Da alt var på det mørkeste for Elsa, var mamma Magdalena der. Det endret alt 

Som et akutt rop om hjelp ønsket svenske Elsa Hassler (26) å avslutte livet. Hun gjorde det som skulle til for å gå inn i mørket. Hun satt i familiens kjeller og hadde bestemt seg for å dø, for å komme vekk fra all smerten og angsten.

– Mamma hadde akkurat fortalt meg at jeg skulle tvinges inn på sykehus. Det var nødvendig for at jeg skulle overleve. Men jeg ville heller dø enn å bli tvangsmatet og kontrollert døgnet rundt.

Elsas mamma Magdalena Hassler (58) fulgte etter datteren til kjelleren og fant henne i tide.

– Hun løp bort til meg, avbrøt handlingen min, og vi gråt og klynget oss til hverandre. Foreldrene mine har felt mange tårer for meg, men jeg har aldri sett mamma gråte slik før. Dette ble snuoperasjonen etter mange år med en spiseforstyrrelser.

Mamma Magdalena nikker og sier at det er det verste som kan skje når ens eget barn ikke lenger vil leve.

– Jeg har hatt brystkreft, men Elsas anoreksi var mye verre. Vi hadde kjempet mot sykdommen så lenge. Jeg skulle ønske hun hadde vært innlagt mye tidligere, men helsevesenet ville vente, sier Magdalena.

Hun påpeker at det er viktig å bryte en spiseforstyrrelse så fort som mulig. Anoreksi er en livstruende sykdom.

Innsikt i sykdommen

I dag er Elsa Hassler nyutdannet lege. Det hadde hun ikke forestilt seg da hun var som sykest. Sykdommen snek seg inn allerede da hun var 12 år, men i starten var det ingen som forsto at Elsa led av anoreksi.

– Jeg sluttet å spille fotball og bestemte meg for å løpe og spise sunt. Jeg absorberte alt jeg leste om sunt kosthold og begrenset gradvis spisingen, samtidig som jeg trente mer og mer, sier Elsa.

I ettertid har hun lest i sine egne dagbøker hvordan hun registrerte alt hun puttet i munnen.

– Det kunne stå: «Nå har du spist fem søtsaker denne uken, skjerp deg!»

Elsa forteller at det var det i høstferien i 7. klasse at foreldrene oppdaget at alt ikke var som det skulle. Deler av familien tilbrakte en helg i Berlin, og Magdalena la merke til datterens begrensede spising.

– Mamma og pappa tok det opp med meg da vi kom hjem, og da skjønte jeg selv at jeg var syk. Jeg har hatt innsikt i sykdommen hele tiden siden da.

Magdalena forteller at Elsa pleide å være en jente som likte å bake og spiste godteri. I løpet av den nevnte turen oppdaget hun at datteren hadde en ny adferd knyttet til mat og søtsaker.

– Vi hadde laget vår egen sjokolade på en sjokoladefabrikk, og Elsas kusine spiste opp sjokoladen med det samme. Det gjorde ikke Elsa.

Sykdommen ble raskt verre og ved juletider var Elsa skikkelig syk.

Les også: Thea (25) måtte betale 500.000 kroner ut av egen lomme for å bli frisk

Smuglet manualer

Barne- og ungdomspsykiatrien, BUP, ble koblet på, Elsa gikk i terapi og ble regelmessig veid. Hun ønsket å bli frisk. Men anoreksien hadde hatt et så sterkt tak i henne i så mange år at det ikke var mulig. Livet besto av konstante krangler og angst.

Hele familien måtte gå regelmessig i familieterapi på en institusjon for spiseforstyrrelser i Stockholm, men sykdommen ble bare verre.

Elsa benyttet enhver anledning til å trene. Hvis hun satt stille i mer enn en halvtime, kriblet det i kroppen.

– Jeg ble ekspert på å sniktrene. Når familien så på TV, løp jeg opp og ned kjellertrappa og jeg snek meg inn i kjelleren og sto og hoppet for å lindre angsten min. Det var som om sykdommen tok over kroppen min.

Magdalena nikker og husker Elsas angst for å sitte stille under den timelange flyturen til Stockholm.

– Hun smuglet med seg manualer og gikk inn på toalettet for å trene i hemmelighet. Om kvelden skulle hun ut og løpe. Hvis hun ikke fikk lov til det, gråt hun høylytt.

Magdalena måtte være hjemme fra jobb i flere måneder for å passe på slik at Elsa spiste og ikke trente.

Hele livet til Elsa dreide seg om sykdommen, og hun hadde knapt noe kontakt med venner på ungdomsskolen – da alle de andre levde et morsomt ungdomsliv.

– Jeg fikk bare gå på skolen i noen få timer, så jeg kunne ikke rote med spisingen. Jeg hadde konstant angst når jeg ikke fikk trent så mye som jeg ønsket, eller når foreldrene mine ba meg spise. Ofte ble jeg låst inne i et lite rom, der jeg gråt og hyperventilerte i smertefull angst.

Elsa forteller at det første spørsmålet den fem år yngre lillebroren Hugo stilte da han kom hjem fra skolen var: «Hvordan har Elsa det i dag?»

– Sykdommen har forårsaket utrolig mye sorg og smerte i hele familien, og det gjorde meg så vondt når jeg så familiemedlemmene i tårer for meg. Jeg ønsket å bli frisk, men jeg klarte det ikke, sier Elsa.

Les også: (+) Trine (56) hadde aldri hørt om den tabubelagte sykdommen

Konstant angst

Elsas vektkurve pekte nedover, høydeveksten stoppet, og hun fikk aldri mensen, slik venninnene gjorde. Til slutt landet foreldrene på at Elsa måtte tvangsinnlegges på sykehus. Det var da Elsa bestemte seg for å avslutte livet.

– Da mamma stoppet selvmordsforsøket mitt, sa jeg ja til å bli innlagt. Mamma og pappa ville at jeg skulle behandles på universitetssykehuset i Umeå. Både mamma og tanten min er nemlig leger i Sunderbyn, som var vårt lokale sykehus.

Elsa ble behandlet i tre uker på barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling, og Magdalena var ved datterens side hele tiden.

– Mamma er utrolig sterk, og selv om jeg hatet kontrollen da jeg var på det sykeste, jeg er utrolig takknemlig for at hun alltid var der for meg.

Under sykehusoppholdet måtte Elsa spise det personalet hadde bestemt, ellers ville hun bli matet gjennom en sonde. Elsa bestemte seg for å gjøre det som måtte til for å komme hjem så raskt som mulig.

– Men det var tøft. Jeg ba mamma ta ansvar for å stappe meg med alt som i mine øyne ikke var lov – og jeg gråt etterpå. Angsten var alltid til stede.

Til slutt var sulttilstanden i kroppen brutt. Elsa måtte hjem og fortsette den lange veien mot bedring, med psykologiske konsultasjoner og vurderinger på det lokale sykehuset.

Men hun hadde fortsatt en lang vei å gå, og allerede på bussen hjem kom det første tilbakeslaget.

– Jeg sa til Elsa at hun fortsatt ikke fikk trene da vi kom hjem. Hun reiste seg på bussen og gråt hele den flere timer lange turen hjem. De andre passasjerene må ha tenkt jeg var en dårlig mor, som ikke tok bedre vare på det gråtende barnet mitt, sier Magdalena og forteller at følelsen av skyld, skam og det å være en dårlig forelder kom tilbake gjennom hele sykdommen.

– Da vi dro til BUP for intervjuer og veiing, og Elsa ikke hadde gått opp i vekt, følte jeg meg alltid mislykket. Vi hadde ikke gjort leksene våre.

Les også: Sykdommen gir Frida (9) store plager: – Søsknene sier at hun er den tøffeste de kjenner

Vil hjelpe andre

Elsa ser på hele ungdomsskoletiden som en periode da sykdommen styrte livet hennes, mens det var bedring da hun gikk på videregående. Ikke før etter endt utdanning følte hun seg klar for et vanlig liv.

– Jeg bestemte meg for å reise til Australia for å ta igjen litt av min tapte ungdom. Jeg ville bare ha det gøy og studerte trening og helse på universitetet. Jeg fikk nye venner, og ingen visste at jeg hadde hatt en alvorlig spiseforstyrrelse.

– I Australia fikk jeg også som 20-åring min aller første mens. Da jeg skrev det i familiechatten vår, var nok alle like fornøyde. Det var et tegn på at jeg var frisk, sier Elsa og forklarer at hun hadde begynt å bekymre seg for om hun i det hele tatt kunne bli mor i fremtiden.

Etter året i Australia ville Elsa lære mer om kroppen og bestemte seg for å bli lege. I fjor sommer ble hun uteksaminert og jobber nå som allmennlege. Drømmen er å åpne en kvinneklinikk og hjelpe jenter og kvinner med alt fra spiseforstyrrelser til graviditet og overgangsalder.

– Da jeg besøkte en avdeling for spiseforstyrrelser som medisinstudent, vekket det sterke følelser i meg. Det er 14 år siden jeg selv ble behandlet der. Nå vil jeg hjelpe andre med psykiske lidelser.

I løpet av opplæringen har Elsa lært mer om anoreksi og spiseforstyrrelser. Ting som at det er den mest dødelige psykiatriske lidelsen blant unge, og at den arvelige faktoren er sterk. Noe Magdalena bekrefter:

– Jeg hadde også en spiseforstyrrelse i 20-årene. Mensen min forsvant i flere år, og jeg var alvorlig undervektig. Det var da jeg møtte mannen min, Arne, at alt snudde for meg igjen. Jeg fortalte ham alt, og jeg hadde så lyst til å delta i det sosiale livet, det er umulig når man har en spiseforstyrrelse, forteller hun.

Elsas sykdom kom også til å begrense hele familiens sosiale liv.

– Tidligere hadde vi mye sosialt samvær og gikk ofte på middagsbesøk hos venner. Det gikk ikke lenger da Elsa var syk. Alt dreide seg om å få henne til å spise og hindre henne fra å trene.

Det var så mye som var tøft i de vanskelige årene, så Magdalena har fortrengt mye av det. Selv om Elsa har vært frisk i flere år nå, sier hun at hun alltid vil være årvåken når det gjelder datterens forhold til mat.

Elsa og Magdalena velger å fortelle historien sin for å synliggjøre hvor viktig det er å søke hjelp i tide, før de usunne vanene får et for sterkt grep.

–Angst og behov for kontroll rundt mat og trening kan ta over hele livet. Jeg vet hvordan det føles, men jeg vet også at det er mulig å bli kvitt sykdommen, det går an å bli frisk! sier Elsa.