Bengt-Are har vært på tur i 2000 strake døgn. Underveis møtte han kjærligheten

Bengt-Are Barstad (53) tar imot oss med åpne armer da vi ankommer leirplassen. Han er i strålende humør, og klar for å markere at han har vært hele to tusen dager ute, uten å ha vært i sivilisasjonen. Familie, venner og gode medhjelpere har tatt turen for å markere merkedagen sammen med ham. 

- Hvordan føles det å nå målet? 

- Akkurat nå må jeg si at jeg er litt melankolsk. Bak meg ligger så utrolig mange fine turminner. Det er litt trist å tenke på at denne epoken i livet mitt er over. Samtidig lever jeg veldig i nuet, siden jeg lever ute, forteller Barstad.

Ingen bragd

Å være ute så lenge i all slags vær er en bragd uten sidestykke. Et liv utenom det vanlige. Et liv borte fra sivilisasjonen, som virker strabasiøst og uoverkommelig for de fleste, men for villmarkingen handler ikke dette om prestasjoner.

- Jeg føler ikke at det jeg har gjort er en bragd. Jeg har vært på en veldig lang tur, og gjør ikke dette for å bevise noe. Det er nok mange som ser på meg som en tulling. En turtulling. Men det syns jeg er helt greit. Samtidig så finnes det folk som er mye på tur og som drømmer om å gjøre det samme. De forstår den kjærligheten til naturen som jeg har. Men drømmer du om å dra to tusen dager på tur, tror jeg egentlig du skal la det være. Du må ofre mye. Tilknytningen til sivilisasjonen. Å være 100 prosent i naturen byr på utfordringer, sier Barstad.

Bengt-Are Barstad (53)

Født: 29. desember 1971. 

Fra Orkland i Trøndelag. 

Sivilstatus: Kjæreste med Sissel Hvitsand. 

Har to voksne sønner, Martin og Elias, fra ett tidligere forhold. 

Bakgrunn: Sluttet i jobben som butikkansatt på Sport 1 Orkanger i juni 2019 for å dra 1000 dager på tur, som ble utvidet til 2000 dager ute, og nå til 6 år ute. Bengt-Are er ikke selvforsynt med mat og utstyr på turen. Hver tredje eller fjerde uke får han forsyninger og annet nødvendig utstyr. 

Følg villmarkingen på 

Instagram: @ barefriluftsliv. 

Facebook: Bare friluftsliv/Bengt-Are Barstad. 

YouTube: Bare Friluftsliv. 

Nett: www.barefriluftsliv.no. 

Egen TV-serie på Naturkanal1

Fant kjærligheten

Selv om Barstad har tilbrakt all sin tid ute, kun med selskap av huskyene sine, har han mot alle odds funnet kjærligheten. Ryktene har fulgt paret en stund. Fra deres første møte i Indre Troms, en rosa bikini på teltduken i Børgefjell, til at kjæresten Sissel Hvitsand sitter på benken ved siden av ham ved vannkanten her i Meråker. Det lyser av øyene hennes når hun kikker bort på Barstad. Han smiler varmt tilbake.

Når vi lurer på hvordan det er mulig å finne kjærligheten på tur, er han kjapp i replikken.

- Det er på fjellet det skjer, vettu, sier Barstad med et glimt i øyet.

Full klaff

Hvitsand forteller om det første møtet. Etter kun å ha utvekslet meldinger, tok hun turen fra Trøndelag til Dividalen i Indre Troms hvor Barstad oppholdt seg. Med seg på turen hadde hun med sin egen husky og var veldig spent på hvordan det første møtet ville bli.

- Jeg kjente ham ikke, og tenkte nok at han var rar. Men det er han absolutt ikke. Vi var på tur sammen uten mobildekning i halvannen uke. Det var veldig fint og ble fullklaff! Men det er langt til Indre Troms, derfor tok det noen måneder før jeg hadde muligheten til å dra dit igjen. Etter det har vi møtt hverandre omtrent en gang i måneden, forteller Hvitsand.

Det er ikke hvem som helst som får mulighet til å dele telt og ligge i en dunge med hunder. Barstad bryter inn med et glimt i øyet, og understreker at han ikke er så lett på tråden. Hvitsand fikk ikke sove i teltet hans den første natta, men det fikk derimot hunden hennes.

Når hun får spørsmål om hva hun tenker om prestasjonen til Barstad, kaster hun et beundrende blikk mot ham.

- Jeg er imponert. Når jeg blir våt og kald, og har vært ei uke eller to på tur, drar jeg bare hjem. Mens han blir igjen. Alt er vått. Soveposene og utstyret er vått. Det er ikke bare godværsdager. Jeg er veldig stolt av ham!

De nærmeste

I flokken rundt Barstad finner vi gode støttespillere. Nær familie og gode turvenner. Medhjelpere som har vært med underveis og som har gjort prosjektet mulig. Barstad kan ikke rose de som har hjulpet ham nok.

- Jeg er veldig takknemlig for alle som har bidratt og vært med i ulike sammenhenger. Som har fraktet inn mat, vært psykiske støttespillere, kommet med gode tips og bidratt. Det er litt vemodig å sitte her sammen med dere i dag, men samtidig veldig trivelig, sier han.

Foreldrene til Barstad har støttet sønnen hele veien. Mor, Eli Anita er dessverre ikke til stede her, men har ordnet sodd til alle for anledningen. Far, Terje, er tydelig stolt og forteller om turdrømmen Bengt-Are har hatt siden han var ung.

- Jeg tror alle har en drøm i seg gjennom livet om noe de ønsker å realisere, men så er det dessverre sånn at det ofte kommer kjepper i hjulene som gjør at vi ikke får det til. Dette prosjektet har vært en drøm som Bengt-Are har hatt i mange år. Siden han var 18 år og fikk lov å dra på sin første lange ekspedisjon, har turene blitt lengre og trangen til å være ute i naturen blitt større.

Krevende proviantering

Mor og far Barstad har stått for logistikken. Innkjøp, vasking av klær og organisering. Det har blitt mange lange bilturer med proviantering.

- Vi har stått han av. Det har gått bra og har gitt oss mange gode opplevelser sammen. Jeg pleier å ha to til tre overnattinger når jeg først besøker Bengt-Are, og da har vi noen faste ritualer. Først gir vi hverandre en klem, så drikker vi en «streamy» sammen. Det er veldig trivelig, selv om det ikke alltid er like enkelt å komme fram til leirene hans. På det meste har vi gått seks timer inn til leirplassen, legger Terje Barstad til.

Rørt og gråtkvalt

Etter 2000 dager på tur skulle vi tro at Barstad begynte å bli mett av turlivet, men den entusiastiske naturmannen er ikke helt ferdig enda. Han har bestemt seg for å fortsette et halvt år til. Den 11. februar 2026 er det seks år siden turen startet fra Tomtvatnet i Levanger.

- Da er sirkelen sluttet. Det var der jeg startet, og der vil jeg avslutte prosjektet. For meg blir nok det et veldig sterkt øyeblikk. Det som er litt trist er at hundene begynner å bli gamle. Tapper er da nesten 11 år og Kaos 10 år, sier Barstad.

Barstad blir stille. Rørt. Tårene presser på. Han kikker utover vannet. Må ta seg sammen. Gruer seg til at to av hans nærmeste firbeinte venner skal gå bort. Hundene som betyr alt. Sammen har de klart det. Holdt sammen i tykt og tynt. Trivsel, kaos og kos.

- Hva skal du gjøre når sirkelen er sluttet?

- Jeg lever et liv og har en frihet som egentlig ingen andre har. Jeg vil på mange måter fortsette å leve det livet jeg lever nå. Men jeg blir nok å vise meg litt omkring i Norge på messer og foredrag også, avslutter Barstad.