De små tingene som tar knekken på parforhold

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Jeg tror de fleste av oss har kjent på det: 

I starten flyter forholdet nesten av seg selv. Man lever på en slags «gratisreise», hvor gnisten er der uten at man egentlig trenger å jobbe for den. 

Men som samlivsterapeutene gjerne sier, er en av de vanligste tabbene vi gjør det psykolog Frode Thuen kaller «unnlatelse og forfall». Med andre ord at vi tror forholdet går av seg selv, og glemmer å ta vare på det.

Så kommer hverdagen. Jobb, hus, regninger – og kanskje barn. Mange opplever at det er når man får barn da forholdet settes på sin største prøve.

Når byrdene blir ujevnt fordelt

Det er lett å tenke at kjærligheten først og fremst forsvinner på grunn av store konflikter. Men like ofte handler det om små ting som hoper seg opp. 

En ujevn byrdefordeling, for eksempel, kan gnage mer enn vi liker å innrømme. Når den ene alltid må minne på at søpla skal ut, eller tar størstedelen av husarbeidet og logistikken rundt barna, blir det raskt en kilde til irritasjon og avstand. Stresset kommer ikke nødvendigvis fra alt som må gjøres – men fra følelsen av at det ikke er rettferdig fordelt.

Og nettopp her ligger noe viktig: Når det blir en opplevelse av usynlig arbeid – alt det man gjør som ikke blir lagt merke til – kan det føles som om innsatsen en gjør ikke teller. 

Over tid kan dette skape både bitterhet og en slags stilltiende regnskap i parforholdet: «Jeg gjør mer enn deg».

Som psykolog og parforsker John Gottman har vist i flere studier, er nettopp følelsen av urettferdighet og mangel på anerkjennelse en av de største driverne bak misnøye i parforhold.

Les også:

– Alt ligger på meg! Barnefar tar ikke ansvar for noe som helst

Barn som «redningsplanke»?

Noen håper at et barn skal gi forholdet ny mening og «samle» paret. Men her er forskningen ganske tydelig: Barn redder sjelden et forhold som allerede er i krise. Snarere kan det motsatte skje: Søvnløse netter, økonomisk press og manglende tid til hverandre kan gjøre ting vondt verre.

Det betyr ikke at det er håpløst. Men det betyr at timing er viktig. Et forhold trenger å ha en viss stabilitet før man får barn – slik at man kan møte småbarnsfasen med et felles ståsted. 

Psykolog Sissel Gran skriver ofte om dette: at det er par som har bygget en trygg base sammen, som best tåler de stormene småbarnslivet bringer.

Ikke la deg styre av ytre press 

Noen ganger er utfordringene i parforholdet ikke bare mellom to mennesker, men også fra alt rundt. En krevende svigermor, en eks som ikke gir seg, eller familie som blander seg mer enn sunt er. Jeg tror mange kan nikke gjenkjennende her. 

Å sette grenser og vise lojalitet til hverandre er helt avgjørende. Hvis man stadig lar ytre press styre, mister man fort tryggheten i forholdet.

Grenser handler ikke om å stenge folk ute, men om å skape en tydelig vi-følelse. Det betyr å stå sammen i viktige valg, å vise partneren at «du er min nærmeste» – også når andre har sterke meninger. Lojalitet i praksis kan være å forsvare hverandre i familiesammenhenger, å sette en felles grense for hvor mye eks-partnere skal få bestemme, eller å bli enige om hvordan man håndterer kritiske kommentarer utenfra.

Når partneren opplever at «du velger oss først», skaper det en form for grunnmur: et sted å hvile, selv om stormene utenfor kan være sterke.

Det viktige samarbeidet

Forskning viser at hvordan man samarbeider om barna – det vi kaller «co-parenting» – kan være helt avgjørende for både barnas trivsel og forholdets stabilitet. Når begge føler seg inkludert og sett i foreldrerollen, blir forholdet mer robust.

Co-parenting handler ikke bare om å dele praktiske oppgaver, men om å være et lag. Det kan være små ting som å gi hverandre anerkjennelse: «Takk for at du tok leggingen i dag» eller å støtte hverandre foran barnet, selv om man kanskje er uenig og heller tar diskusjonen etterpå. 

Barn merker fort om foreldrene trekker i samme retning – og tryggheten deres styrkes når de gjør det.

En nyere studie publisert i Scandinavian Journal of Psychology fant faktisk at foreldre til yngre barn ofte rapporterte om bedre samarbeid enn de med skolebarn. Kanskje fordi man i starten er mer bevisst på å støtte hverandre, mens det etter hvert er lett å gli inn i mønstre der mor eller far «tar mesteparten». 

Andre studier peker på at foreldre som klarer å opprettholde en følelse av samarbeid også under stress, beskytter både forholdet og barnas emosjonelle utvikling.

Det som kjennetegner par som lykkes med co-parenting, er ofte:

• At de snakker om forventninger på forhånd: Hvem tar hva, og hva oppleves rettferdig?
• At de ser på foreldrerollen som et felles prosjekt, ikke to parallelle løp.
• At de gir hverandre rom for å være foreldre på sin egen måte, i stedet for å kritisere eller kontrollere.
• At de viser barna respekt for hverandre, noe som både styrker parforholdet og modellerer samarbeid for barna.

Når man får til dette, blir foreldreskapet ikke bare en belastning, men også en kilde til fellesskap. 

Mange par forteller at det å se partneren i foreldrerollen – på sitt beste – kan gjøre at de gjenoppdager respekten og kjærligheten til hverandre.

Les også:

«Å vende et barn mot en forelder, er å vende et barn mot seg selv»

Dette kjennetegner de som lykkes

Så hva kjennetegner parene som lykkes? Når man ser på både forskning og egen erfaring, peker noen fellestrekk seg ut:

•  De tar ansvar og snakker sammen. Ikke bare om barna og logistikken, men også om hvordan de selv har det. 
• De deler byrdene rettferdig. Kanskje ikke alltid 50/50, men på en måte som føles rettferdig. 
• De ventet med barn til forholdet var klart. Ikke fordi alt må være perfekt, men fordi de hadde et fundament å stå på. 
• De setter barna først, men ikke alltid. De er bevisst på at et godt foreldresamarbeid starter med et godt parforhold. 
• De pleier kjærligheten. Små dater, samtaler uten barn som tema, humor – alt det som minner dem om hvorfor de ble kjærester i utgangspunktet. 
• De har en viss stabilitet. Forskning viser at utdanning og økonomisk trygghet faktisk kan gjøre samarbeidet lettere.

De små tingene gjør en stor forskjell

Det fine er at «relasjonspleie» ikke trenger å være store eller kostbare ting. Ofte er det de små handlingene som holder forholdet levende, som for eksempel:

• Å lage en kopp kaffe til partneren om morgenen – bare fordi ... 
• Å sende en liten melding i løpet av dagen: «Tenker på deg».
• Å gå en kveldstur sammen uten mobilen, bare for å snakke. 
• Å ha barnevakt og ta en spontan middag ute – eller en pizza på sofaen hjemme uten barn. 
• Å le sammen, selv midt i kaoset – for eksempel over noe barnet sa eller gjorde, den mislykkede pannekakerøra. 
• Å minne hverandre på hva som gjorde at dere valgte hverandre. Den første daten, det første kysset, spenningen dere kjente på; snakk om det og kjenn etter om det kan krible litt ekstra i magen...

Kjærlighet som et valg

Oppskriften på et lykkelig forhold – finnes den? 

Kjærlighet handler ikke om å håpe at den varer, men om å velge den – igjen og igjen. Ikke med store, dramatiske gester, men med de små, hverdagslige valgene: å ta sin del av ansvaret, å være raus i kommunikasjonen, og å sette av tid til hverandre – også når det er minst tid til overs.

Barn kan være en enorm gave for et forhold. Men de setter også alt på prøve. Og kanskje er det nettopp det som gjør det så viktig: å minne hverandre på at vi først og fremst er partnere – ikke bare foreldre. 

Kjærlighet handler om å stå sammen – gjennom små og store utfordringer, hverdagsstress og alt som livet måtte bringe. Når vi gjør det, styrkes både forholdet og familien.