Fostermor Cæcilie: – Morskap handler ikke bare om å ha født barna selv

Hun merker det tydelig idet hun ser ham komme gående opp trappene for aller første gang.

Den lille gutten, som på det tidspunktet så vidt er tre år, kommer til å introdusere Cæcilie Carlsen for morsrollen på en helt ny måte.

Selv om hun aldri har født egne barn, er hun fortsatt mor. Hun er fostermor. Og den dagen i august for tre år siden er første gang hun møter den lille gutten som senere flytter inn hos henne – først annenhver helg, og siden på heltid, med unntak av annenhver helg og i ferier når han er sammen med sin biologiske familie.

Moderskap er ifølge Cæcilie ikke forbeholdt kvinner som har født sine egne barn.

– Jeg vil gjerne utfordre den stereotype forestillingen om hva morskap innebærer. For etter min mening er det ikke bare biologisk; det er en relasjon som oppstår gjennom nærvær, ansvar, omsorg i hverdagen og følelsesmessig engasjement. I dag finnes det veldig mange måter å skape en familie på, og derfor mener jeg også at man kan være en morsfigur på mange måter, sier hun og fortsetter:

– I mitt virke som terapeut har jeg for eksempel møtt en del biologiske mødre som ikke har følt et bånd til barna sine, og som har hatt vanskelig for å fylle morsrollen og gi den morskjærligheten som mange forbinder med det å ha født et barn.

Se video: Marlene Stavrum: Babyen er allerede best i noe (artikkelen fortsetter under videoen)

Gjennom sine 42 leveår har Cæcilie ved flere anledninger fått det irriterende, men likevel klassiske spørsmålet: «Når skal du få egne barn?»

Da hun var yngre, tenkte hun også at «Fremtids-Cæcilie» skulle ha sine egne barn, men behovet for å føde dem har samtidig aldri resonnert i henne.

Da hun senere giftet seg og ble stemor, oppdaget hun at morskap har mange ansikter. For Cæcilie henger nemlig morsrollen tett sammen med det å gi omsorg.

– Det er enormt meningsfullt for meg når jeg kan være noe for andre. I dag lever vi i et samfunn der mange er opptatt av seg selv og sin aller nærmeste familie, men jeg tror det ville vært veldig bra å åpne opp for at man også kan være noe for mennesker man kanskje ikke har helt tett på seg – og på den måten vise mer omsorg for hverandre.

I dag treffer spørsmålet om hvorfor hun ikke har fått egne barn annerledes, og det gjør mer vondt. For hun er noens mor. Hun er fostermor.

Hverdagen er nøkkelen

Det var heller ikke slik at Cæcilie alltid hadde tenkt at hun en dag skulle bli fosterhjemsmor.

Men da hun kom over en annonse på Facebook om at det er mangel på fosterfamilier i Danmark, visste hun at det var noe hun måtte undersøke nærmere.

Hun gjennomførte kurset som kreves for å bli fosterhjemsmor, ble godkjent og skrev seg opp på en liste over fosterfamilier i København, der hun bor. Bare to måneder senere flyttet fosterbarnet hennes inn i et avlastningshjem.

Som mange andre nybakte mødre i permisjon gikk hun hjemme med fosterbarnet sitt i ett år for å bli kjent med ham. Selv om Cæcilie ikke har født ham, har hun likevel gjort alt for å ta ham til seg som om han var hennes eget barn – vel vitende om at han fortsatt har en biologisk mor.

– Det var ikke bare han som skulle lære av meg. Sammen skulle vi lære hva det vil si å ha en hverdag sammen. Å kommunisere. Å møtes på halvveien. Side om side har vi langsomt vokst sammen og blitt en liten familie, sammen med hans biologiske familie, forteller hun.

– Man utvikler seg enormt mye som menneske når man står med et lite barn, og det tror jeg gjelder uansett om du er fosterhjemsmor eller biologisk mor. Selvfølgelig er det også tøft til tider, men det at du kan skape en forandring og hjelpe et barn i utviklingen, og gi det en hverdag med morsomme stunder og kjærlighet, er enormt givende, forteller hun, og legger til at det særlig er når hverdagen går sin gang at hun føler seg aller nærmest fosterbarnet sitt.

– Det er i de små øyeblikkene; når jeg er tilgjengelig, når fosterbarnet mitt for eksempel trenger en klem, når jeg trøster eller lytter til det han forteller. Men også i de mer grunnleggende tingene, som når jeg kler på ham, pusser tennene hans eller vekker ham om morgenen.

Egentlig er dette nøkkelen til en god relasjon, mener Cæcilie. Selvfølgelig er kjemi helt avgjørende, og man bør også helst ha lyst til å ta en tur i skogen, gå på museum eller dra på lekeplassen, men i stor grad handler det om å tilby en god hverdag der det er rom for omsorg, plass og struktur.

– Jeg tenker mye på hva jeg selv likte av aktiviteter, barnebøker og filmer da jeg var barn, men jeg følger også med på hva som er populært nå. Man er nødt til å sette seg litt inn i hva et barn liker. Og så forteller jeg ham også at han er elsket. Både av sine biologiske foreldre og besteforeldre, og av meg. Så han vet at det er kjærlighet nok til ham.

Når det er vanskelig

Livet som forelder er langt fra en dans på roser. Like lykkelig som det kan være, like vanskelig kan det også være – også når du er fosterforelder.

– Jeg er alene, så hvis jeg er syk, og han trenger ekstra oppmerksomhet, så er det vanskelig. Jeg kan jo ringe moren min, som kan hjelpe til, men det er tøft, konstaterer Cæcilie og legger til at hverdagens kalendergymnastikk er én ting – noe annet er hvis man som fosterfamilie synes det er vanskelig å kommunisere med fosterbarnets biologiske familie.

– Jeg tror det kan være utfordrende å være fosterforelder hvis kjemien med barnets biologiske foreldre er dårlig. Jeg er selv superheldig som har god kjemi med fosterbarnets foreldre og besteforeldre, men det er aldri mulig å vite på forhånd.

–Og jeg synes det er for lite belyst hvor avgjørende god kjemi er, for barnet har det heller ikke bra hvis kjemien med familien er dårlig. Det er derfor en stor oppgave kommunene har: å matche et fosterbarn noenlunde med en fosterfamilie der de tror at det vil trives. Selvfølgelig kan man ikke helt vite på forhånd hvordan det vil gå, men det er noe det må være fokus på, mener hun.

Det gode samarbeidet mellom Cæcilie og fosterbarnets biologiske familie kommer også til uttrykk i forbindelse med oppdragelsen av gutten.

En gang i uken skriver hun en e-post til familien med en oppdatering om hva de har gjort i løpet av uken, om det er noe nytt når det gjelder måten hun oppdrar på, eller om det har vært situasjoner med gutten og hvordan hun har håndtert dem.

I tillegg møter hun barnets biologiske familie et par ganger i året.

– Det betyr at vi er noenlunde på bølgelengde, men det gjør også at jeg ikke føler meg helt alene; at jeg kan drøfte ting med familien hans, både besteforeldrene hans og moren og faren hans.

Ingen utløpsdato

Livet som forelder er langt fra en dans på roser. Like lykkelig som det kan være, like vanskelig kan det også være – også når du er fosterforelder.

– Jeg er alene, så hvis jeg er syk og han trenger ekstra oppmerksomhet, er det vanskelig. Jeg kan jo ringe moren min, som kan hjelpe til, men det er tøft, konstaterer Cæcilie. Hun legger til at hverdagens kalendergymnastikk er én ting – noe annet er hvis man som fosterfamilie synes det er vanskelig å kommunisere med fosterbarnets biologiske familie.

– Jeg tror det kan være utfordrende å være fosterforelder hvis kjemien med barnets biologiske foreldre er dårlig. Jeg er selv superheldig som har god kjemi med fosterbarnets foreldre og besteforeldre, men det er aldri mulig å vite på forhånd. Og jeg synes det er for lite belyst hvor avgjørende god kjemi er, for barnet har det heller ikke bra hvis kjemien med familien er dårlig. Det er derfor en stor oppgave kommunene har: å matche et fosterbarn noenlunde med en fosterfamilie der de tror barnet vil trives. Selvfølgelig kan man ikke vite helt på forhånd hvordan det vil gå, men det er noe det må være oppmerksomhet på, mener hun.

Det gode samarbeidet mellom Cæcilie og fosterbarnets biologiske familie kommer også til uttrykk i forbindelse med oppdragelsen av gutten.

En gang i uken skriver hun en e-post til familien med en oppdatering om hva de har gjort i løpet av uken, om det er noe nytt når det gjelder oppdragelsen, eller om det har vært situasjoner med gutten og hvordan hun har håndtert dem.

I tillegg møter hun barnets biologiske familie et par ganger i året.

– Det betyr at vi er noenlunde på bølgelengde, men det gjør også at jeg ikke føler meg helt alene; at jeg kan drøfte ting med familien hans, både besteforeldrene, og moren og faren hans

Et nyansert bilde

Det finnes mange fordommer om hvorfor man ender opp som fosterbarn. Det er noe Cæcilie for alvor har blitt oppmerksom på etter at hun selv ble fostermor.

Samfunnets blikk er mangfoldig – og oftest negativt. Selv har hun blitt møtt med kommentarer som: «Å nei, så forferdelig for barnet» eller «Hvorfor gidder du egentlig det?»

– Når jeg derimot spør folk hvorfor de ikke tar imot et barn hvis de har tid og plass, er svaret ofte at de ikke har lyst. Jeg synes det er synd, men jeg tror det er fordi man idealiserer den perfekte kjernefamilien. Det er den man ser i barnebøker og på film, med mor, far og barn – og i den ligningen er det ikke plass til et fosterbarn.

– Men kjernefamilien er jo ikke ensbetydende med lykke. Den kan være lykkelig, selvfølgelig kan den det, men det er ikke gitt på forhånd og langt fra oppskriften på en velfungerende familie. I mange andre kulturer hjelper man til der man kan, men i Danmark er vi mer lukkede og fordomsfulle, og det er synd, mener Cæcilie.

Hun vet godt at fordommene kommer et sted fra, men likevel mener hun at det er behov for at vi endrer det negative fokuset hun opplever at det er på fosterfamilier og fosterbarn.

– Det er klart at det kan være en stor sorg forbundet med å være fosterbarn, også for de biologiske foreldrene, og at noen fosterbarn lider under et enormt svik fra sine biologiske foreldre. Men for andre er det veldig mye kjærlighet til stede; foreldrene klarer bare ikke å påta seg oppgaven. For noen er det en midlertidig løsning fordi de på det aktuelle tidspunktet ikke kan ta seg av barnet sitt, mens det for andre er mer permanent.

– Poenget mitt er at det kan være veldig mange ulike grunner til at man ender opp som fosterbarn, og jeg tror det er veldig viktig at man møter fosterbarn uten forhåndsbestemte oppfatninger, og ikke absolutt tenker at alt sammen er helt forferdelig. Det er enormt stigmatiserende. Selvfølgelig vil det være forvirring og sorg forbundet med å bli plassert i en fosterfamilie, men det er også veldig mye godt ved det, påpeker Cæcilie.

– Jeg synes vi mangler flere perspektiver, slik at vi kan møte fosterbarna på en annen måte enn bare ved å synes synd på dem. Vi må tro på dem, og på at det vil gå bra, og at de vil få det godt.

Ifølge Cæcilie er det ikke bare fortellingen om fosterbarna som må nyanseres – det samme gjelder fortellingen om barnas biologiske foreldre.

De er nemlig ikke alltid misbrukere eller psykisk ustabile, slik hun opplever at man ofte tenker.

– Gjennom arbeidet mitt som terapeut har jeg snakket med veldig mange mødre, og jeg har erfart at alle kan havne i en situasjon der de trenger ekstra hjelp til å ta seg av barnet sitt. Jeg vil faktisk påstå at det kan ramme oss alle.

–  Du kan gå gjennom et krevende sykdomsforløp, være i en ulykke, eller miste en partner eller et nært familiemedlem. Men det er ikke noe vi snakker om, det er ikke noe man hører om. Det foregår i stor grad bak lukkede dører: At noen får et barn, og så dør plutselig den ene forelderen, og den andre havner i en så dyp sorg eller depresjon at personen ikke er i stand til å ta seg av barnet sitt. Da må enten den nærmeste familien ta over, eller så må kommunen komme inn for å hjelpe, for eksempel med å finne en fosterfamilie, sier hun

De fleste kvinner som føder et barn, går inn i morsrollen med en tro på at alt vil gå bra, og med et ønske om å være der for barnet sitt.

Men det kan skje mange uforutsette ting, og det er vi nødt til å ha større forståelse for. Og når det skjer, må vi som har ekstra tid og overskudd, stille opp, mener Cæcilie.

– Jeg skulle virkelig ønske at flere gjorde det, fordi det er så meningsfullt. Man kan gjøre en forskjell, og man kan skape noe sammen med et barn så det kan blomstre og utvikle seg.