Tobarnsmammaens oppgjør: – Mine foreldre fikk stort sett en årsplan og en lapp i sekken
Dette handler ikke om manglende digital kompetanse hos foreldre. Tvert imot, skriver Sigri Sevaldsen.
Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.
Godt nyttår til alle medforeldre! Det trenger vi. For starten på året byr ikke bare på nye rutiner og ambisjoner, men også helt nye digitale plattformer. Overalt.
I barnehagen gjelder nå MyKid. På skolen har vi gått fra Skolemelding til Vigilo, mens fotballaget har byttet ut Spond med Hoopit. Og dette er bare begynnelsen.
Som foreldre forventes vi å navigere sømløst mellom disse løsningene, samtidig som vi holder orden på Facebook-grupper for foreldrediskusjoner, bursdagsinvitasjoner og meldinger av typen «noen som har sett den røde votten?».
Handler ikke om manglende digital kompetanse
Dette handler ikke om manglende digital kompetanse hos foreldre. Tvert imot. Vi har for eksempel skjønt at Spond fungerer utmerket til både invitasjoner og dialog. Mange av oss har bevisst valgt bort amerikanske plattformer til fordel for norske løsninger, og vært ganske tilfreds med det. Endelig litt konsolidering, tenkte vi. Én app mindre. Juhu.
Spond er intuitiv, enkel å bruke og blir stadig bedre, som da de nylig sluttet å sende varsler om arrangementer du allerede har takket nei til. Små grep, store gleder.
Skolemelding har også fungert godt. Ukeplaner, beskjeder og fravær på ett sted. Når vi foreldre diskuterer kommunikasjon rundt barna, handler det sjelden om appene. Det handler om hverdagen: Er det rød eller grønn gruppe? Er det svømming eller aking på onsdag? Er treningen ute eller inne i dag?
Jeg har jobbet med teknologi hele mitt yrkesliv, og vet hvor mange vurderinger som ligger bak valg av digitale løsninger. Kostnader, funksjonalitet, sikkerhet og brukervennlighet.
Les også: De små tingene som tar knekken på parforhold
– Må kjempe meg gjennom 87 steg uten å skjønne hvorfor
Jeg er helt sikker på at de som ber oss ta i bruk nye systemer, har gjort grundige vurderinger og tenker langsiktig. Intensjonen er ofte å samle mer på ett sted, men for oss som bruker løsningene, oppleves det likevel som flere bytter, flere varsler og mer å holde styr på.
Når året starter med at du må kjempe deg gjennom det som føles som 87 steg for å logge inn i Hoopit, og plutselig befinner deg i Norges Fotballforbunds plattform i et nytt registreringsskjema, uten helt å skjønne hvorfor, er det lov å stoppe opp litt. Ikke bare på egne vegne, men på vegne av alle foreldre. Uavhengig av digital kompetanse. Uavhengig av morsmål.
Digitalt utenforskap handler ikke bare om tilgang til teknologi. Det handler også om mengde, kompleksitet og tempo. Om varsler som avbryter. Om informasjon som drukner i informasjon.
Les også: Årsaker til utbrenthet: – Mange peker på jobben, men ...
Årsplan og lapp i sekken
For foreldre vil ha informasjon. Fravær av informasjon skaper frustrasjon. Likevel drister jeg meg til å drømme om en hverdag der jeg får én oppsummering om dagen, eller sjeldnere når det går. En oversikt over det jeg faktisk må vite. Når jeg tenker på egen barndom, der mine foreldre stort sett fikk en årsplan og en lapp i sekken om skidag, føles det faktisk mulig.
Og mens jeg skriver dette, har Vigilo avbrutt meg flere ganger. Med svært viktig informasjon:
Iver har sjekket inn. Ludvik har sjekket inn. På skolen.
Ærlig talt. Hvis barna mine ikke møter opp på skolen, regner jeg med at jeg får en telefon. Jeg trenger ikke daglige live-oppdateringer om at alt er helt normalt.