Jeg orker ikke å være mor for min bortskjemte søster

Lillesøsteren min er i begynnelsen av 20-årene, og jeg er fem år eldre. Foreldrene våre ble skilt da vi var små, og vi vokste hovedsakelig opp hos moren vår, som måtte jobbe hardt for å få endene til å møtes. 

Det betydde at jeg tidlig fikk en morsrolle overfor lillesøsteren min – en rolle jeg den gangen følte meg nødt til å ta, men som jeg ikke lenger orker.

Søsteren min har alltid vært sjarmerende og flink til å få andre til å hjelpe seg. Hun tar sjelden ansvar og har det vanskelig med motgang. Når noe går henne imot, tar hun ikke kampen, men går i stedet inn i offerrollen. 

Samtidig er hun også morsom, kjærlig og fin å være sammen med når hun har det bra, noe som dessverre skjer altfor sjelden etter hvert.

Jeg er det motsatte av søsteren min. Jeg har en skjønn kjæreste, har tatt en utdanning, har en god jobb, men har også jobbet hardt for å komme dit. Søsteren min derimot, bytter stadig jobb og kjærester, og klager i etterkant over livet sitt – uten å se at hun har skyld i det selv. 

Hun ringer ofte og snakker i timevis uten å lytte, men forventer bare at jeg hører på klagingen hennes. Nylig sa jeg ifra da hun ringte en lørdagskveld. Det var min frikveld, hun var beruset, jamret og gjentok seg selv, og jeg orket ikke å høre på henne. 

Det bemerket jeg til slutt, så hun ble sint og la på.

Vi ble venner igjen takket være mitt initiativ, men nå er hun enda mer krevende, fordi hun også er fornærmet og sier at jeg har sviktet henne. 

Jeg elsker søsteren min, men jeg orker ikke å bruke flere timer i uken på problemene hennes, og når vi er sammen som familie, handler alt også om henne, fordi moren min også er bekymret for henne. 

Hvordan setter jeg grenser uten å ødelegge forholdet vårt? Og kan jeg det?

Les også: (+) Kjæresten min behandler meg og barna veldig dårlig, hva gjør jeg? 

Vibeke Dorph svarer

Søsteren din ser ut til å ha funnet seg for godt til rette i lillesøsterrollen. 

I utgangspunktet er det lett å forstå henne, for det må være deilig å drive ansvarsløst gjennom livet med bare sødme og sjarm som drivstoff. Og når noe går galt, er det alltid noen andres skyld. En atferd som nesten er som et barns eller et ganske ungt menneskes. 

Søsteren din er verken barn eller helt ung lenger, og mye tyder på at hun et sted inni seg er klar over det uten å ville ta konsekvensene av det. 

For når hun ringer deg småbrisen en lørdagskveld, vitner det om at hun er klar over at livet hennes ikke fungerer optimalt. 

I stedet for å erkjenne det og få løst problemene sine, er hun fortsatt mer opptatt av å klandre andre, akkurat slik et barn kunne funnet på å gjøre. Det vil hun nok fortsette med så lenge det finnes noen som gidder å lytte, og det er her du helt fornuftig har sagt stopp.

For mens søsteren din henger fast i lillesøsterrollen, sliter du nok med et velutviklet omsorgsgen som lillesøsteren din har dratt nytte av gjennom årene. Det bør du nå gjøre noe med. For du vil heller bruke lørdagskvelden på å kose deg i sofaen med kjæresten din, enn å høre på søsterens ukonstruktive sutring. 

Det er helt fornuftig, og det må du holde fast ved. Du kan nemlig ikke endre søsteren din, du kan bare endre din egen atferd og på den måten tvinge henne til å gjøre det samme.

Derfor mener jeg at det riktige nå er at du skaper en vennlig avstand til søsteren din og tar en liten pause fra henne. Da kan du få hvilt ørene, mens søsteren din lærer seg at livet hennes er hennes eget ansvar. 

Du kan fint skape litt avstand til henne på en vennlig måte. Bare si at du har mye å gjøre, og derfor trenger å ta godt vare på deg selv. Jeg tror det siste er mer sant enn du selv er klar over. 

Øv deg i å ta vare på deg selv, mens søsteren din øver seg i å stå på egne ben, for det er jo bare ved hjelp av nettopp dem at vi alle kan komme oss videre i livet.

Vibeke Dorph er en dansk journalist, samlivsekspert og forfatter og har i mange år jobbet for alt.dk og danske Hjemmet, blant annet med spørsmål fra lesere.