– Jeg tror noen blir overrasket over at besteforeldrene har egne behov

De fleste av oss er glade i mødrene våre. 

Likevel tenker mange at de ikke ønsker å bli som mamma. De vil kanskje ta andre valg, ha et annet lynne eller en annen oppdragelsesstil enn moren deres hadde.

Og plutselig tar man seg selv i å være akkurat sånn som mamma likevel. Hvorfor er det sånn?

Lært utrolig mye av dem

– Jeg tenker at vi har lært utrolig mye av dem, uten at vi kanskje er bevisst på det, sier psykolog Emma Johannessen (44).

Vi har vokst opp med foreldrene våre og sett hvordan de har gjort ting. Hvordan mor for eksempel løfter pekefingeren når hun blir sint eller smårydder når hun er irritert. Og selv om det ikke er bevisst, har vi gjennom barndommen lært at det er slik vi gjør det når vi blir sinte eller irriterte.

– Selv om det absolutt går an å være annerledes og ta et bevisst valg om det, er det alltid mye i oss vi ikke er bevisste på, som bare ligger automatisk i oss, sier hun.

Dette kommer særlig frem i foreldrerollen, fordi vi reagerer instinktivt når vi brått blir sinte.

– Som foreldre blir vi slitne og presset, og da kommer refleksene frem. De automatiserte greiene dukker opp fra dypet, og plutselig er vi den personen vi ikke vil være, sier hun.

Får dine dårlige sider

Vi kan også snu på det. Kanskje du er en mor med en voksen datter, og så ser du at datteren din er i ferd med å få dine dårligste sider. Hva gjør du da?

– Du kan selvfølgelig sette deg ned og ta det opp på en hyggelig måte, men det er jo sårbart. Det kommer litt an på hva den dårlige siden er. Vi vil gjerne overføre læring, men når det er en voksen person vi skal overføre læringen til, strever jeg med å se hvordan det skal lande på en god måte. Du kan ikke si «jeg har skjønt noe du ikke har skjønt» eller «ikke bli som jeg er», sier Emma.

Før du tar opp problemet med datteren din, må du selv forstå hvorfor du er som du er.

– Det er krefter i spill på innsiden som gjør at det blir sånn. Jeg tror det kan bli veldig vondt for den andre personen hvis ikke du selv har funnet ut av hva det er, sier Emma.

Mistet moren som syvåring

Sammen med Cecilie Ramona Kåss Furuseth (41) er hun aktuell med en bok om nettopp mammarollen. I «Mora di» skriver de om hvordan du kan forstå foreldrene dine – barnas besteforeldre, og dermed også deg selv.

Emma fikk aldri oppleve å ha besteforeldre. Det ene paret døde før hun ble født, mens de andre døde raskt etter at hun ble født.

– Jeg husker jeg drømte om at jeg skulle skrive til Wenche Foss. Jeg syntes hun virket så snill og ville ha henne som bestemor, sier hun.

Cecilie vokste opp med besteforeldre, og særlig farens foreldre var involverte i barnebarnas liv.

– Vi var sammen med dem hele sommeren. De var ikke sånn typiske besteforeldre, at det var litt «slækk». Det var heller motsatt. De var veldig strenge. Det var sånn: «Det er ikke en feriekoloni». De var mye strengere enn besteforeldrene til vennene mine. Men de var veldig til stede og stilte opp. Jeg tror også de følte litt ekstra på at de kom inn for å aktivt hjelpe til etter at mamma døde, sier hun.

Cecilie mistet moren sin da hun var bare syv år gammel. Moren tok sitt eget liv og etterlot faren med tre små barn.

– Det var mitt utgangspunkt for å bli interessert i tematikken. Det føltes veldig naturlig for meg å begynne der. Jeg har gått lenge i terapi, og det å få barn bringer et nytt nivå av tanker. Så dette har vært en fin måte å få tenkt litt mer på det og lære mer om meg selv.

I arbeidet med boken har Cecilie og Emma møtt en rekke foreldre som har fortalt sine historier. Disse er gjenfortalt anonymt i boken. 

Cecilie er ærlig på at noen av historiene har skapt sterke følelser hos henne. Særlig når hun hørte om «drømmemammaen», kunne hun kjenne på misunnelse.

– Det er jo en vond og skamfull følelse, som man av og til kjenner på. Jeg kunne tenke at jeg skulle ønske det var jeg som hadde den mammaen. Men så viser det seg at den moren jeg var misunnelig på også hadde sine dårlige sider, sier hun.

– Sånn er det i de fleste familier, minner Emma om.

– Det er fort gjort å tenke at folk har det så perfekt og fint. Men det er ingen familier som bare har det koselig sammen. Det er litt godt å se at det er mer komplisert. Alle har sine ting. Jeg mener ikke at alle familier er like dårlige, men at livet er komplisert, sier hun.

Håper jeg stiller opp

Når du har fått voksne barn, har du kanskje også fått barnebarn. Dette er en rolle de fleste ser frem til og ønsker å lykkes med.

– Jeg håper jeg blir en som stiller opp, sier Cecilie.

Riktignok er hun bare 41 år gammel og har to barn på tre og fire år, så det er en stund igjen til hun får denne rollen.

– Nå er barna så små at det føles sykt ut å tenke på at de skal få barn. Men jeg håper det blir enormt mye glede. At jeg blir en de kan stole på, en som stiller opp og som ikke er sånn kjempeopptatt av å dra på cruise og sånn. Det er det jeg ser for meg nå, i hvert fall, sier hun.

Emma er mamma til to gutter på 13 og 15 år. Hun gleder seg også til å bli bestemor.

– Jeg trener fordi jeg tenker at jeg må ha energi. Allerede nå føler jeg meg sliten, og jeg vil ha energi til å være bestemor om 10–20 år. Da kan jeg ikke ligge på latsiden nå, sier hun med en latter.

I forbindelse med boken har forfatterne gjennomført en undersøkelse blant foreldre. Her sier bare halvparten av deltagerne at de er fornøyde med besteforeldrene, mens halvparten ikke er så fornøyde.

– Det dukker ofte opp artikler om at folk har litt for høye krav til besteforeldre. Jeg tenker at man vil ha en balanse av å være tilstedeværende, men ikke blande seg for mye, sier Cecilie.

Hvis dette blir et problem, er det viktig å snakke sammen.

Besteforeldre med egne behov

– Jeg tror noen blir overrasket over at besteforeldregjengen har egne behov. At svigermor skal til frisøren eller på pilates, mens du mener de må kaste alt til side for barnebarna. Det er ganske mange små konflikter som kunne vært løst ved at man har en forventningsavklaring seg imellom, sier hun.

Emma er enig i at kommunikasjon er viktig for å få et godt forhold til familien.

– Noe jeg tror folk generelt kan bli bedre på, er å snakke sammen om relasjonen. Hvordan har vi det når vi er sammen? «Hei du, det ble litt rar stemning under søndagsmiddagen» eller «jeg sender deg stadig meldinger, men får ikke noe svar». Det å tørre å gå inn i de vanskelige samtalene. Spørre «hvordan har du det?», «hva synes du om måten jeg gjør ting på?». Og tåle å få litt kritikk for å forebygge større ting, sier hun.

Ofte er det små hendelser som skal til for at det oppstår et stort problem i forholdet.

– Jeg tenker ofte at dette kunne vært løst hvis dere bare hadde snakket mer sammen, sier hun.

Les også: (+) Jeg gledet meg til å bli farmor, men mormor tok styringen

Moren ble dypt fornærmet

Gode relasjoner krever arbeid fra begge sider. Kanskje forventer dine voksne barn for mye av deg? Kanskje du ikke har så mye tid til barnebarna? Eller kanskje det er en blanding.

– Man kan forhandle litt. Kanskje dropper du det cruiset for å være sammen med barnebarna, men du må kunne ha et eget liv. Jeg tror alle kan forstå det hvis de får det forklart. At det går veldig utover livet ditt hvis du skal reise hele veien til barnebarna en gang i uken, hvis det er det som forventes. Da er det lurt å ta den samtalen, sier Emma.

I en av historiene i boken deler en mann sin erfaring med en krevende mor. Da han fikk sitt første barn, ble moren dypt fornærmet over å ikke få bo i leiligheten hans og tilbringe all tid med barnebarnet. I stedet ble hun «forvist» til en gjesteleilighet i borettslaget, med tydelige regler om når hun fikk komme på besøk. Tross gjentatte forsøk på å forklare hvorfor sønnen ønsket det slik, klarte ikke moren å forstå og ble furten og lei seg.

– Han er et eksempel på hvordan man kan gjøre så mye riktig uten at det hjelper. Han prøver å kommunisere, men går det bare ikke. Det er veldig hjerteskjærende. Men noen er veldig vanskelige, både i den ene generasjonen og i den andre. Det finnes folk som er rigide. Men de fleste er mer lempelige, sier hun.

Ikke alle råd er gode

De fleste nybakte foreldre overlesses med «gode råd» fra eldre slektninger. I boken skriver Emma og Cecilie en liste over hvilke råd man ikke skal ta imot:

«Ikke putt gutter i røde klær, rødt er en jentefarge».

«Legg babyen på magen for å få den til å sovne».

«Små gutter må lære at de ikke skal gråte».

«Babyer må ALLTID ha på sokker».

Cecilie minner om at alle må kunne gjøre feil og finne sin sti uten besteforeldre bak seg som sier hva de bør gjøre annerledes.

– De må få lov til å gjøre dette på sin måte. De har aldri gjort noe sånt før og må kunne finne ut hva som er deres vei, deres stil, sier hun.

Som besteforelder bør du heller se på ditt barns måte å gjøre ting på med nysgjerrighet, mener Emma.

– Det som ofte er vondt med å få råd, er at man ikke føler at den andre klarer å sette seg inn i situasjonen. Da blir det ofte sårende. Jeg tror man bør være litt mer nysgjerrig før man gir råd. Være ydmyk på at du gjorde ting annerledes. «Nå ser jeg at du gjør noe annet. Jeg blir nysgjerrig på hvordan dette er». På en ydmyk, nysgjerrig måte, sier hun.

Mye har tross alt forandret seg i løpet av en generasjon.

– Man glemmer kanskje hvordan livene har forandret seg. Jeg har hørt noen klage på foreldre som sier at de er slitne. «Det gikk jo bra på 70-tallet». Men tiden er helt annerledes. På den tiden var det mer vanlig å ikke si så høyt hva man følte, mens vi nå har blitt flinkere til å si fra. Og det er egentlig positivt, sier Cecilie.

Les også: Psykolog med beskjed til besteforeldre: – Vil jage dem hjem fra solstolene

En helt annen hverdag

I dag er det helt andre krav til foreldre enn det var for 30–40 år siden. Mammakvelder, vennegrupper, kjøring hit og dit, leksehjelp, månedlige dugnader, suppekveld i barnehagen, pizzakveld på skolen, foreldrefest i idrettslaget, bare for å nevne en brøkdel av hva som forventes av dagens foreldre.

– Vi har en helt annen hverdag enn foreldrene våre hadde. Men jeg tror det alltid har vært sånn. At generasjonene ikke forstår hverandre og hvordan ting forandres. 

– Jeg tror det alltid har vært sånn at verden endrer seg, og vi skjønner ikke disse unge menneskene. De roter det til, ting var så mye bedre før. Det er vel bare er sånn det er å være menneske, sier hun, men legger til at hun kan forstå de eldre også.

– Jeg tror det er noe veldig skummelt med å bli eldre og se at verden endrer seg, og at man ikke kjenner seg igjen. Men klarer man å være litt nysgjerrig og åpen for å høre og lære, så skjønner man litt mer. Da tror jeg man kan gi bedre råd. Da gir man råd som faktisk er fine og kloke.

Råd basert på gammeldagse holdninger, bør man holde for seg selv.

– En klassiker er at du ikke må ta opp babyer bare fordi de gråter, for da blir de bortskjemte. Men babyer kan ikke manipulere deg, sier Cecilie.

Les også:  Tar besteforeldre i forsvar: – Ingen tegn til at de er på en «egotripp»

Rette opp feilene

En fordel med besteforeldrerollen, er at du har mulighet til å rette opp i de feilene du gjorde med egne barn.

– Mange har vært veldig slitne og presset, kanskje hatt økonomiske bekymringer, hatt det veldig hardt da de selv var foreldre. Nå er de i en alder hvor de kan kose seg mer. Og da kan de tilby noe annet, sier Emma.

– Det er lettere å være sammen med små barn når du har grunnleggende overskudd, legger Cecilie til.

– Ja, og du kan telle timene. Så kan du dra hjem og hvile, sier Emma.

– Har dere til slutt noen råd fra dere til besteforeldre?

– Jeg har veldig mye kjærlighet for besteforeldre. Det er en så fin gjeng som gjør så mange bra ting. Men så kan det bli en del misforståelser. Da bør man huske på det vi har snakket om nå, å kommunisere, sier Cecilie, og fortsetter:

– Hvis det er noen besteforeldre som leser dette og tenker at det er noen gnisninger i familien, er jeg helt sikker på at det blir godt tatt imot hvis de prøver å ha en prat om det. Mye kan bli løst ved bare å snakke sammen. 

Les også: (+) – Besteforeldrene rømmer til Spania og er alltid travle når vi ber om hjelp. Hva kan vi gjøre?