Jeg valgte kjær­ligheten, men mistet familien min

Vi møtte hverandre da jeg var 23 og han var 47. Jeg var nettopp ferdig med utdannelsen og ny i arbeidsli­vet.

Jeg var full av livsmot og planer for fremti­den da vi møttes på et konflikthåndteringskurs. Vi jobbet i samme kommune, men innen forskjellige etater.

Ingar satt ved si­den av meg i undervisningsrommet. Under kurset ga han meg flere lapper med små visdomsord, og jeg klarte nesten ikke å konsentrere meg om hva foredragsholderen sa. 

Jeg var mer opp­tatt av Ingar. Han gjorde meg nysgjerrig, og jeg kjente at han rørte ved noe i meg, både med det han skrev, og med den opp­merksomheten han ga meg.

Nå er han ikke her mer

I dag er det tre må­neder si­den Ingar døde, og jeg kjenner at sorgen føles litt lettere. Jeg har innsett at det var til hans beste at han fikk slip­pe.

Sorgen min er for det meste knyttet til mitt eget savn og min lengsel. Jeg har mistet det fi­neste jeg noensinne har hatt i li­vet mitt, nemlig den dype kjærligheten Ingar ga meg helt til det siste. 

Ingar fikk en verdig begravelse, selv om det var få til stede. Kisten var dekket av røde roser, og sønnen Amund holdt en vemodig og vakker tale.

Når jeg nå klarer å se tilbake på hvordan li­vet vårt endret seg de siste to årene, og hvordan Ingar led, gjør det at jeg lettere aksep­terer at han er borte. Han hatet å være syk, og jeg vet at han følte det både nedverdi­gende og vondt.

De første møtene

Etter at kursdagen var slutt spurte han om jeg hadde lyst til å bli med på en kafé for en matbit. Det hadde jeg. Vi hadde mye å snakke om, og jeg likte Ingar veldig godt. Men fordi han var så mye eldre, nølte jeg da han spurte om å få treffe meg igjen.

– Jeg ser på deg at du egentlig har lyst, men det er noe som gjør deg betenkt, noe du ikke vil si, sa han smi­lende.

– OK, jeg skal være helt ærlig, svarte jeg. – Det er på grunn av alderen. Du er like gammel som foreldrene mine.

– Det stemmer, svarte Ingar like blid og rolig.

– Men du ser hvor fint vi kommuni­serer? Ingen har garanti for frem­­tiden. Og jeg spør bare om du vil spi­se en uforpliktende ­middag med meg i neste uke, ingenting annet.

Jeg sa ja takk til middags­invitasjonen.

Så kjekk han er, tenkte jeg da vi møttes utenfor restauranten, og jeg visste i samme øyeblikk at jeg i tillegg til å synes Ingar var et hyggelig menneske, også syntes han var en tiltrekkende mann.

Følte skam over aldersforskjellen

Vi fortsatte å møtes, og vi fortsatte å diskutere dette med alder i det vide og det brede. Jeg var forelsket, men følte samti­dig en slags skam fordi han var så mye eldre enn meg. Hva ville andre si? Kunne det være håp for oss, undret jeg og så for meg at han bare var ute etter en ung kjæreste han kunne briljere med.

Disse negati­ve tankene ga seg snart, og følelsene mine ble stadig sterkere. Ingar viste meg respekt, behandlet meg med verdighet og ga meg mange spennende og gode opp­levelser.

Jeg møtte stor motbør hos foreldrene og venninnene mine. Fami­li­en min reagerte med vemmelse, og de la ikke skjul på hva de mente om forholdet mellom Ingar og meg. En tante sa jeg kom til å ødelegge li­vet mitt.

– Ingar er en lykkejeger, dette forholdet kan umulig handle om ekte kjærlighet, slo tante Asta fast.

– Jeg synes det er ekkelt å tenke på at denne kjæresten din er så gammel at han kunne vært faren min, sa Berit, som jeg inntil da hadde regnet for å være en god venninne.

Forsøkte å overtale meg

De andre venninnene mine bestemte seg allerede før de hadde møtt ham: De hadde ikke noe å snakke med Ingar om.

Jeg visste at Ingar var mannen jeg ville ha, og da vi bestemte oss for å satse på hverandre, måtte jeg også gi avkall på det å bli mor. Ingar hadde sterilisert seg etter at han fikk sønnen Amund. Han ønsket ikke flere barn, så val­get lå hos meg og mine ønsker for fremtiden.

Pappa forsøkte å overtale meg til å gi slipp på Ingar.

– Mannen er en egoist som hol­der fast på en ung jente som deg, sa han. 

– Tenk fremover. Ikke vil du få barn, og du kommer til å bli sykepasser for en gammel mann. Han sa rett ut at tanken på at datteren hans skul­le dele livet med en som var to år eldre enn ham selv, var vanskelig å akseptere.

Hvordan Ingar og jeg hadde det sammen, og det faktum at vi var glad i hverandre, og at han uansett al­der var den mannen jeg vil­le ha, var det ingen som la vekt på.

Ingen viste interesse for å bli kjent med Ingar hel­ler. Han var forhåndsdømt av dem alle.

Mente han manipulerte meg

Mamma ble hysterisk da jeg fortal­te at de ikke kunne forvente barnebarn fra min side. Antagelig var dette det verste av alt.

Hun la all skyld på Ingar. Som den forføreren og egoisten han var, manipulerte han meg, hevdet hun. Etter mange sårende samtaler og bitre konfrontasjoner endte det med at vi så godt som brøt kontakten. Det var tungt, men jeg har forsonet meg med at hun vil­le ha det på den måten.

Min eneste bror kuttet også kontakten etter hvert, fordi han syntes det ble for vanskelig å ta stil­ling til alle konfliktene. De fleste venninnene mine gjorde likeså.

Likevel, til tross for bruddet med familien, har livet mitt vært svært bra. Sammen møtte Ingar og jeg nye mennesker og opparbeidet en vennekrets som vi har hatt mye omgang med, og som også har vist seg som gode venner etter at jeg ble alene.

Jeg kunne ikke ha valgt annerledes om jeg hadde hatt mulighet å vel­ge på nytt.

Ingar og jeg reiste mye og utviklet oss sammen. Vi hadde all­tid så mye å snakke om. Vi var hverandres bestevenner, til tross for at vi hadde vokst opp i hver vår tid. 

Ingar bidro til at jeg utviklet en toleranse overfor alle i samfunnet vårt, og at det å være menneske, uansett bakgrunn, religion el­ler ståsted, ikke utgjør noen vesentlig forskjell når det gjel­der behovet for respekt og anerkjennel­se.

Ingar ga meg mye frihet. Han skjønte hvor viktig det var at vi også fikk ulike erfaringer og opplevel­ser, som igjen beriket forhol­det vårt. Jeg har vært med på en del reiser med kol­leger og venner uten Ingar. Derfor har vi all­tid hatt mye å snakke om.

Når jeg nå har mistet ham, ser jeg dimensjonen av alt han har gitt meg gjennom årene. Han ga meg trygghet, stabilitet og fremfor alt kjærlighet. 

Den perfekte partner

Da han ble pensjonist, var det en glede for meg å komme hjem etter en lang dag på jobben. For da møtte han meg med middag, småprat og massasje av skuldrene mine. El­ler han lot meg få hvile, hvis jeg trengte det.

For meg var Ingar en perfekt livspartner. Han ga meg kjærlighet, støtte, utfordret meg rent intel­lektuelt, og han fikk meg til å le. Ikke én dag angret jeg på at jeg valgte å dele livet mitt med Ingar.

Jeg innrømmer at det var tøft etter at han ble syk og livet vårt endret seg radikalt i løpet av noen få måneder. Samtidig tenker jeg ofte at det like gjerne kunne ha vært meg som ble al­vorlig syk, selv om jeg var yngre enn ham.

Jeg vet at jeg aldri vil­le ha sviktet ham, uansett hvor lenge han hadde vært syk, sterkt redusert el­ler pleietrengende. Den som gir kjærlighet, får også kjærlighet til­bake.

Jeg har fortsatt minimal kontakt med familien min, og jeg har ikke gjort noe for at den skal bli bedre hel­ler. ­Hverken broren min el­ler foreldrene mine kom i Ingars begravel­se. 

Ingen syntes synd på meg

Mor unnskyldte seg med at de var gamle og skrøpelige, men så skrøpelige er de ikke, det vet jeg. Men de hadde vel ikke noe i begrav­el­sen å gjøre, for de har aldri gjort annet enn å snakke stygt om Ingar.

Jeg vet at ingen av dem ­syntes synd på meg for at jeg mistet mannen min. De mente nok at jeg var hel­dig som omsider ble kvitt ham.

Ingar fikk diagnosen ­Parkinsons sykdom for to år si­den, og han ble gradvis ­sti­vere i krop­pen. Han hadde også sterke smerter. Men han døde ikke av sykdommen, han døde brått av hjerneblødning. Jeg var totalt uforberedt på å miste ham på den må­ten, fordi jeg bare bekymret meg for diagnosen han hadde fått.

Ingar levde for å gjøre meg lykkelig, og det klarte han. Men fremover er jeg nødt til å sørge for meg selv, og jeg tror faktisk at jeg har god bal­last til å få et godt liv videre. Ingar ga meg så mye innsikt og klokskap, så jeg står godt rustet til å møte livets opp- og nedturer. 

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.