at det gir henne styrke.
Hun lager en egen side som heter Tinas treningsblogg, men hun tuller litt med. Hun filmer seg selv i alle mulige komiske situasjoner, og sier at vi må ikke ta trening og kosthold så alvorlig. Da hun har 30 000 følgere, blir hun kontaktet av lokalavisen og TV2.
"Takk for bloggen din. Jeg var trist, men ble i godt humør da jeg så deg". Slike tilbakemeldinger varmer, og oppmuntrer henne til å fortsette.
Tina har alltid tydd til humor når livet butter.
– Jeg har bestandig vært åpen av natur, og det har hjulpet meg mange ganger i livet. Det er ikke så farlig å by litt på seg selv, man får masse tilbake.
Les også: Ti tegn på at du er høysensitiv
– Hjertet mitt er knust
Våren 2019 får Tina kjæreste. Dette er det første ordentlige forholdet Tina har hatt siden skilsmissen. Hun blir hodestups forelsket. Også denne gangen tror Tina at hun har møtt drømmemannen, men forholdet tar slutt etter kort tid. Det skjer brått og uventet.
Sommeren 2019 publiserer hun for første gang et alvorlig innlegg. Ingen smil, eller morsomme kommentarer denne dagen. Tina har kjærlighetssorg.
"Jeg har fått hjertet mitt knust, og hvis dere vil sende meg noen gode tanker, blir jeg takknemlig, sier hun og tørker tårene foran mobilkameraet".
Responsen er enorm. Folk sender henne trøstende ord og skriver at de har opplevd det samme selv. Det gjør godt. En dag blir Tina utfordret til å løpe Oslo maraton. Hun tar utfordringen. Trening skal vise seg å være god medisin for et knust hjerte.
Psykolog: – Vær åpen med barna
Psykologspesialist Magne Raundalen ved Klinikk for krisepsykologi har lang erfaring med kriseledelse. Han har hatt mange samtaler med familier og barn etter tragiske og traumatiske hendelser som selvmord.
– Det er viktig med åpenhet rundt selvmord. Alle, fra statsministeren til Kongen sier at vi må snakke med barna om dette, men ingen sier noe konkret, om hva skal vi si, mener Raundalen.
Han understreker at det ikke er noe fasit på hvordan man skal gå frem, men mener det er viktig å unngå å holde på hemmeligheter fra barna.
– Når det gjelder veldig sørgelige, dramatiske og forferdelige ting som har hendt og som angår barna, så har vi en automatisk beskyttelsesmekanisme som sier at «dette må barna beskyttes for» . Ja de må beskyttes, men de må ikke beskyttes mot sannheten, sier Raundalen.
Det å leve med familiehemmeligheter kan få negative konsekvenser og skape en tillitskrise innad i familien, mener han.
Han bruker gjerne eksempelet på at det er bedre å få vite det av sine nærmeste i en kontrollert og trygg setting, enn å skulle få vite det gjennom rykter i nabolaget:
– Spørsmålet er om barna skal få vite det av de verste eller av de beste. Når det er en fare for at de kan få vite om det på alle andre måte, for eksempel på skolen eller under fritidsaktiviteter, så må vi voksne ta ansvar og i hovedsak la barna vite sannheten på et tidlig tidspunkt, sier han.
Les også: Slik snakker man med barna om døden
Ikke undervurder barna
Han mener at alle i søskenflokken bør få vite det samme, med mindre det er svært store aldersforskjeller, og påpeker at små barn gjerne får med seg langt mer enn man tror.
Han forteller om en sak ha jobbet med der de to eldste på 10 og 12 år fikk vite sannheten, mens 6-åringen ble forsøkt forskånet. Det endte med at seksåringen uansett fikk vite alle detaljene av storebrødrene.
– Vi skiller mellom «voksensystemet» altså dialogen mellom de voksne, men også et «barnesystem» mellom barna og mellom barna og andre barn. Vi har mange eksempler på familiehemmeligheter, særlig knyttet til selvmord, der barna har fått vite det av andre barn, uten at de voksne vet det.
Trenger du noen å snakke med?
Du kan ringe til Mental Helse og Kirkens SOS hele døgnet.
Mental Helses døgnåpne hjelpetelefon: 116 123
Kirkens SOS døgnåpne telefon: 22 40 00 40
– Det er to veldig problematiske konsekvenser av dette. Det ene er forvirring, kanskje det oppstår uklarheter rundt hva som faktisk skjedde. Det er ødeleggende for relasjonene i nettverket til den som er forvirret, fordi må hele tiden må prøve å tolke hva som sies om disse tingene. Det andre er troverdighetskløften som oppstår. Hvis man holder på hemmeligheter for barn, så oppdager de det gjerne et år etterpå - da kan det oppstå en troverdighetskløft. En følge av dette kan være at barna da vil bekymre seg for at de voksne holder enda verre hemmeligheter for dem, sier Raundalen.
Han mener det viktigste er å spre omsorg og kjærlighet til barna dersom en slik tragisk hendelse skjer.
– Man skal være oppmerksom overfor de små barna at de trenger ekstra nærhet, trygghet og omsorg i den situasjonen. Foreldre må forsøke å spre glede og være litt obs på at det gå i bølgedaler for de små også, avslutter han.
Sammen med kollega Atle Dyregrov har Raundalen skrevet to veiledere om hvordan man skal prate med barn om Ari Behns selvmord og tragedien i Tromsø, der en mor og to barn omkom.
Veilederne kan leses her og her.
Denne saken ble første gang publisert 23/01 2020.
