En kveld vi drakk vin, fortalte jeg Berit hemmeligheten min. Det skulle jeg ikke ha gjort

Helt siden videregående skole har Berit og jeg vært bestevenninner. Vi var sjelevenner, som støttet hverandre i livets nedturer. Vi delte forelskelser og tanker om «håpløse» foreldre og lærere.

Da vi ble voksne og etablerte oss med hjem og familie, beholdt vi den fine kontakten. Jeg utdannet meg til sykepleier. Berit visste aldri helt hva hun ville bli, og rotet litt rundt fra kurs til kurs. Hun peilet seg inn på alternativ medisin og fablet om å bli rik på å importere helsebringende produkter.

Hun ble gift med en mann som drev et slikt firma, og lenge så det ut til at de greide seg bra. De hadde flotte biler, kjøpte hytte på fjellet og gikk i dyre merkeklær.

Det hendte at jeg misunte dem livsstilen deres. Mannen min tjener middels bra som lærer, mens jeg begynte å jobbe deltid etter at vi fikk barn. Hos oss har det ikke vært rom for kostbare utskeielser. Vår lykke er at vi begge er fornuftige mennesker, som har satt av penger månedlig til uforutsette utgifter.

I tillegg til det som mannen min og jeg har felles, har jeg hatt min egen, hemmelige sparekonto. Å se den vokse var utrolig tilfredsstillende. Om noe skulle skje, hadde jeg en sum i bakhånd. Det var deilig å vite.

Berit og jeg snakket om alt, og en kveld vi satt med ost og et glass rødvin, fortalte jeg henne om pengene mine. Hun kunne ikke forstå at jeg ikke skeiet ut i stedet for å sitte på dem.

– Unn deg noe fint, for en gangs skyld, oppfordret hun og lo av min snusfornuft da jeg sa at jeg likte å ha pengene som en slags sikkerhet.

Berit og mannen dro på dyre ferieturer til storbyer som Roma og Paris. Alltid når hun kom hjem, hadde hun en gave til meg, og hver gang ble jeg like overrasket og glad. Hun var en raus venninne.

Slik jeg så det da, hadde ikke jeg mulighet til å være like sjenerøs tilbake når det gjaldt materielle ting. Jeg lot jo som om sparepengene ikke eksisterte. De gjaldt ikke. Det jeg ikke ga i dyre gaver, tok jeg igjen med å bidra praktisk. Jeg passet både barna og hunden hennes ved behov.

Les også (+): Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham

Så kom økonomi-sjokket

En dag mannen min kom hjem fra jobb, sa han sjokkert at han hadde lest at firmaet til Berits mann var konkurs. Jeg nektet å tro at det kunne være sant. De hadde nettopp vært i London og shoppet til jul.

Da jeg snakket med Berit samme kveld, sa jeg hva jeg hadde hørt. Da ble hun helt stille. Først sa hun at det ikke var så alvorlig som det hørtes ut, men etter noen dager kom det frem at de skyldte masse penger til flere kreditorer. 

Bilene de hadde, viste seg ikke å være deres. De hadde leaset dem på firmaet. Det var ingen midler igjen. Berit og mannen gikk personlig konkurs fordi han hadde drevet et enkeltmannsforetak. Fordi halvparten av huset sto på ham, tok banken pant i hjemmet deres også.

Jeg kunne ikke tro at de hadde levd slik over evne. Jeg syntes forferdelig synd på venninnen min. Hun var knust, ikke minst fordi de tapte ansikt i nærmiljøet. Alle hadde jo trodd at de var nærmest rike.

Berit fikk seg en jobb i en helsekostbutikk. Mannen hennes hadde planer om å starte et nytt selskap sammen med broren sin. Det virket som om han var helt uberørt av det som hadde skjedd. Han snakket om en vanskelig bransje og leverandører som hadde lurt ham. Få trodde på det han sa.

En kveld kom Berit til meg med tårer i øynene. Det hadde gått opp for henne at de ikke hadde råd til å kjøpe seg en bil. Hun var avhengig av å få kjørt barna på skolen og til fritidsaktiviteter.

– Kjøp en gammel bruktbil, da vel, sa jeg.

– Jeg har ikke råd til det engang, gråt hun. Etter å ha hulket og grått i en halv time så hun lenge på meg.

– Jeg vet at det er frekt av meg å spørre deg om dette, Linda, men tror du at du kan låne meg en sum penger til bil? Jeg vet at du har de sparepengene dine. Ingen av mennene våre behøver å vite, og jeg lover å betale tilbake med renter så raskt jeg kan.

Det var vanskelig å si nei til en venninne som alltid hadde overøst meg med gaver. Der og da fant jeg rett og slett ingen grunn til å si nei.

Derfor sa jeg nølende: – Selvfølgelig låner jeg deg penger. Hvor mye er det snakk om? Det viste seg at Berit allerede hadde sett på en spesiell bil til 55 000 kroner. 5000 kroner hadde hun selv, så hun ville låne 50 000.

Jeg skalv da jeg samme dag overførte summen til henne.

I begynnelsen etter lånet så Berit og jeg hverandre ofte. Hun nevnte ikke pengene hun hadde lånt, og jeg syntes at det var greit. Men da det hadde gått et halvt år uten at hun hadde begynt å betale tilbake på lånet, tok jeg mot til meg og spurte henne om det ikke kanskje var på tide å betale tilbake deler av summen. Berit ble rød i ansiktet og spurte pent om jeg ikke kunne vente. Hun hadde så mange regninger å betale.

– Men du får pengene – det lover jeg deg. I juni får jeg feriepengene. Da dropper vi ferie, slik at du kan få det jeg skylder, sa hun.

Jeg valgte å tro henne. Sommeren kom, og da vi var midtveis i juni, hadde jeg hverken sett eller hørt noe til Berit på flere uker. Jeg tenkte mer og mer på pengene og begynte å bli urolig for at jeg ikke ville få dem tilbake. Da jeg ringte henne, lot hun være å ta telefonen.

Les også (+): Da søsteren min ble forlatt, kom hun til oss. Det var da det utilgivelige skjedde

Hun begynte å unngå meg

Ved utgangen av juni tok jeg mot til meg og troppet opp i butikken hvor hun jobber. Hun var kort og unnvikende.

– Jeg vil ha tilbake pengene du lånte. Jeg har ikke så god råd at jeg kan se bort fra dem, forklarte jeg.

Hun sa at det umulig kunne gjøre noen forskjell om jeg fikk dem året etter. De sto jo på en konto likevel.

Da jeg kom hjem, var jeg helt skjelven. Jeg innså at jeg måtte fortelle mannen min om pengene og lånet. Han ble sjokkert over at jeg kunne være så dum.

– Du kunne i det minste ha tatt pant i bilen hun kjøpte, mente han og sa rett ut at jeg måtte regne med at jeg har mistet både pengene og min beste venninne.

Nå erkjenner jeg at jeg har vært en idiot. Det har kommet frem at Berit og mannen er bankerott og skylder penger til mange forskjellige venner. De har lånt og lånt og har helt mistet oversikten.

Berit unngår meg. Hun svarer ikke på telefoner, e-post eller brev, og hun lukker ikke opp døren hvis jeg ringer på. Da jeg tilfeldigvis støtte på henne i går, sa hun ikke engang hei, men var stiv i hele ansiktet. Hun kan umulig ha det godt med seg selv.

Jeg har det ikke godt, jeg heller. Å tape penger er selvfølgelig ille, men det verste er faktisk at jeg har mistet min sjelevenninne. Jeg kan ikke skjønne at hun ikke forteller meg hvordan situasjonen er.

Hadde hun enda gjort det, kunne jeg ha forsøkt å forstå henne. Da kunne vi kanskje ha fortsatt som venner. Feigheten er det som sårer meg aller mest. Man behandler ikke en venn slik hun har behandlet meg.

Jeg har ikke lenger noe håp om å få tilbake pengene mine, og jeg har begynt å spare på nytt. Inni hodet mitt forsøker jeg å tenke at de 50 000 kronene aldri har eksistert. Det hjelper litt. 

Men er det noe jeg har lært av det jeg har vært igjennom, er det at det er dumt å blande vennskap og økonomi. Det er blitt en dyr, men først og fremst trist erfaring. Hvor utrolig det enn kan virke, sørger jeg faktisk over tapet av en bestevenninne.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.