Før min mor døde, ga jeg henne et umulig løfte
Da min gamle mor lå for døden, var det én ting som var viktigere for henne enn noe annet. Fordi jeg ville gi henne fred i sjelen, sa jeg ja.
Den dårlige samvittigheten gnager i meg. Hver kveld når jeg legger meg, tenker jeg på mitt eget svik. Hver morgen når jeg slår opp øynene, har jeg en litt ekkel følelse i magen. Dessverre vet jeg at jeg må venne meg til å bære på disse vonde følelsene.
Jeg fikk en fantastisk barndom, med to foreldre som elsket sine to barn. Det var jeg, som var eldst, og min yngre bror, Håkon. Han var psykisk utviklingshemmet, som vi sa på den tiden.
Jeg vokste opp med en bror som ikke var som alle andre. Han var en gutt med få ord, og som kunne være veldig blid og glad, men også mutt og sint. Jeg vil si at min mor ofret livet sitt for ham.
«Jeg har født Håkon til denne verden og skal sørge for at han får det godt i alle sine leveår», husker jeg at hun sa. Fordi jeg var den friske, som klarte meg, måtte jeg finne meg i og leve med at det var mer oppmerksomhet rundt lillebrors behov, og det gjorde meg ingen ting.
En fantastisk mor
I ettertid ser jeg at situasjonen ga meg større frihet enn mange av venninnene mine hadde, og jeg nøt å være selvstendig.
Mor var med Håkon overalt, og hun sto på kravene for at han skulle få all den hjelp og støtte han trengte.
Han gikk på vanlig skole i en tid da integrering ikke var helt selvsagt, og ble han mobbet eller ertet, eller han kom i en dum situasjon fordi han ble sint, troppet hun opp og forklarte alle at de måtte være ekstra tålmodige med Håkon fordi han ikke var født som oss.
Mamma var fantastisk som mor, og selv om pappa var litt mindre aktiv og beskyttende, passet han også på sønnen sin som en smed. Han tok ham med seg på turer i skog og mark, og lærte ham å hugge ved, blant annet.
Fikk min egen familie
At Håkon aldri skulle flytte hjemmefra, var noe jeg bare visste. De fikk tilbud om å sende ham på institusjon da han som stor og tung 14-åring ble så sint at han knuste TV-en, men foreldrene mine sto steilt på sitt. Det var deres oppgave å passe på ham.
«Alt blir verre hvis han sendes bort», sa moren min. Hun gikk ikke ut i jobb, men så på det som sin livsoppgave å gi ham et godt liv.
Jeg ble voksen og flyttet, slik friske barn gjør, og jeg fikk min egen familie. At jeg ikke kunne kreve så mye av mine foreldre når det gjaldt pass av barn, var ikke vanskelig å forstå. De hadde mer enn nok med Håkon.
Men vi var ofte på besøk i feriene, og både mine barn og mannen min satte veldig stor pris på min mor og far, som var fantastisk snille mennesker.
Et enormt stort ansvar
En annen side av saken var også at jeg ikke ønsket å sende mine to døtre alene til mitt barndomshjem. Selv om Håkon var rolig og grei mesteparten av tiden, hendte det at han fikk raserianfall. Hvis noen for eksempel rørte platesamlingen hans, kunne han «klikke».
Jeg ville ikke at ungene mine skulle komme i en situasjon som dette, og ønsket heller ikke at de gamle foreldrene mine skulle gå rundt og være engstelige for hva som kunne skje.
For meg ble det etter hvert ganske utrolig at mamma og pappa holdt fast i at Håkon skulle bo hjemme, og mange ganger satte jeg meg ned for å diskutere andre løsninger med dem.
«Kanskje får han det bedre på institusjon, hvor det er andre som er som ham», sa jeg. Jeg sa at han jo fortsatt kunne bo hjemme i helgene.
«Han blir her»
Moren min så vantro på meg hver gang jeg brakte slike ting på banen.
«Forstår du ikke at det beste for ham er å være her?»
«Kan hende er det lurt å venne ham til å være et annet sted i tilfelle det skulle skje noe med dere», forsøkte jeg å lure inn som argument.
«Han blir her», sa hun, og diskusjonen var avsluttet.
Selv har jeg alltid elsket broren min, og han har forgudet meg. Når jeg kom på besøk, løp han imot meg og ga meg voldsomme klemmer og suss på kinnet. Han holdt armene i været og ropte hurra, og vi lo alle sammen.
Ja, Håkon har spredd så mye glede at ord egentlig ikke kan beskrive det, og jeg lærte mye av å vokse opp sammen med ham. Jeg tror jeg er blitt en mer tolerant person, og har bestandig visst at det å bli født frisk ikke er en selvfølge.
Ringte hver dag
Da jeg gikk gravid selv, tenkte jeg ofte på dette, og jeg bestemte meg for å ta imot barnet med glede og takknemlighet, uansett. Men jeg begynte å legge merke til at foreldrene mine var slitne. De fikk barn sent i livet, i midten av 30-årene, og de var blitt 70 år da pappa døde brått.
Mamma ble alene om ansvaret for Håkon, men nektet å ta imot hjelp. Hun gjorde det tydelig at det ikke kom på tale å sende ham bort. «Da har jeg ingen ting å leve for», sa hun.
Jeg ringte mor hver dag i to år etter at hun ble alene, og hun sa at alt gikk bra. Men når jeg var hos henne, så jeg at hun slet. «Mamma, kjære deg, du sliter deg ut», sukket jeg, men hun ristet på hodet.
Så en dag ringte hun meg og sa at jeg måtte komme fordi hun var blitt syk og skulle hentes av ambulanse. Jeg hoppet i bilen og kjørte av gårde. Da jeg kom, var det en lege hos henne, som hadde villet ha henne til sykehuset så fort som mulig.
«Jeg kan ikke dra før datteren min kommer», hadde hun bestemt, og det nyttet ikke å tvinge henne.
«Du må gi meg et løfte»
Jeg hadde ikke noe annet valg enn å bo hos min bror de to neste dagene, men uvelheten mamma hadde følt, viste seg å være et infarkt.
Mens legene utredet dette, fant de også ut at hun hadde langt fremskreden kreft. Hun var døende. Hun må ha gått lenge og visst at hun var alvorlig syk, for hun forsto situasjonen og sa at hun visste at hun ikke hadde lenge igjen.
«Du må gi meg et løfte, Britt, før jeg kan takke for meg. Lover du å ta vare på Håkon?» spurte hun meg da jeg satt på sengekanten.
Håkon satt i en stol ved siden av, med øreproppene på. Han hørte på musikk.
«Dette kan du ikke spørre meg om», var hva jeg hadde mest lyst til å si, men fordi hun trengte å få ro i sjelen, sa jeg: «Ja, mamma, det lover jeg deg.»
Det umulige valget
Da hun trakk sitt siste sukk en uke senere, fikk jeg panikk. Hva skulle jeg gjøre? Jeg fortalte mannen min hva jeg hadde lovet, og vi ble enige om å prøve å ha Håkon boende hjemme hos oss.
Fordi jeg har et godt sovehjerte, merket ikke jeg at han var oppe om nettene og spilte musikk, men mannen min ble forstyrret og ga klar beskjed: Dette går ikke. Det endte med en stor krangel, hvor jeg sa at jeg ville holde løftet jeg ga min egen mor.
«Velger du dette som varig løsning, blir du skilt», var beskjeden jeg fikk da.
Jeg valgte ekteskapet. Håkon ble sendt på en institusjon. For første gang i sitt 38-årige liv, kom han til et sted der han ikke kjente noen. Da jeg forlot ham der, følte jeg meg som verdens mest elendige menneske. Det var som om mamma så vantro ned på meg fra en sky: «Men, Britt, du lovet.»
Ville bli med hjem
Nå har Håkon bodd borte i ett år, og i begynnelsen besøkte jeg ham én gang i måneden. Det var like opprivende hver gang, for han kledde på seg for å bli med meg hver gang jeg skulle dra.
«Det er best at du ikke kommer på besøk», mente personalet i bofellesskapet, og nå har jeg ikke sett ham på flere måneder. Jeg ringer iblant og vet at han har vært urolig og vanskelig å ha med å gjøre, og det skyldes at han ikke har slått seg til ro. Jeg vet at broren min savner mamma. Han vil ikke forstå at hun er død.
Jeg klandrer meg selv, men ser også at jeg ikke kunne ha gjort et annet valg. Jeg har to barn og en mann jeg elsker. Jeg kan ikke ofre hele mitt liv for et løftes skyld. Jeg kan ikke gjøre mitt eget liv ulykkelig for Håkon.
Jeg velger å tro at han etter hvert finner gleden der han er, og at jeg etter hvert kan dra på besøk og også ta ham med hjem på besøk til min familie.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
