Jeg er lei av å måtte fungere som mor for min ustabile søster
En leser føler seg tvunget til å ta seg av søsteren sin, som ikke selv klarer å få livet sitt til å henge sammen. Hvordan skal hun takle situasjonen? Les Vibeke Dorphs råd.
Jeg er en kvinne i 50-årene, alenemor til en voksen datter og har ellers et deilig og velfungerende liv.
At det skulle gå meg bra, lå ikke i kortene. For jeg vokste opp med min åtte år yngre lillesøster i det som best kan beskrives som et misbrukerhjem. Jeg flyttet derfor tidlig hjemmefra, men den muligheten hadde ikke søsteren min på grunn av alderen sin, og det har alltid plaget meg.
Jeg har som nevnt klart meg godt, det samme kan dessverre ikke sies om søsteren min.
Hun tok aldri noen utdanning, fikk dårlige kjærester, barn med feil menn, drikker for mye og har hele sitt voksne liv vært hjelpeløs hvis ikke jeg har trådt til og dermed fungert som mor for henne og delvis også for hennes nå voksne barn.
Hun skifter stadig jobber, har som oftest ingen i det hele tatt, økonomien hennes er elendig, og jeg har lånt henne penger og i det hele tatt vært den som har ryddet opp i livet hennes og i hjemmet hennes, som ofte flyter i rot og skitt.
Hun er fortsatt dypt avhengig av meg og tar det for gitt at jeg er der når hun trenger det.
Det har jeg også vært til nå, i håp om at ting skulle snu, men det har bare ikke skjedd. Tvert imot er søsteren min tilsynelatende fortsatt helt ute av stand til å ta ansvar for sitt eget liv.
Jeg er nå der at jeg ikke orker å dra over til henne igjen og igjen, fjerne flasker, rydde opp og få henne på beina, slik jeg altfor ofte har gjort.
Jeg frykter bare at hvis jeg sier stopp, vil hun gjøre alvor av den trusselen hun tidligere har kommet med. Nemlig å gjøre ende på det hele, og det ansvaret kan og vil jeg jo ikke bære på.
På den annen side er jeg lei av å punge ut og være hennes «fikser», jeg har også et eget liv som jeg gjerne vil nyte. Jeg har ofte mistenkt min søster for å være psykisk syk, det er hun enig med meg i, men hun har heller ikke gjort noe med det.
Har du et råd?
Vibeke Dorph råder leseren til å ta avstand
Hvis vi fortsetter å agere krykke for andre, risikerer vi at vi i virkeligheten holder det mennesket vi gjerne vil hjelpe, fast i det uføret vedkommende har havnet i.
Slik som her, der du gjennom årene har ryddet opp etter søsteren din både i overført betydning og helt bokstavelig. Du har gitt henne penger, fjernet flaskene hennes, hjulpet med barna hennes og skapt orden i det kaoset hun har skapt rundt seg.
Det har du gjort i håp om at tingene skulle bli bedre, men det motsatte har skjedd: Søsteren din subber fortsatt rundt i livet sitt, og det kan og gjør hun blant annet fordi du rydder opp hver gang, slik at hun kan fortsette sin ulykkelige deroute.
De fleste av oss endrer ikke kurs i livet med mindre vi blir tvunget til det. Vi fortsetter som vi pleier, ofte også nedover feil vei, helt til omstendighetene tvinger oss til å skifte kurs.
Her er omstendighetene deg, som gang på gang har måttet plukke søsteren din opp bare for å se henne falle igjen. Det mønsteret må du få endret på, og det gjør du ved å slutte å gi henne penger og rydde opp.
Si det i stedet som det er: Du orker ikke mer, du har også et liv å ta vare på, og spør henne så hva hun har tenkt å gjøre for å ta bedre vare på sitt eget liv.
Har hun en diagnose av noe slag, må hun få seg utredet. Har hun økonomiske problemer, må hun finne ut hvordan hun skal få kontroll på dem. Du vil gjerne støtte henne, men det betyr ikke at du vil løse problemene for henne.
Søsteren din vil nok i første omgang jamre seg og igjen komme med usle trusler, men det slutter hun med når hun finner ut at det ikke lenger har noen effekt.
Så hold avstand og tving henne til å hjelpe seg selv og eventuelt søke hjelp andre steder for det hun ikke mestrer.
De færreste av oss kan alt, men de fleste kan noe, og det gjelder også for søsteren din.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
