Døtrene mine kritiserer meg som bestemor

Noen besteforeldre er pensjonister og synes å ha én stor interesse som overgår alt annet – barnebarna. De bruker all sin tid og alle sine krefter på å gjøre livet lett for de voksne barna, som er småbarnsforeldre. De skjemmer bort familiens yngste gjennom å ta dem med på aktiviteter, hytteturer og ferier.

Mine barn elsker å fortelle meg hvor heldige alle venninnene deres er, som har slike enestående foreldre. I deres øyne svikter jeg som mormor.

Jeg er snart 65 år. Jeg har slitt med helseproblemer i mange år og har vært uføretrygdet lenge. I andres øyne har jeg et hav av tid til mine nærmeste.

Problemet er at jeg ikke har overskudd og energi til å passe på små, viltre krabater, som setter leiligheten min på hodet.

Én gang var jeg selv mor til tre små barn, to jenter og en gutt. Mannen min jobbet lange dager og var en del borte hjemmefra, selv hadde jeg ­deltidsjobb. Mine foreldre var gamle og bodde på en annen kant av landet, svigermoren min levde ikke lenger, og svigerfar trengte mer omsorg enn han klarte å gi.

Likevel falt det meg ikke inn å synes synd på meg selv. Jeg hadde selv valgt å få barn. At det var slitsomt, var jeg innforstått med. I mine øyne overskygget gleden over å være mor det faktum at jeg ikke hadde tid til meg selv og egne behov.

Dagens generasjon foreldre stiller altfor høye krav til hva de skal få ut av livet. Det kan se ut som om de, også etter at de har fått barn, forventer å kunne gjøre alt de gjorde før de fikk barn. Jeg mener at de burde være flinkere til å prioritere foreldrerollen.

Du kan ikke regne med å holde kroppen i tipp topp form og se ut som en 18-åring, når du i virkeligheten er 35 år og mor til tre småtroll.

Les også (+): Jeg lurte ham til å gjøre meg gravid

Barna må komme først

Da mine barn var små, var det deres behov som hadde førsteprioritet for meg. Mine egne drømmer og behov ble satt på vent til barna ble større. Det var helt selvsagt at det skulle være slik.

Ingen hjalp meg. Det kunne ikke ha falt meg inn å forvente at andre skulle ta vare på barna mine for at jeg skulle kunne reise, trene, ta hudbehandlinger og møte venninner.

De unge i dag klager over at de er så slitne, døgnet har ikke mange nok timer til alt de vil ha gjort. Mitt svar til dem er at livet er slitsomt. Det er krev­ende å være foreldre.

Det å være mamma bør bety at egoistiske behov må vike. Det er frekt å lene seg på besteforeldrene. Vi har gjort vår innsats og fortjener å få slappe av etter et hardt liv uten hjelp fra andre.

Da jeg ble bestemor for første gang, var jeg umåtelig stolt og glad. Da jeg holdt barnebarnet mitt i armene, følte jeg en sterk og varm kjærlighet til den lille krabaten. Jeg så frem til å være bestemor.

Allerede da lille Marius var tre måneder, ble jeg spurt om å ta vare på ham en helg. ­Mette og ektemannen ville reise bort for å pleie kjærlig­heten. «Det er viktig å ta noen pustehull fra hverdagen», sa hun.

Jeg var forferdet og sa at de ikke kunne reise fra et så lite barn. Han ble jo ammet fremdeles. Men Mette hadde planlagt alt. Hun hadde pumpet morsmelk og lært babyen å drikke fra tåteflaske. «Da blir han ikke så avhengig av meg», sa hun.

Jeg var ikke enig i at de skulle reise fra ham, og jeg var livredd for at det skulle skje ham noe.

Den helgen sov jeg omtrent ikke. Jeg lå på ank hele natten og hoppet ut av sengen ved hvert minste grynt. Det var et altfor stort ansvar å ha. Da Mette og mannen kom hjem, sa jeg klart fra at jeg ikke ville være barnevakt en hel helg til et så lite barn igjen. Da ble Mette sur og sa at jeg var lite villig til å hjelpe henne.

Les også (+): Jeg var utro og flyttet inn til min nye kjæreste. Så skulle barna mine komme på besøk

Et uforståelig behov

Det har kommet tre barnebarn til etter det. De er i alderen fra ett til seks år, og alle er gutter. Hver søndag ber jeg døtrene mine og familiene deres på middag. Man skulle tro at det var nok avlastning at de kan komme til dekket bord og forlate huset uten å hjelpe til med å rydde.

Men, nei. De forventer at jeg skal komme hjem til dem iblant og sørge for at middagen står klar, og de forventer at jeg tar vare på barna om ettermiddagen, så de får trent eller møtt venner. «Vi har behov for å komme oss ut av huset uten barn», sier de og klager over at jeg ikke er mer villig.

For meg er det uforståelig at de, etter å ha vært på jobb hele dagen og ikke har vært sammen med barna, føler behov for å være borte fra dem enda mer.

Jeg sliter med revmatisme og har smerter i kroppen fra jeg står opp til jeg legger meg. Iblant slår det meg at jeg er den som kunne ha trengt litt hjelp. Jeg hadde faktisk forventet at mine døtre stilte opp for meg da jeg ble syk og måtte slutte å jobbe.

Virkeligheten er ikke slik. Jeg får ingen hjelp i huset og blir bare bedt på middag når det er fødselsdager. Alt i vårt forhold går ut på at jeg skal være en ressurs i deres liv.

Jeg forteller min historie for å belyse det faktum at dagens småbarnsforeldre stiller altfor store krav til hva livet skal inneholde. Når de får barn, bør de forstå at store deler av friheten blir borte. Slik har det vært i alle tider.

Selvfølgelig skal jeg stille opp og hjelpe til. Det gjør jeg gjerne iblant. Men jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan ha alle barnebarna en hel uke om sommeren, for at de to døtrene mine med ektefeller skal kunne reise på en romantisk ferie.

Her om dagen fortalte de meg om en bestemor som hver sommer tar åtte barnebarn på strak arm og lager sommerleir for dem. «Se her, tenk om dette hadde vært deg», sa Mette og viste meg en artikkel om praktbestemoren.

Jeg blir såret og lei meg når de ikke verdsetter meg som jeg er, og for det jeg faktisk gjør. Jeg har ikke helse til å gjete fire små gutter gjennom en hel dag. Jeg har bedt om å få passe på én om gangen, og de mener at det er smålig. De ser ikke meg og min situasjon.

Setter du barn til verden, må du vite at det er ditt ansvar å følge dem opp. Er du så ­heldig å ha besteforeldre som vil være masse sammen med barnebarna, er det en bonus. Har du det ikke, må du faktisk innse at ansvaret er ditt, og at hverdagen med små barn tapper deg for krefter.

Med dette som de siste ord håper jeg at unge par setter ­seg ned og tenker. Da mine foreldre var gamle, var det jeg som hjalp dem, ikke omvendt.