– Jeg kan ikke fordra når foreldre sier dette

Du trodde småbarnsfasen var slitsom? Vel, bare vent!

KJÆRE BARNEHAGEFORELDRE: - Nyt det du kan, hold ut det du makter, en ny fase ligger foran, denne er plutselig over.
Publisert Sist oppdatert

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Vi er mange som er inne i den siste våren som barnehageforelder. 

Noen gruser seg, men mange gleder seg. Men kommer du til å tro på meg når jeg sier at dette er den rolige fasen av foreldrelivet? 

At du kommer til å savne skiftetøykassa og sherroxer fulle av sand?

TREBARNSMOR: Kristin Nordvoll Mork er komiker, skribent og mamma til tre barn. Hun skriver om foreldrelivet for klikk.no

Kassa kan du snart hvert kvitte deg med, men nå kommer karusellen med svømmetøy og gymtøy hver torsdag og skøyter og sende med klarinetten til kulturskolen, mens du må huske å signere lekseprøven samtidig som noen må huske å lade nettbrettet. 

For norsk skole har lyst på å gi barnet ditt enda litt mer skjerm i livet. Så har dere noe å krangle om de neste årene også.

Og vi pliktoppfyllende foreldre prøver å forholde oss til alle regler og beskjeder som om de var Den Norske Lov. Den gammeldagse lapp i sekken og meldebok er byttet med en kontinuerlig strøm av meldinger og mailer og pling.

 Barnehageappen blir som en søndagstur å regne, det er nå det er klart for meldingsmaraton med ting du skal følge opp. For hvert år så blir det bare mer og mer. Både på skolen og på fritida.

 Jeg har kommet dit i foreldrelivet at jeg ikke lenger trenger å tenke på wipes, tisselaken, vogn, bleier og hvor smokken er. Men jeg må huske på spond, matbokser, lekeavtaler, treningstider, dugnader, gymtøy, kaffekanne til foreldremøtet. 

Hodet er fortsatt fullt, bare av andre ting.

Kjøret går!

I prinsippet burde barna mine snart huske på alt dette selv. Men i praksis ligger alle disse beskjedene, plingene og mailene i topplokket mitt og putrer og koker mens jeg prøver å ansvarliggjøre ungene mine. 

Men det virker som det krever minst fem påminnelser fra mor før man kan forvente noen form for selvstendighet. Er det rart at man av og fristes til å bare ordne det selv? Uansett alder våre barn er i; Kjøret går!

Mens småbarnsforeldre drømmer om når ungene en dag skal bli mer selvstendige. Og lengter etter at risikoanalysen faller på plass og kamikaze-ungene kan være fem minutter uten konstant oppsyn.

 De drømmer om å endelig kunne dusje uten være livredd for at hus og barn raseres i mellomtiden. At de ikke lenger må starte lørdagen 05:45. 

Tenåringer som sover til langt utpå formiddagen høres ut som en fjern drøm, mens for mange foreldre er det et lite mareritt med barn som er hele tiden er ute av sync.

Les også: Småbarnsgalskapen fra klokka fire til åtte: – Vi vil ikke hjem fra jobb, men vi må

Konstant bekymring

Det virker som at mengden bekymringer er konstant hos oss foreldre, de bare endrer form. 

Husker du hvordan vi var litt bekymret for at poden ikke fant interesse i de andre barna i barnehagen? Vel, det er en deilig fase når de ikke trenger de riktige klærne eller kuleste skoene for finne sin plass i flokken. 

De har en pinne å snakke med og er komplett fornøyd. 

Tro meg, du tar deg i å savne fantasivennene når du kveld etter kveld står og prøver å løsne opp i den relasjonelle floka som har blitt så stor, vanskelig og viktig for 10-åringen. 

Da lengter du tilbake til tiden da pedlederen fortalte at; «Han liker best å leke på egen hånd.»

Jeg kan ikke fordra når folk sier; «Husk å nyt denne tida, plutselig er de konfirmert.»

 Når man står på butikken med et barn som ligger i stjerneformasjon på gulvet og hyler ut all sin overskuddsenergi, så tror jeg ingen foreldre føler at «nå flyr tida du gitt!»

Jeg sender dem et forståelsesfullt blikk, mens jeg kjenner inni meg; Jeg er så glad for at jeg er ferdig med denne tida.

Og når småbarnsmødre klager over våkenetter, fnyser russeforeldre over «sutringen» deres. De skulle gitt sin høyrearm for den tida da nattevåk var koblet til kolikk.

 Å ikke greie å sovne fordi frykten for at barnet ditt ligger døddrukkent eller skadet i ei grøft holder deg våken hele natta. Det er bekymringer som er langt forbi stadiet; Husket vi å sende med termos?

Les også (+): Sønn krever penger til barnebarnas hobbyer

Berg-og-dalbane

Nå står jeg på pubertetens første trappetrinn og aner ingenting om hva som venter meg.

 Foreldre som har kommet et stykke lenger enn meg forteller om helt andre bekymringer og utfordringer. 

Mens jeg har fortsatt de evigvarende historiene fra 4-åringen friskt i minne. Der den ene setningen fikk alvorlige startvansker og innen ungen hadde fullført historien var hen blitt 5 år. 

Alt som venter meg er visstnok den øredøvende stillhet fra tenåringen, kun avbrutt av masingen fra foreldre som dør etter å få vite hva som foregår inni det oppvoksende hodet. Det er rart hva man tar seg i å savne.

Da vi valgte å bli foreldre så tror jeg ikke vi helt så for oss hvilken berg-og-dalbane dette skulle bli. 

Hvilke utfordringer vi skulle møte på var vi lykkelig uvitende om, og hva livet skal bjuda på fremover aner vi heller ikke. Friske barn, syke barn, lykkelige barn, utrøstelige barn. 

Vi blir kastet inn i stadig nye utfordringer og faser. Jeg tenker det må være lov å savne en tid, men samtidig være overlykkelige over at man er ferdig med den fasen av foreldrelivet. Det må være greit å nyte og hate noe simultant.

Men nyt det du kan, hold ut det du makter, en ny fase ligger foran, denne er plutselig over.

 Små problemer kan bli store, store problemer kan bli små. Vi vet lite om hva som venter oss, men vi får bare gjøre jobben vår: 

Elske ungene våre betingelsesløst og la dem være trygge på at de er elsket. Alltid, hele tiden, uansett.