Er det egoistisk å be den voksne datteren min slutte å komme hjem hver helg?
En leser er bekymret for datteren sin, som fortsatt kommer hjem hver helg, selv om hun er i midten av 30-årene. Hva skal hun gjøre med situasjonen?
Jeg er mor til tre voksne barn. De to eldste har for lengst stiftet familie, men det er den yngste, en datter, jeg er bekymret for. Hun er snart i midten av 30-årene, har en god utdanning og egen leilighet, så utad ser alt bra ut.
Den yngste har imidlertid aldri vært særlig utadvendt. Det var ikke henne mannen min og jeg trengte å bekymre oss for da hun vokste opp; hun gikk sjelden ut, og gjorde hun det, kom hun gjerne tidlig hjem.
Jeg har ofte hatt lyst til å gi henne et lite spark bak, og slik er det også nå. Hun har en del venninner, men klager over at de fleste av dem er i ferd med å stifte familie – noe jeg personlig ikke synes er særlig rart.
Selv om det er flere år siden hun flyttet hjemmefra, kommer hun ofte på besøk i helgene. Hun spiser sammen med oss, sitter foran TV-en og overnatter på det gamle pikerommet sitt.
Jeg elsker datteren min, men merker at det begynner å tære på at hun er så tiltaksløs. Jeg mener både at hun bør skape sitt eget liv og sin egen familie, og at hun ikke bør sitte hjemme hos oss hver helg. Helt ærlig er jeg også litt lei av aldri å kunne regne med å ha helgene for meg selv.
Kan du gi meg et råd om hvordan jeg kan hjelpe datteren min videre ut i verden, slik at hun for alvor kommer i gang med sitt eget liv?
Vibeke Dorphs råd
Det finnes knapt noe verre enn å gå rundt med en følelse av at barna ikke har det bra eller ikke trives i livene sine. Det er vondt, og det er fryktelig vanskelig å snakke om, fordi vi så nødig vil såre dem dersom de allerede har det tøft.
Det er nettopp dette jeg oppfatter at du strever med når det gjelder datteren din. Du observerer og gjør deg opp meninger, men kvier deg for å ta det opp direkte. Likevel mener jeg at du bør gjøre nettopp det.
Jeg er enig i at det er urovekkende at hun heller vil tilbringe helgene hos foreldrene enn sammen med venner. Ta derfor mot til deg: Finn et rolig tidspunkt der det er rom for en uforstyrret samtale, aller helst bare dere to.
Spør henne hvordan hun egentlig har det, og gi henne god tid til å sette ord på følelsene sine. Skammen følger ofte tett i hælene på ensomheten, og det er synd; ensomhet er tross alt en konkret og universell følelse de fleste av oss opplever i løpet av livet. Det gjelder sikkert deg også.
Klarer du å åpne døren på gløtt inn til henne, har dere allerede tatt et viktig steg. Da vet hun at du tåler å høre om det hun sliter med. Jeg er overbevist om at det å dele disse tankene vil gjøre henne mindre ensom og mer handlekraftig.
Tenk også over hvordan du rent praktisk kan støtte henne i å ta modigere valg: Hva brenner hun for? Savner hun en kjæreste eller nye venner? Hvordan kan hun eventuelt gå fram for å finne det?
Når vi tør å sette ord på det vanskelige, mister det ofte noe av sin overveldende kraft. Vær likevel tålmodig – varige endringer i livet tar tid.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.
