Lillebjørn Nilsen (1950–2024)
Da klassen fikk i oppgave å analysere dikt, skrev Lillebjørn like godt diktet selv
Han var virkelig stilleste gutt på sovesal 1, Lillebjørn Nilsen. Allikevel greide han å synge seg inn i alle nordmenns hjerter og lagde sanger som vil bli stående lenge. – Han skapte poesi som traff alle. Det er stor kunst, sier Åse Kleveland.
Lillebjørn Nilsen gikk stille i dørene og takket helst nei til intervjuer. Han var en beskjeden mann. Han skrev om tanta til Beate, barn av regnbuen og tusen søte damer.
Han skrev tekster som traff en streng i oss, og sangene var små fortellinger vi aldri glemte.
Da han døde 27. januar sørget Oslo og resten av landet. Hans vakre sang God natt, Oslo ble spilt fra klokketårnet i Rådhuset hver kveld syv dager til ende før han ble begravet.
Slik ville hjembyen hans si takk – og god natt, Lillebjørn.
«Tusen takk for alle kondolanser. Jeg får ikke svart på alle, men setter pris på hver og én», skrev Siri Nilsen på Instagram etter å ha mottatt et hav av hilsener i forbindelse med farens død.
Ved siden av den varme takken la hun ved et nydelig bilde av seg selv og pappa Lillebjørn, og et knust hjerte.
De var ikke bare far og datter, de var også kolleger i kunsten å skrive vakre tekster. Siri startet sin karriere med å gå i pappas fotspor som tekstforfatter og sanger.
I 2014 ble hun hedret med en Spellemannpris, en pris pappa fikk hele seks ganger. Sammen holdt far og datter flere konserter som høstet høyeste terningkast og rosende ord i pressen.
Den stilleste gutten
Lillebjørn vokste opp i en ettroms leilighet med mor og far og storesøster. Mor var kunstner og malte bilder, far var tidligere sjømann, og den i familien som behersket flere instrumenter.
Etter skilsmissen fra Kari Svendsen giftet han seg senere med den amerikanske musikeren og sangeren Shari Gerber Nilsen, som er mor til hans to døtre Siri og Sara. Deretter giftet han seg med kveder og sanger Torhild Ostad, men også det ekteskapet ble oppløst.
I 2018 sa han så ja til kjærligheten for fjerde gang. Lillebjørn og Mairead, som selv er datter av en skotsk visesanger, fikk fem gode år sammen før den stilleste gutten på sovesal 1 gikk bort.
Lillebjørn både skrev den populære sangen og var selv i virkeligheten den stilleste gutten på sovesal 1. Det kan det flotte diplomet fra feriekolonien bevitne. Heldigvis kunne den stille gutten både synge og spille, og ikke minst skrive tekster som berører oss alle.
Les også: Lillebjørn Nilsens bisettelse: – Har grått så mye at jeg må hjem for å skifte trøye
Kari og Lillebjørn
– Når noen disset Oslo, ble Lillebjørn lei seg. Det var ikke stas å komme fra en stor by da vi var unge. Den gangen var det folkemusikk og bygda som gjaldt. Men Lillebjørn var stolt av byen sin, han. Kvartalene rundt Uelands gate, Casparis gate, Bjerregaards gate og Alexander Kiellands plass der han vokste opp, var jo bygda hans, sier Kari Svendsen.
Hun er ungdomsvenninnen som siden ble hans kone, kollega og deretter ekskone og god venn. Kari og Lillebjørn var kjærester i ti år og gift i tre. Kari kjente Lillebjørn lenge før han ble kjent.
– Vi dro på bryllupsreise med danskebåten til København og hadde det forferdelig moro, minnes Kari.
Lillebjørn het egentlig Bjørn Falk Nilsen, fortsetter hun, og forklarer at han fikk navnet Lillebjørn da han var i bandet The Young Norwegians sammen med blant andre Bjørn Morrise, som var både mye større og eldre enn Bjørn.
På den tiden ble de to bare kalt for Storebjørn og Lillebjørn, og siden ble navnet hengende ved ham, forklarer Kari.
– Han var spesiell allerede som tenåring. Fant på mye artig. Han og en kamerat bygde små maskiner og lagde filmer, også leste jo Lillebjørn så masse, var en sånn litt intellektuell type allerede i tenårene. Da han oppdaget dikteren Rudolf Nilsen som skrev om Oslo og østkanten, ble Lillebjørn inspirert. Visesangeren Alf Cranner var en annen inspirasjonskilde som siden ble en god venn. Men Lillebjørn hadde sitt eget uttrykk, sin egen drive. Også lærte han seg jo å spille hardingfele, ler Kari og lar minnene flyte fritt. Det var det ikke mange som gjorde på den tiden.
Les også: Ekskona Kari Svendsen åpner opp: – Dødsfallet kom ikke uventet
Glemmer aldri det Lillebjørn gjorde
– Han var en mester med ord og tidvis ganske morsom, humrer Lars Klevstrand når han blir bedt om å fortelle om sin venn og kollega fra da de var sammen i visegruppa Ballade.
– Jeg husker vi satt og snakket om at vi i Ballade burde presentere oss når vi kom ut på scenen. Ja, hvordan gjør vi det, lurte vi på. Neste dag kom det fra Lillebjørn: Her har vi Lars, her har vi Åse, de er ikke gifte som bekjent, de ha´kke samme såvepåse, men samme etternavn – omtrent. Det var på den tiden en del forvekslinger mellom Klevstrand og Kleveland, og det tok Lillebjørn på kornet. Det samme skjedde en gang vi var på turné og satt og hørte på et storband øve inn låter av Paul McCartney. Da bandet spiller I got to get you into my life, lener plutselig Lillebjørn seg mot meg og sier – Du kan godt få sitte inntil mæ, Leif. Jeg bryter ut i latter og svarer – ja, skriv videre på den du, og det gjorde han jo. Slik ble den låten til, likeledes Hei Knut som er en helt fri oversettelse av Hey Jude. Begge låtene ble en stor suksess, minnes Lars.
– Men Lillebjørns talent kom frem mye tidligere enn dette. Da han gikk i første gym og skulle opp til eksamen i nynorsk, valgte han den litterære oppgaven som alltid gikk ut på å analysere et dikt. Det var bare det at Lillebjørn skrev like godt diktet selv, han – og analyserte det! Siden tonesatte han det jo, og slik ble låten Danse ikke gråte nå til, forteller Lars. Han fikk forresten karakteren T+ på stilen, altså tilfredsstillende. Under karakteren hadde læreren skrevet at han synes Lillebjørn var en bedre lyriker enn litterat, det vil si at han syntes diktet var bedre enn analysen.
Les også: Yngvar Nummes bortgang: – Nå er det bare meg og Svein Helge igjen
En glad melankoliker
– Lillebjørn var en glad gutt med undertoner av melankoli. Han hadde en stemme som tok deg med og slapp deg inn, sier Lars – stemmen var rett frem og enkel, men med en fantastisk varme. Lillebjørn sluttet relativt tidlig å skrive tekster, og mange maste i flere år på at han skulle skrive mer – da pleide Lillebjørn å vise til det han hadde skrevet og spurte om ikke det var bra nok?
– Lillebjørn skrev ikke bare for å skrive – han følte han hadde skrevet det han hadde på hjertet, og slikt står det respekt av, synes Lars.
De to hadde stor godhet for hverandre, og Lars kjenner på både sorg og vemod nå som Lillebjørn er borte. På spørsmål om hvilke tekster som imponerte ham mest viser Lars Klevstrand til Lillebjørns første plate.
– Jeg ble imponert og rørt av visene han skrev allerede på sin første plate, som heter Portrett. Den kom i 1971 og hadde bilde av faren hans på omslaget. Der skriver Lillebjørn blant annet: Far har fortalt om byen slik den var/Før bilene fylte våre gater/Den gang da luften var lyseblå og klar/Og fru Karlsen hadde hage med tomater/Med en sandhaug for de små/Der garasjen ligger nå/ Jeg må gå på en asfalt som er kjedelig og grå/Mens mennesket søker sin fremtid.
Hylles av Åse Kleveland
– Lillebjørn hadde et sterkt forhold til ord og språk, og han var merkelig nok også veldig opptatt av nynorsk og hardingfele. Det var helt unikt på den tiden at en fyr som han fra et urbant strøk og i den tiden med rock og popmusikk, skulle bli så opptatt av hva folkemusikken hadde å by på. Det Lillebjørn skrev hadde en poesi i seg som både var enkel og veldig litterær. Tekstene hans er som små noveller med mennesker i sentrum, og måten han synger dem på gir deg en følelse av at han sitter tett inntil deg og forteller deg en historie. Stemmen hans var helt unik, sier Åse Kleveland.
Hun kjente Lillebjørn godt, særlig fra tiden da de spilte sammen i visegruppa Ballade. Det var også Åse som var med å lede Lillebjørns begravelse som ble holdt i Oslo rådhus, blant annet fordi rådhuset rommer nærmere tusen mennesker, og familien ønsket at alle som ville skulle ha en mulighet til å komme å ta farvel med Lillebjørn.
Oslo kommune ville hedre byens poet ved å bekoste halvparten av utgiftene.
– Det er alltid vanskelig med æresbegravelse, men denne var jo helt spesiell. Lillebjørn var veldig glad i byen sin, og han hadde en bredde som nådde alle generasjoner og alle typer mennesker. Det er forståelig at Oslo ville hedre ham på denne måten, synes Åse Kleveland.
Han fikk også St. Hallvard-medaljen av Oslo by. Den tildeles kun «personer som har gjort en særlig verdifull innsats for Oslo»
Les også: Åse Kleveland: – Vi hadde et varmt og sterkt forhold
«Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen»
I 1973 ga Lillebjørn ut en gitar-lærebok fordi han ville dele gleden ved å spille gitar med så mange som mulig. Det var ikke alle som hadde tro på den, men boken ble en klassiker og har siden da solgt i nærmere 200 000 eksemplarer. Selv ble han gitarspiller nærmest ved en tilfeldighet.
I en dokumentar på NRK fortalte han historien om hvordan han gikk forbi en container med gamle møbler og ting og tang som skulle kastes. Oppi containeren lå en gammel gitar med brukket hals. Den tok Lillebjørn med seg på sløyden og fikk fikset halsen ved å lappe den sammen med et beslag – og siden gikk det bokstavelig talt slag i slag.
Den ene teksten etter den andre ble tonesatt, og Lillebjørn var snart et kjent navn og dro på turné i hele landet.
I 1986 kom samlealbumet «Tekst og musikk: Lillebjørn Nilsen». Samme år kom også en bok med samme tittel, der man kunne finne hele 79 av Lillebjørns sanger med noter og besifring. Boken ble utgitt på nytt i 2004, men inneholder likevel kun halvparten av alle sangene han skrev.
Les også: (+) Jeg ble alltid så amper da jeg var sammen med mor. Nå forsto jeg hvorfor
«Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie»
I 1987 spilte Lillebjørn sammen med Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde på en bokkafé i Sarpsborg. Det var en tilfeldighet at alle var der samtidig, og at de plutselig bestemte seg for å ta en sang sammen. Det ble en pangsuksess, og med ett var gruppen Vinylkameratene etablert.
Etter hvert fikk de med seg Jan Eggum, og dermed kom Lillebjørn på den geniale ideen å kalle gruppa for Gitarkameratene. At de deretter skulle reise land og strand rundt og spille for utsolgte hus i nesten ti år, var det ingen som hadde sett for seg.
Til tross for egne solide solokarrierer, betød Gitarkameratene mye ikke bare for publikum, men også for de fire artistene. Etter diverse pauser kom de sammen igjen og fortsatte konsertvirksomheten i årene fra 2010 til 2013. Alltid til glede for utsolgte hus. Publikum kunne ikke få nok.
Men så ble Lillebjørn syk. I dokumentaren «Stilleste gutt – Lillebjørn Nilsens egen historie» som ble laget av journalist Mona B. Riise for NRK i 2022, forteller han åpent om kreftsykdom og operasjon.
I dokumentaren treffer seerne også Lillebjørns kone, skotske Mairead Imlach, som han hadde kjent i 30 år, men først giftet seg med i 2018. Da Lillebjørn blir slått til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, er det Mairead som sørger for at det blir en uforglemmelig seanse både for Lillebjørn selv og for et stort publikum som kunne høre sangene hans sunget av kjente artister mens ridderen selv satt ved siden av sin kone og hørte på.
Vi kan bare si takk, Lillebjørn, og god natt.
Denne saken ble første gang publisert 12/03 2024, og sist oppdatert 12/03 2024.
