Eli Strand og ektemannen: – Jeg har mye å være glad for

Våren er kommet til den lille Oslo-gaten Eli Strand og ektemannen Trond Idås hører hjemme i. To små jenter kommer hoppende glade forbi da den profilerte TV-journalisten ­setter seg ned på en utestol ved inngangen til eget hjem. 

«Hei, Eli», sier to barne­stemmer. Hun reiser seg opp, vinker til dem, svarer at hun intervjues av Hjemmet, og at de skal få se artikkelen når den kommer på trykk.

Det kommer frem at hun er den snille damen som gir ­påskeegg til småjentene hver vår, og at hun tar dem med på pepperkakebakst og gir dem en liten overraskelse hver før jul.

– Det gjør meg glad å være rundt dem, sier hun og for­teller at de små gledene i livet betyr mer enn de gjorde for ti år siden. 

Grunnen til det kan oppsummeres i ett belastet ord: kreft. Hun har vært så ­alvorlig kreftsyk at hun planla sin egen begravelse.

Se video: Skrellex om 71 grader nord-deltakelsen (artikkelen fortsetter under)

«God Morgen, Norge» 

I sitt yrkesaktive liv som TV-journalist ble hun en kjent og kjær programleder, ikke minst gjennom TV 2-sporten og «God Morgen, Norge». Nå jobber hun som frilanser gjennom sitt eget foretak.

– Dette halvåret er jeg engasjert av Norsk Bondelag, og jeg stortrives med oppgavene. Jeg vokste ikke opp på gård selv, men begge mine foreldre gjorde det, så det hender jeg sier at jeg kommer fra gård, sier hun smilende.

Vi skal snakke om den uhelbredelige kreften som rammet henne, men som kanskje har vist seg å være hel­bredelig likevel. Eli snakker ikke i store ord, pynter ikke på noe. Det har helt sikkert noe med barndommen å gjøre. Hun vokste opp som den yngste av to søstre på det lille tettstedet Hermansverk i Sogn, hvor alle kjente hverandre.

Katten Lillemons på 16 år smyger seg inntil leggene hennes og ser på henne med smale, gule øyne mens han mjauer innbydende. I bakgrunnen kvitrer småfuglene. Samtidig beveger vi oss inn i et tema som alltid er tungt, men som hun hele veien også har formidlet med håp.

– Jeg er et eksempel på at det noen ganger går bedre enn du er forberedt på når alvorlig sykdom rammer. Tidlig i ­oktober fikk jeg beskjed om at jeg ikke lenger hadde aktiv kreft i kroppen. Etter mange år med dårlige beskjeder føltes det nesten absurd å ta det imot. Ennå tør jeg ikke helt å stole på at jeg kan leve som frisk, sier Eli.

Les også: (+) Jeg glemmer aldri det jeg så i vinduet til bestevenninnen min

De tøffe årene

For å forstå situasjonen hun er i nå:

I 2017 fikk hun diagnosen livmorhalskreft. I utgangspunktet var det snakk om en krefttype der relativ overlevelse etter fem år er høy. Den gangen ble hun friskmeldt.

– Jeg trodde at jeg var frisk og stilte opp i «God morgen Norge» og snakket om det. Det var for optimistisk, minnes hun.

To år senere ble det ene ­beinet hovent, og hun tok turen til fastlegen. Mistanken om at det var en blodpropp, stemte, men det viste seg også at livmorhalskreften var tilbake.

Eli havnet på feil side av statistikken. Hun gikk gjennom en vellykket runde med cellegift, men fikk beskjed om at kreften ville komme tilbake. Hun var i kategorien «uhelbredelig kreftsyk» og hadde en tilmålt tid igjen. Da hun krevde å få svar på hvor lang tid, sa legen: «Statistisk to år».

Hun husker at hun først ­ville legge seg ned og dø, men så skjedde det noe. Hun fant en styrke hun ikke var klar over at hun hadde.

– Jeg innså at det viktigste er å holde seg i live lengst mulig, for det forskes og skjer ting innen kreftforskning hele tiden. Kanskje kunne det komme en ny og bedre behandling. Tanken på det ga meg et lite håp om at jeg kunne leve lenge med kreften, forklarer hun.

Midt i alt det håpløse lærte hun at alvorlig sykdom er noe du lærer deg å takle når du må. Men livet hadde enda mer alvorlig sykdom å by på. For tre år siden fikk hun også brystkreft.

– Jeg gikk gjennom flere store operasjoner og flere ­typer kreftbehandlinger. Og selvfølgelig er det blitt min ­erfaring at sykdom kan komme tilbake. Det er blitt vanskelig å tro på det totale fraværet, beskriver hun.

Les også: Da Mona ble syk, oppdaget hun et «ukjent» sosialt problem

Flaks og uflaks

Når en alvorlig kreftsyk mor sier at den store drømmen er å holde seg i live til sønnens 18-årsdag, gjør det inntrykk. I 2022, samme året som Eli hadde skrevet boken «Eg er her enno», sa hun akkurat det til Hjemmet.

Nå sitter hun i godstolen på mursteinstrappen og veier ordene sine. Det er gått et halvt år siden hun fikk den gode beskjeden. Sønnen er blitt 20 år og skal snart ta fatt på studier i Bergen.

– Det er mye å være glad for i min hverdag nå, men jeg vet også at jeg resten av livet må gå gjennom kreftsjekker hver tredje måned. Selv om jeg føler meg frisk, klarer jeg ikke ett hundre prosent å stole på at kreften ikke kommer tilbake, reflekterer hun.

Hun minner om at livene våre, slik de blir, ofte handler om flaks og uflaks.

– Det finnes ikke andre gode forklaringer på hvorfor noen dør, og andre, mot alle odds, fortsetter å leve og kanskje til og med blir helt friske. Hver gang jeg er blitt intervjuet i medier om sykdom, får jeg henvendelser fra folk som sier de kan hjelpe meg med alternativ behandling. 

– Helt ærlig er det forstyrrende og belastende å forholde seg til det, så det lar jeg være, sier 56-åringen, og legger til at ni år med opp- og nedturer fortsatt preger henne.

– Jeg blir fortsatt sliten både mentalt og fysisk, men jeg deler ikke de dårlige dagene på sosiale medier. Morgenene da jeg ikke orker tanken på å stå opp, er det bare mannen min som ser, sier hun.

Les også: – Dette vitaminet senker farten på aldring

Jobb = terapi

Rehabilitering i form av trening, samtalegrupper og annen oppfølging for kreftpasienter finnes, men den viktigste medisinen for Eli har vært å fortsette å jobbe.

– De fine tilbudene foregår dessverre på dagtid, så jeg får dem ikke med meg. Det irriterer meg egentlig at ingenting er tilrettelagt for de som fortsatt vil stå i jobb, sier hun.

Hun stopper opp, sier at hun ikke tenker mye på kreften i løpet av en dag, men fortsatt dukker tanken opp, kanskje en gang eller to daglig som små hundredels sekunder med usikkerhet.

– Hvis jeg holder meg frisk i ti år, kan det bli et vagt minne på sikt, men jeg er ikke der ennå. Enn så lenge får jeg tankene over på andre ting gjennom å ha det travelt. Kanskje er det en slags flukt, men det virker, poengterer hun.

Hun merker at hun iblant kjører seg selv for hardt fordi hun må bruke helgene til å hente seg inn.

– Men jeg tenker likevel at arbeid er bra for meg. Mannen min sier at det er to Eli’er, og at den beste er den jobbende utgaven, sier hun og ler.

Som uhelbredelig syk turte hun ikke å planlegge. Når hun skulle reise, bestilte hun fullprisbilletter som kunne bookes om. Da hun fikk vite at det ikke var aktiv kreft å se i kroppen, følte hun først og fremst lettelse fordi hun endelig kunne se litt lenger frem. Hun tenkte: «Nå kan jeg bestille en tur til Spania. Nå kan jeg ta et lengre vikariat et sted».

Men påminnelsen om at ­livet fort kan snu, bor i henne fortsatt, har meislet seg fast: du vet aldri hvor lenge du får være frisk.

Lev mens du kan

Det skrives ofte om hvor viktig det er å gripe dagen, ta vare på øyeblikkene. Kanskje oppfattes det som klisjeer, men Eli omfavner alt det. Vin med venninner, konsertopplevelser, å nyte en god kaffekopp, ha tid med de nærmeste – alt det er hun blitt flinkere til å prioritere.

– Hva vil du råde andre til hvis alvorlig sykdom rammer?

– Lev livet mens du gjør det, og ikke gi opp. Gjør ting som gleder. Stol på helsevesenet, og ikke google alle slags rare oppskrifter på hvordan bli frisk på andre måter. Husk at mange useriøse aktører vil sko seg på din desperasjon.

Hun sier at hun fortsatt har en jobb å gjøre med seg selv. Hun trener og trener på å godta at hun ikke orker like mye som før. Det er vanskelig å finne balansen og leve etter den.

Helt fra hun ble kreftsyk første gang har det vært viktig for henne å dele håpet hun klarte å mobilisere, og som hun fortsatt holder i med begge hender.

– Gjennom å dele mine erfaringer og tanker har jeg på et vis gitt mening til det meningsløse i mitt liv. Hele ­tiden rammes mennesker av alvorlig sykdom. Når det skjer, kan det gi trøst å høre andres historie og vite hvordan de har stått i det vanskelige. Husk at livet også kan overraske ­positivt når alt ser mørkt ut, sier Eli.

– Hva slags planer har du fremover nå?

– Jeg er glad i å lage mat, stelle i hagen og plukke sopp. Nå har jeg også ambisjoner om å komme i bedre fysisk form og lære meg spansk. Å kunne legge planer er i seg selv en helt ny situasjon, som jeg må venne meg til på nytt.