Barna har flyttet ut, og jeg kjenner på en ensomhet. Hva kan jeg gjøre?
En leser føler seg ensom etter at begge barna hennes har flyttet hjemmefra. Hva skal hun gjøre?
Jeg er en kvinne i slutten av 50-årene, gift og mor til to barn, hvorav den yngste dro på studieopphold i utlandet etter sommerferien. Vi har alltid vært en aktiv og utadvendt familie, og vi har også alltid hatt mye å gjøre på fritiden.
Barna har drevet med ulike idretter, og min mann og jeg har brukt mye tid på å støtte opp og bidra som frivillige.
Nå har også vår yngste sønn forlatt redet, og det har særlig gitt meg noe å tenke over. Saken er nemlig at nå som vi har blitt alene, har jeg begynt å tvile på om mannen min og jeg i det hele tatt har noe til felles lenger.
Vi prøver begge å holde oss aktive og gjenoppta kontakten med familie og venner vi kanskje ikke har vært like flinke til å følge opp de siste årene. Likevel er det kvelder og helger der vi ikke har planer, og da kan jeg virkelig føle at forholdet vårt er dødt.
Vi har ikke noe å snakke om (synes jeg), og gnisten mellom oss er borte. Det er kanskje ikke så rart etter et så langt samliv – vi har tross alt kjent hverandre i snart 30 år. Likevel føler jeg meg altfor ung til bare å slå meg til ro med at det skal være slik. Vi har forhåpentligvis mange gode år igjen.
Jeg tror mannen min er ganske fornøyd med tingenes tilstand, mens jeg går rundt med en stadig mer desperat følelse av ensomhet og rastløshet som jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med. Jeg vet bare at følelsen rammer meg hver gang jeg går inn døren hjemme og vi ikke har planer.
Har du et råd om hva jeg kan gjøre for å finne ro i livssituasjonen jeg befinner meg i nå?
Vibeke Dorphs råd
Da min yngste stedatter flyttet ut som den siste, gikk det bare fjorten dager før jeg hadde lagt huset vårt ut for salg. I likhet med deg var jeg rammet av total panikk og rastløshet. Det ellers så fine hjemmet vårt føltes tomt og forlatt, og det måtte bare «skje noe».
Heldigvis våknet jeg til da eiendomsmegleren dukket opp med et «Til salgs»-skilt. Jeg bor derfor fortsatt i det fine huset mitt, og det er jeg både glad, lettet og takknemlig for i dag.
Du får denne lille historien fra mitt eget liv for at du skal vite at du overhodet ikke er alene om følelsen av ensomhet og tomhet som du bærer på nå.
Dette er følelser de fleste som har vært beriket med et aktivt familieliv, kan kjenne seg igjen i. Det er en slags følelsesmessig bakrus etter mange innholdsrike og begivenhetsrike år – men heldigvis går også en slik bakrus over.
Så i stedet for å få panikk og kjempe desperat for å fylle kalenderen, bør du gjøre det motsatte: Legg deg på sofaen og stirr ut i luften, gå noen lange turer, og snakk med mannen din om følelsene dine.
Sett ord på situasjonen, både for deg selv og overfor ham, men ikke forvent en umiddelbar løsning – store livsendringer tar tid.
Jeg tror nemlig det samme vil skje med deg som skjedde med meg: Da jeg var ferdig med å sørge over en tid som var forbi, så jeg plutselig alt det som det nå var blitt plass til.
Ekteskapet mitt blomstret forsiktig opp igjen, gamle vennskap fikk nytt liv, og jeg fikk anledning til å gjøre ting i mitt eget, rolige tempo og akkurat slik det passet meg.
Du høres ut som et livsglad og aktivt menneske, så jeg er sikker på at det samme vil skje med deg. Gi det bare litt tid.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
