Familien er ikke helt som andre: – Vi omfavner det å være annerledes

Et mellomrom er ikke et tomrom, sier Marita Honerud (53).

Smilende har hun servert en kopp varmt vann med sitron og ingefær. Lukten er frisk og god og føles som en liten velkomstgave. 

Vi sitter ved spisebordet i huset til familien på fire i Kongsberg – nær skogen de jevnlig oppsøker. Det er et stille øyeblikk før de andre tre kommer hjem og fyller rommet.

«La mellomrommene være – der bor friheten, kanskje,» leser Marita fra diktboken «Mellomrom» hun ga ut i fjor. 

For henne og familien handler mellomrom om langt mer enn stillhet.

– Det er å stoppe opp, kjenne etter, undre seg – å være fullt til stede her og nå, sier hun med et varmt smil.

Fra 65 land til Kongsberg

Før hun ble forfatter, har Marita og ektemannen Juel Helge Rye (56) reist og jobbet over hele verden. Både sammen og hver for seg. Hun har vært i mer enn 65 land og jobbet blant annet i Burundi, Rwanda, Etiopia, Sierra Leone og Sudan. 

Jobben for «Leger Uten Grenser» ga erfaringer som har formet dem som mennesker og som foreldre – fra krigsherjede områder til landsbyer hvor hjelpen kom sent, men hvor små handlinger kunne gjøre stor forskjell.

– Nysgjerrighet, empati og ønsket om å forstå er nøklene til å knytte mennesker sammen, er hennes erfaring. Hver setning hun sier preges av hennes ro og ettertanke. Ordene er ikke bare gjennomtenkt, men levd ut før de slippes fri. Du merker med en gang at dette er et genuint menneske. 

– Selv i de mest krevende situasjoner ser du hvor like vi er på tvers av kulturer. Alle er vi opptatt av å ta vare på flokken vår.

Marita og hennes Juel møttes i 1994. De ble raskt enige om én ting: «Vi må aldri bli ferdig lurt.»

– Det betyr aldri å lukke seg for nye erfaringer, å være åpne for andre og tørre å stille spørsmål, også til seg selv, forklarer hun.

Den holdningen har ekteparet gitt videre til sine tenåringsbarn, Maya (14) og Hauk (16).

– Vi er en familie som omfavner det å være annerledes, sier Marita med varme i stemmen.

Hun smiler skøyeraktig og legger til: 

– Som familie nærmest samler vi på å ha flest mulig «skruer» i livene våre.

Mellomrom som livsstrategi

Begrepet mellomrom oppsto da datteren Maya, fire år gammel og allerede sliten av sosiale relasjoner i barnehagen, uttrykte: «Mamma, jeg trenger et mellomrom.» Det ble et symbolsk ord for å stoppe opp, kjenne etter og finne ro i livets hektiske rytme.

– Det var noe vi trengte, innrømmer Marita.

– Vi er nemlig en familie med stor energi og mye fart.

De brune øynene smiler.

– Da blir vi jo slitne og trenger et mellomrom, slår hun fast.

– Vi har funnet våre pusterom i naturen, turer i nærområdet, som den fine skogen bak huset, duften av granbar, høre fuglene kvitre, en kopp te utendørs, ja, bare å se skyene vandre – å ta seg tid til det – er givende.

Med en slik bevissthet får selv de minste øyeblikk en betydning. I disse mellomrommene henter familien krefter, reflekterer og samler seg.

De har også funnet et nytt og spennende mellomrom – å leve som vikinger.

Vi kommer snart tilbake til det.

Marita har alltid skrevet dikt, samlet ord og skapt nye ord for å beskrive det hun føler og kjenner på. Etter mange års erfaringer i verden og som leder, mentor og coach, begynte hun å gå gjennom alt som var skrevet ned. Resultatet ble diktsamlingen «Mellomrom».

– Den handler blant annet om ærlighet, mot og nysgjerrighet, om å finne styrke når livet er vanskelig, forteller hun entusiastisk.

Nå skriver hun på en ny bok, og entusiasmen lyser i øynene hennes.

– Jeg ønsker at leseren skal kunne kjenne seg igjen, finne egne mellomrom og oppdage verdien av å stoppe litt opp underveis, sier Marita håpefullt.

Mobilfri ferie

Et viktig «mellomrom» for familien er de to årlige oppholdene i vikingbyen Njardarheimr i Gudvangen. 

To ganger i året legger de bort alle tekniske duppeditter og reiser tusen år tilbake i tid. 

Som vikinger bor de uten strøm og innlagt vann, kler seg tidsriktig, lager mat på bål og lærer gamle håndverk.

– Det startet med at sønnen vår Hauk ville lære å smi, forteller Marita – akkurat idet både guttungen og ektemannen kommer hjem fra skole og jobb. Siviløkonomen Juel er foreleser ved universitetet og arbeider samtidig med en doktorgrad.

– Vi dro til Gudvangen for å oppfylle ønsket til Hauk hos smeden i vikingbyen, fortsetter Marita historien om hvordan de ble «vikinger».

De ble akseptert som «frimenn», som betyr at de kan få komme og bo i landsbyen og leve som vikinger.

– Nå har Hauk brukt så mange timer i smia på vestlandet at han får sommerjobb der når turistene kommer, forteller hun.

Han har også bygget sin egen smie i garasjen hjemme.

– Jeg må gjøre klar til omvisning, sier tenåringen ivrig.

Gløden i øynene avslører at det for ham er langt mer enn en hobby. Redskapene han smir er så bra at fortidens vikinger ville ha gitt ham en høy status.

Foreldrene smiler stolt.

– Selv har jeg lært å lage glassperler av smeltet glass, forteller Marita og henter frem de fargerike, vakre perlene.

– Å være viking handler som dere ser om langt mer enn kamp og plyndring, påpeker Juel.

– Det dreier seg om fellesskap, kreativitet, musikk, historiefortelling og det å leve i pakt med naturen. Vi legger bort mobilene og nyter å være til stede – sammen.

– Ja, når vi sitter rundt bålet og deler historier, skjer det noe unikt, sier Marita.

– Jeg tror det er helse i samholdet. Å være en del av en flokk, det har en egen magi.

Datteren Maya har også kommet inn i stuen. Hun nikker samtykkende.

– Jeg gleder meg allerede til neste gang vi skal til Gudvangen, sier hun.

Trolig blir det i påsken.

– Det er den beste ferien jeg kan tenke meg. Jeg har fått mange venner der.

Når vi spør tenåringene om det blir kjedelig å være uten mobiltelefon og PC, ler begge to.

– Det er jo en del av sjarmen, er de skjønt enige om.

Farger, sang og gamle håndverk

Marita henter frem klærne de bruker som vikinger – ull, lin og skinn.

– Desto mer farger på klærne, jo rikere var du som viking, forklarer hun.

Deres er stort sett i fargene brunt og beige. 

Bildene de viser fra livet i vikingbyen minner om et levende museum der historie og håndverk møtes. De lager mat som vikingene gjorde – bær, nøtter, urter, kjøtt og et slags brød – og bytter tjenester med andre frivillige.

– Vi har også lært å synge litt på norrønt, forteller Maya blid.

Ingen av dem savner moderne komfort i ferien, de ukene de lever som vikinger er under svært enkle kår – med stor tilfredshet.

– Noe av det jeg setter mest pris på, sier Juel, – er å være flere generasjoner sammen. Det er ingen skillelinjer når det gjelder alder i vikingbyen. Heller ikke når det kommer til hva du har som yrke eller «sosial status» hjemme. Det handler om å ha det fint sammen, hjelpe hverandre, observere, lytte og lære om livet av hverandre – på en god måte. Vi har hatt mange flotte samtaler rundt bålet i Gudvangen, legger han til.

Det skjer noe når du tar vekk de vanlige skillene mellom folk, er ekteparet enige om.

– Du blir mer åpen, mer til stede, mer medmenneskelig, nevner Marita.

Menneskelig styrke

Ved Tyrifjorden har familien også et sted å trekke seg tilbake fra dagliglivet, en hytte de har kalt «Villrede». Alle fire liker å leke med ord.

– Naturen gir oss ro, sier Marita.

– Der legger vi fra oss stress og bekymringer, og bare er …

Etter 20 år med feltarbeid og lederoppgaver i «Leger Uten Grenser» har hun og Juel fått oppleve menneskelig styrke og mot på nært hold. Disse erfaringene preger også diktene i boken «Mellomrom», som handler om å leve mer bevisst og autentisk.

– Ja, jeg føler det er viktig å stoppe opp, ta et skritt til side og kjenne etter hva som betyr mest for deg – og meg, sier hun.

– Et mellomrom er en gyllen pause fra «måtte, burde og skulle», en mulighet til å reflektere over hvem du og jeg er, hvem vi har rundt oss, og hva vi både vil gi og ta imot.

Et tankesett som inspirerer henne. 

– Jeg håper også at du som leser diktene mine vil finne inspirasjon, sier Marita.

Et liv i bevegelse

Helt siden hun var ungjente i Vikersund har Marita brukt livet på å bygge broer mellom mennesker, både på norsk jord og internasjonalt. Hun har reist, lært, skrevet, laget glassperler, sunget og utforsket livets mellomrom.

– Jeg har lært at frihet ikke nødvendigvis er å flykte, men å være til stede – her og nå, sier hun med en varme som bor i både stemmen og blikket hennes.

– Det handler først og fremst om å være til stede, åpne hjertet og la seg berøre av andre mennesker, naturen og historien. Å kjenne på det som er, både i deg selv og andre.

Juel og barna roser raust diktene hennes – hvordan hun betrakter livet. De virker alle fire harmonisk samstemte.

– Et mellomrom er ikke et tomrom, påminner Maya med fast blikk.

Tross alt var det hun som fant på symbolordet.

– Det er et rom for undring. 

De andre tre nikker, smilende.

– Ja, det er et rom for å være nær deg selv og andre, sier Marita.

– Og et sted vi kan leve som vikinger, føyer Hauk til.

– Om enn bare for noen uker i året.