Arveoppgjøret splittet oss – var det rett av meg å bryte kontakten med broren min?
En leser lurer på hva hun skal gjøre. Les Vibeke Dorphs råd.
Jeg er lillesøster i en søskenflokk på fire. Siden faren vår døde i 2010, har det vært splid mellom mine to storebrødre.
De har aldri hatt et godt forhold, og under arveoppgjøret etter farens død ble de uvenner. Min eldste bror kom da til å si til den yngste at han aldri hadde følt seg i slekt med ham. Dette såret selvfølgelig den yngste storebroren min, som krevde en unnskyldning han aldri har fått. Siden den gang har han derfor nektet å delta i familiesammenkomster hvis den eldste broren min er til stede.
Søsteren min og jeg har i mange år forsøkt å bevare kontakten med begge hver for seg, men det har vært svært vanskelig, fordi den yngste storebroren min forventer å bli invitert til alt – men bare hvis den andre broren ikke er der.
Problemet er at den sårede broren ikke bare har brutt med broren sin. Han har også vanskelig for å akseptere at andre i familien tar valg han er uenig i. Etter en skilsmisse for mange år siden nærer han for eksempel fortsatt et sterkt hat mot ekskona si, og han har indirekte forventet at hele familien skal ta avstand fra henne.
Det har vi forsøkt, men det har vært vanskelig, for vi er veldig glade i henne. Da søsteren min og jeg nylig deltok i 70-årsdagen hennes etter å ha hatt svært begrenset kontakt i mange år, følte han seg igjen sviktet, og han sier nå at han ikke lenger har tillit til oss.
Jeg savner broren jeg en gang sto veldig nær, men jeg føler meg kontrollert og presset til konstant å måtte velge side i konflikter som ikke er mine. Han har bebreidet meg hver gang vi har vært sammen, og derfor har jeg nå valgt å trekke meg unna ham, for de konstante anklagene går inn på meg.
Likevel går jeg og lurer på om jeg har gjort det rette, eller om jeg skal fortsette å forsøke å bevare forholdet til en bror som verken kan eller vil akseptere at jeg tar mine egne valg?
Stå opp for deg selv
Jeg forstår så inderlig vel at du har måttet trekke deg unna den martyraktige storebroren din. For som du helt presist selv skriver, bruker han altfor mye krefter på å få deg til å velge hans side i de utmattende konfliktene sine, i stedet for å sørge for å få konfliktene løst.
I stedet gjør han altfor flittig bruk av martyrens velkjente verktøy: Han fisker etter medfølelse og iscenesetter seg selv i rollen som et offer som du og andre skal synes synd på. Han forventer – ja, forlanger – at du skal støtte ham i martyriet hans, og det forstår jeg godt at du verken vil eller orker.
For det er jo ikke deg den andre storebroren din har fornærmet, og heller ikke deg som i sin tid ble forlatt av en ektefelle. Det var derimot han, og de sårene burde han heller få leget i stedet for å være så opptatt av at alle andre skal bli viklet inn i og ta stilling til konflikter dere på ingen måte har del i.
Vi kan tross alt bare løse våre egne problemer, og verden ville vært fullstendig kaotisk hvis vi stadig forventet at alle andre skulle forholde seg til dem og føye seg etter oss. Det synes jeg du skal forsøke å forklare broren din.
Si til ham at du gjerne vil møte ham, men bare hvis han forstår at du ikke er hans forlengede arm, men et selvstendig menneske som omgås dem som passer for deg. Slutt også heretter med å innrette deg etter hans luner.
Inviter hvem du vil og har lyst til å ha der, så får broren din selv ta stilling til om han vil dukke opp eller ikke – det er hans problem, ikke ditt.
Et problem han for øvrig burde løse og komme seg over, for livet er kort. Han må videre, og glad blir han aldri hvis han ikke klarer å gi slipp.
Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.