Jeg møter en gift trebarnsfar i skjul. Eier jeg ikke skam?

Hva slags dame er jeg? Eier jeg ikke skam i livet? Mange vil stille de spørsmålene når de leser min historie.

Jeg er 33 år og en moderne kvinne. Jeg har valgt å ikke få barn. Jeg møter en mann jevnlig og vi har et fysisk forhold. Jeg er med ham på forretningsreiser, bor på fine hoteller, spiser på gode restauranter, drikker vin og har det romantisk. Alt dette uten at jeg sender kona hans så mye som en tanke.

Når jeg får spørsmål om jeg ikke har større søstersolidaritet enn som så, svarer jeg: Det er han som er utro, ikke jeg. Jeg ønsker rett og slett ikke å ha en heltidskjæreste. 

Forholdet jeg har nå, er perfekt fordi han er gift og jeg slipper å oppleve ham i hverdagen. 

Jeg har min frihet, samtidig som jeg har ham. Vi henter det beste ut av hverandre. Fordi vi slipper å konfronteres med hverandres dårlige sider, holder vi liv i forelskelsen, lysten og forventningene.

Når vi har vært sammen, går han hjem til sin familie og jeg til mitt litt krypinn. Der kan jeg være meg selv, uten å ha noen å ta hensyn til. Vi er enige om at dette er en flott løsning for oss. Han ønsker ikke å skilles, og jeg vil ikke ha ham på heltid.

Jeg føler meg heldig. Jeg er med kjæresten min på forretningsreiser og spiser gode middager i romantiske omgivelser. Han kommer hjem til meg om ettermiddagene, og vi har det intenst og flott sammen. 

Han gir meg blomster, hemmelige kjærlighetserklæringer og får meg til å føle meg vel. På min måte elsker jeg ham, uten å ville ha ham fullt og helt.

Jeg var samboer med en mann da Halvor dukket opp på advokatkontoret hvor jeg er sekretær. 

Jeg hadde akkurat sittet og tenkt at familiære forpliktelser ikke passet for meg, da han kom inn og begynte å flørte.

Samboeren min hadde snakket mye om at vi burde etablere oss og få barn, og jeg følte at han var i ferd med å kvele meg. Jeg innså at jeg ikke ønsket meg et tradisjonelt familieliv med skrikende unger, husarbeid og økono­miske forpliktelser.

Les også (+) Hvis jeg får en kjæreste, så må han klare seg uten sex

Enige fra første stund

Halvor var kjekk, gift og spennende. Jeg svarte på flørten hans, flyttet fra samboeren min og innledet et forhold til ham. Vi var enige om premissene fra første stund.

Ikke et sekund tenker jeg på Halvors kone, og jeg sårer ingen så lenge ingen vet. Hun har en mann som er fornøyd med livet sitt, fordi jeg er en del av det. Han savner ikke noe, og han er til stede i hennes og barnas liv.

Kanskje hadde han ikke holdt ut i ekteskapet hvis han ikke hadde meg. Det sier han selv i hvert fall. 

Jeg kjenner ikke Halvors kone. Hvis noen skal ha dårlig samvittighet, er det ham, ikke jeg. Han bedrar henne og går bak hennes rygg. Jeg er fri og frank og kan gjøre som jeg vil.

Familien min er sjokkert, og de vil ikke høre om forholdet mitt. 

Faren min er sint på Halvor og mener at han er null verdt som mann siden han kan lyve for den kvinnen han har barn sammen med. 

For å unngå krangel snakker vi ikke om kjæresten min hjemme. Moren min sier at hun skammer seg over meg, og at hun skulle ønske at jeg hadde større respekt for andre kvinner. Jeg hører hva hun sier og forstår hva hun mener, men orker ikke å leve etter hennes moralske prinsipper.

Vi mennesker er forskjellige. Vi har ulike ønsker for vårt liv.

Jeg gjør det jeg kan for å holde forholdet mitt skjult. Jeg forsøker ikke å stjele en annen kvinnes mann. Hvor lenge kan et slikt forhold vare? De fleste av oss vil tenke at det er dødsdømt, og at alt raser sammen den dagen hemmeligheten sprekker. Men vi har holdt sammen i seks år allerede, uten at noe har skjedd.

Han påstår at han og kona er gode venner, og at de sjelden krangler. Han er glad i henne, bare på en annen måte.

Les også (+): Mannen min forlot meg og barna. Jeg var knust, men drømte bare om å få ham tilbake. Så tok livet mitt enda en uventet vending

Akseptert av kollegene

Kollegene våre vet at vi er kjærester. Gjennom dem har vi fått en felles arena. Ingen blander seg inn i vår måte å leve på. Vi kjenner mange menn som har både kone og elskerinne. Det betraktes ikke som veldig galt i det miljøet vi ferdes i. 

Hvis det er det som skal til for å få et ekteskap til å vare, og kona er tilfreds med samlivet, må vi ikke på død og liv problematisere det.

Når Halvor er på ferie med familien, sørger jeg for å jobbe mye. Jeg tar ferie når jeg kan være med Halvor rundt omkring. Han har en jobb som bringer ham til spennende storbyer.

Når han er borte fra hjemmet sitt, er han stort sett sammen med meg. 

Jeg er tilfreds med det jeg får, og drømmer ikke om å se ham oftere eller mer enn det jeg gjør.

Jeg er en selvstendig kvinne, med mange venninner og hobbyer. Hadde jeg sittet hjemme og hatt problemer med å fylle tiden min, ville situasjonen vært annerledes.

Jeg vet at Halvor setter stor pris på meg. Jeg tror at han elsker meg. Samtidig er han glad i kona si, som han har holdt sammen med siden de var studenter. Og han ønsker at barna deres skal vokse opp i en familie, med både far og mor.

Tidlig i forholdet vårt sa han at han ikke kom til å velge meg fremfor familien sin. Jeg aksepterer og respekterer det. Spillereglene våre kan ikke tolkes feil, for vi har en ærlig og direkte dialog.

Jeg vet at kona hans stryker alle skjortene hans, at han forventer å få en ren og nystrøket hver dag. Selv kunne jeg ikke tenke meg å bli satt til slike oppgaver. Slikt passer meg ikke.

Jeg er en rastløs sjel, som aldri har trivdes i faste forhold over tid. 

Når menn har ønsket å være sammen med meg hele tiden, har jeg fått lyst til å rømme.

Kanskje vil dette endre seg med årene, men så langt har jeg det flott som det er. Jeg har frihet, kjærlighet, en meningsfull jobb, venner og en mann som gir meg oppmerksomhet. Alt det andre representerer ikke noe savn, hvor merkelig det enn kan høres.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.