Helen har bodd på mange steder, men det var i Telemark på gården Åstøen hun fant roen sammen med Ole
Gården har en spennende og lang historie, og det har vært mye liv og røre her en gang i tiden.
Historien til Helen og Ole startet på to helt ulike steder i verden. Hennes på Trinidad, med en far som var sjømann og Ole sin hjemme på gården i Tinn. Men sammen har de nå begge slått røtter på Hovin brygge, og Åstøen gård.
– Gården har alltid vært i familien til min stefar, Gunleik, forteller Helen.
Moren og stefaren bor nå i nabohuset på gården, og historien forteller Gunleik gjerne om.
Fra 1720, da gården ble ryddet og oppbygd og frem til i dag har det skjedd mye. Stefaren kaller Helen for far.
Et knutepunkt
Navnet Åstøen kommer av at det var en fin båtplass på stedet; båtstø. Ved elven som heter Skjerva; åen.
Av det de vet var stedet tidlig et viktig knutepunkt mellom hovedbebyggelsen på østsiden av Tinnsjøen og de mindre grendene på begge sider av vannet.
I 1864 startet dampskipstrafikken, og da ble også brygga bygget.
– Jeg har sett bilder av fine fruer, i flotte kjoler og med en liten paraply i hånda, komme gående opp fra brygga her nede, forteller Helen.
De kom med ferga fra andre bygder, og på Hovin var det både butikk og bakeri, samt at bussen kunne kjøre dem videre til Kongsberg.
I 1783 ble det bygd tinghus i Åstøen, og det er trolig starten på huset til Helen og Ole. Litt senere ble det satt opp en sag på andre siden av fossen og i 1865 ble det bygd en mølle.
Grunnmuren til mølla står fortsatt. Gården har også hatt sitt eget kraftverk, og det var i drift helt til 1964.
– Han som bodde her etter krigen var lei av å vente på at Hovin skulle få strøm, og bygde et eget kraftverk ved fossen, sier Helen med et smil.
– Alle husene i Åstøen fikk innlagt strøm!
Butikken i Åstøen lå i huset som foreldrene bor i. Der var det butikk fra 1875 til 1954. Det siste som var i drift var et samvirkelag.
Det har også vært bakeri og hotell litt lenger opp i veien. I huset til Helen og Ole har det vært ligningskontor en gang i tiden. Så at plassen har en lang og spennende historie, er det ingen tvil om!
– Jeg skulle gjerne vært flue på veggen her for hundre år siden, sier Helen.
– Det er fint å tenke på alle som har hatt glede av denne plassen før oss!
Les også: Var lut lei av skvallerkål: Slik gjorde Anette ugress-skrenten om til en blomstereng
Gjenboere
Innimellom kan Helen føle at hun får en bit av historien som ligger der bak, tettere innpå seg.
Men det var kanskje ikke riktig slik hun hadde sett for seg å ta en titt inn i fortiden.
– Ofte når jeg går opp trappene til andre etasje, kjenner jeg at noen napper meg i buksebenet! Vi har også ved flere anledninger sittet rundt spisebordet og hørt en flaske trille over gulvet oppe.
De har også flere ganger hørt smell, som om et bilde falt i gulvet oppe i andre etasje. Når familien går opp for å sjekke, er det ingenting der.
– Hvem vet hva det er, sier Helen. – Vi trives veldig godt her, uansett.
Etter at familien til Helen flyttet tilbake til Norge fra Trinidad, har hun bodd på flere ulike steder. Slekta hennes kommer fra Kristiansund, men hun har vokst opp i Horten. Bodd i Bergen og på Hovin. Da hun møtte Ole drev han sin egen slektsgård med kyr.
– Da ble jeg kastet inn i gårdslivet over natta, og måtte bare brette opp ermene. Læringskurven var bratt og innebar alt fra lamming til spaing av møkk!
Paret fikk både egne barn og fosterbarn, og med seks barn i hus vokste de seg ut av gårdshuset. Da sa moren til Helen at de kunne flytte til Åstøen.
Skapt sitt eget
Paret har nå bodd på gården i 10 år, men for Helen er det minner som er skapt helt fra barndommen til nå.
Hun har vært på ferier på gården siden hun var 10 år gammel, og minnes alle somrene på gården.
– Ekstra godt husker jeg hvordan vi barna fikk hjelpe til på slåtten. Saft, kaker og kaffe som mor kom med på slutten av dagen.
De fisket på Tinnsjøen, selv om fiskelykken ikke alltid sto dem bi. De lekte ved kulpen, løp i blomsterenga og fant på hyss med nabobarna.
Nå setter hun stor pris på at hun selv får sette sitt preg på huset, sammen med Ole.
De har pusset opp mye på 10 år, og har fortsatt mange prosjekter på blokka. Eller Helen har prosjekter, og Ole er den gode hjelper. Hun elsker farger, mønster, levd liv og morsomme ting fra alle verdenshjørner.
– Jeg liker å mikse farger og mønster, og bryr meg ikke om hvilken tidsepoke ting er fra, sier hun.
De har begge arvet flere møbler de setter pris på.
Fra gården til Ole, fra Helen sine forfedre og ting som de sammen har funnet når de har vært ute og reist. Helen har også noen favoritt bruktbutikker som hun gjerne er innom. S
pesielt når de er i Horten, som de ofte reiser til. Men nå har Ole sett seg nødt til å innføre en regel; når det kommer noe nytt inn, så må det noe ut!
– Han syns nok det kan bli litt mye ting. Jeg er ikke akkurat minimalist, sier hun med et smil.
Les også (+): Han forlot meg for en yngre kvinne. I krisen ble han selv forlatt
Tinnsjøen
Å våkne til utsikten mot innsjøen er noe de begge to finner ro i.
De kunne ikke tenke seg en bedre plass på jord. Fra alle soverommene i huset kan de nå skue utover det blå.
Oppe i andre etasje måtte de fjerne to vegger på soverommene, da de stengte for utsikten. Men nå har de store, åpne rom oppe.
Helen må bytte litt på hvor hun sover, da hun ikke klarer å sovne til lyden av den livlige fossen i sommerhalvåret. Da trekker hun bort til soverommet i andre enden.
Men for Ole er fossen rene vuggesangen. De har også et båthus nede ved vannet de gjerne sitter ved om kveldene. Det var der båten la til i gamle dager.
Båthuset som ligger der har de planer om å endre litt på, så de får et stort vindu istedenfor en vegg ut mot sjøen.
– Da blir det nok ekstra magisk der nede, sier Helen.
Hun forteller at hun også drømmer om en raus og viltvoksende cottage garden, og håper de kan sette i gang med en liten flekk av hagen neste sommer. Ole bare smiler og ser varmt bort på sin kjære.
