NORGES MEST FORHATTE POLITIMESTER
Da politimesteren forbød buekorpsene i Bergen, smalt det
Den spinnville politimesteren i Stavanger er et utbredt bannord, 110 år etter sin død. Spradebassen la seg ut med alt og alle.
Historiene om den nidkjære spradebassen Fredrik Teokar Salicath er utallige. En av politimesterens spesialiteter var å bøtelegge bjeffende hunder.
Han ble jaget fra by til by etter hvert som han hisset på seg folk fra alle samfunnslag. Han er blitt kalt den største bøllen i norsk politihistorie.
Under storbrannen i Larvik i 1903 tok politimester Salicath kommandoen og opptrådte svært bryskt. Han truet med å arrestere de reddede om de ikke kom seg raskt nok unna. Det ble ropt at det var en ung pike igjen i huset, men politimesteren nektet brannmannskapene å gå inn.
Dagen etter fant man liket av en 15-årig tjenestepike. Politimesteren sa han hadde trodd at hun var reddet, og etterforskningen viste at hun trolig var død før Salicath kom til stedet.
Likevel gikk folk i Vestfold-byen amok i de reneste opptøyer. I flere dager ble både politistasjonen og politimesterens hus angrepet av en rasende folkemengde som var utstyrt med stolper, bord og steiner. Salicath selv fikk seg en fulltreffer i pannen.
Situasjonen ble først brakt under kontroll da et kompani soldater fra Frederiksværn var på plass.
Noen måneder senere var polititjenesten slutt for villstyringen. Han utførte sitt arbeid som redaktør i Norsk Lovtidende og døde i Kristiania i 1911, 64 år gammel.
Salicath kom kraftig på kant med store grupper i alle de tre byene han tjenestegjorde.
I Bergen huskes Salicath som ham som ville kneble buekorpsene og tukte bergenserne, i Stavanger som et skjellsord og i Larvik som mannen som utløste et folkeopprør.
Til slutt ble han stagget og tilbrakte sine siste år på et loft − som redaktør til forløperen av Norsk Lysningsblad.
Les også (+): Tro det eller ei: Derfor ble mange provosert av bøkene til Anne Cath Vestly
Bergensernes lojaliteten til buekorpsene går foran alt annet
Det er ikke det minste merkelig at «Salicath» eller forkortelsen «Sa!» er et særdeles passende og brukbart fyndord i finere kretser i det rogalandske bibelbeltet.
Statsarkivar Yngve Nedrebø ved Statsarkivet i Bergen har utnevnt Salicath til det sosialt minst intelligente mennesket som har spradet rundt i Bergen. Hans ego var svært oppblåst.
Til Vi Menn sier Nedrebø at bergenserne aldri har latt seg kue, spesielt ikke av østlendinger.
– Da Salicath la seg ut med buekorpsene, skjønte han ikke at i Bergen går lojaliteten til buekorpsene foran alt annet. Derfor kunne buekorpsene alliere seg med byens maktelite i motstanden mot ham, sier han.
Les også: (+) Spøkelsesskipet ingen vil ha
Mente de kunne øve ute på landet istedet
Salicath mente at buekorpsene værsågod fikk henlegge sine øvelser ute på landet. Korpsene kunne, etter ansøkning, aller nådigst marsjere gjennom byen én gang i året – på landtursdagen. Men de kunne selvsagt ikke bruke trommene.
Statsarkivar Nedrebø har gransket historien og konkluderer med at det ikke er noe nytt fenomen at det er bråk og uro i politietaten i Bergen.
– Nei, på ingen måte. Det kryr av gærninger som har sittet med politimakt her i byen, mener han – og utroper Salicath som den galeste av dem alle.
– Overalt ble han oppfattet som oppfarende, arrogant, hensynsløs, steil og sta – og uten evne til å forstå at han provoserte andre, og uten evne til å jenke seg. Han må ha vært svært spesiell, sier Nedrebø.
La seg ut med alle
Karen så dagens lys i Tromsø en høstdag i 1847. Der hadde hans danskfødte far jobb som tollkasserer. Kanskje pjokken allerede i Ishavsbyen tilegnet seg en overdose nordnorske kraftuttrykk som skulle bli brukt senere i livet.
Deretter gikk veien via Arendal til Kristiania der familien slo rot da Fredrik var 12 år gammel.
Det var ingenting feil med hodet hans, i hvert fall ikke hans intellekt. Den språkmektige karen gjorde unna jusstudiene på rekordtid. Og dermed var veien ryddet for et liv blant paragrafene.
I dag har 61 nordmenn Salicath som etternavn. En av dem er Bjørg (78)
som bor i Sandvika.
Hun forteller at familien alltid har betraktet Fredrik Theokar Salicath som et utskudd – og en gærning.
− Navnet skjemmer ingen. Salicath har aldri vært til spott og skam for oss, sier hun.
Hennes sønn Christian er bryggerisjef i St. Hallvard-bryggeriet. Han har opplevd at Stavanger-folk har sperret opp øyene når de hører navnet hans.
− Jeg kan ikke annet enn å flire, sier han.
I Siddis-byen har kjendisadvokat Arvid Sjødin sitt virke. Han forsikrer at «Salicath!» slett ikke har gått i glemmeboken som kraftuttrykk.
− Det brukes gjerne når noe er voldsomt og stort, sier Sjødin.
Det passet den kranglevorne unge mannen perfekt.
Første stopp ble Bergen. Dit kom han i 1882 som politifullmektig. To år senere tiltrådte han den nyopprettede kommunale stillingen som konstabelinspektør.
Les også: (+) «Thomas» (18) fra Mysen er populær og lykkes med det meste – en kveld begår han en uforståelig handling
Fikk muligheten til å regjere som han ville
Da ble han sjef for ordensstyrken som overtok da vekterordningen ble avviklet. På godt bergensk vis ble konstablene, de fleste av dem var sunnfjordinger, kalt «kjøler» på grunn av formen på de spesielle uniformshattene.
Nyordningen passet Salicath særdeles bra. I 25 år hadde Thorbjørn Lechor Magelsen vært politimester i Bergen, men ansvarsforholdet mellom polititoppene var uklar. Det ga Salicath mulighet til å regjere som han ville. Og det gjorde han, på villmannens vis.
Han ville tukte bergenserne.
Men hans mantra «Jeg skal Fanden ta mig lære Jer Bergensere» hadde omtrent samme eksplosive virkning som bensin på bålet.
Bergen har i alle år vært bygget på hevdvunne tradisjoner og institusjoner, og bergenserne har til alle tider hatt en sterk motvilje mot å bli overkjørt. Spesielt av «Kristiania-Arrogance».
Les også (+): Hun gned seg inntil ham og kjente tydelig at han ville ha henne
Mistenkt for prostutisjon
Møtet med inspektør Salicath ble voldsomme saker. Med sin overdådige uniform og like overdådige bart, la han for dagen at han var en ualminnelig sterk tilhenger av paragrafer og vedtekter.
Ikke minst praktiserte han dem på en måte som tidligere hadde vært ukjent i Bergen.
Han foretrakk de aller bokstaveligste lovfortolkningene, og brukte mye tid på å grave frem gamle bestemmelser som for lengst hadde gått ut av bruk. Nå ble de vekket til live for å markere politiets autoritet.
Salicath ville lære bergenserne å oppføre seg.
Salicath og hans lojale konstabler var synlige og grep inn over alt. Selv ærbare kvinner som viste seg ute på hjemvei fra sine foreninger, ble insultert, tauet inn og konfrontert med politiets mistanker om at de drev gatetrafikk.
De ble truet med å bli sendt til Spinnehuset, slik skjebnen var for byens prostituerte som beveget seg utenfor sine godkjente gater.
Heller ikke barn og ungdom slapp unna Salicaths nidkjærhet. De ble bortvist fra gatene og gamle bergenske leker og spill ble forbudt. Alt som medførte støy skulle øyeblikkelig bringes til opphør.
En av Salicaths begrunnelser var at det forstyrret hans ettermiddagslur.
Les også (+): Den mislykkede oppfinneren skjøt gullfuglen – du har det mest sannsynlig hjemme
Tidenes pipekonsert
Inspektør Salicath var også kulturelt interessert – på sin egen måte. Han ble raskt formann i teaterstyret for Den Nasjonale Scene og kom også med i styret for musikkselskapet Harmonien.
Han dyrket sine vennskap, og blant svirebrødrene var studiekamerat Alexander L. Kielland.
Som teatersjef bestemte Salicath repertoaret, og satte opp den håpløse farsen «Kristiansand- Kristiansund». Det endte med skandale og slakt i avisene. Skuespillerne skrev leserinnlegg – og ble belønnet med mulktering.
Han fortsatte sin overkjøring av den kunstneriske ledelsen. På en premiere inntraff det som senere ble omtalt som «teaterslaget». Folk hadde tatt med seg fløyter og allerede i første akt startet pipingen.
I pausen marsjerte Salicath inn og forsøkte å beslaglegge fløytene.
Da teppet falt, var pipekonserten så øredøvende at Salicath brukte sin myndighet som politiinspektør til å tilkalle ordensmakten. Resultatet ble regelrette tumulter.
Den jevne bergenser ble etter hvert dugelig lei av den bråkete inspektøren. Salicath selv leste nok også skriften på veggen og søkte alle embeter som han kom over; både i Bodø, Kristiansand og Kristiania.
I 1892 fikk han napp og ble utnevnt til politimester i Stavanger. Med pipekonserten i ørene, tøffet Salicath sørover.
I Stavanger fortsatte rabalderet ganske umiddelbart. Salicath hadde ikke forandret sin oppførsel.
Les også: (+) Norges glemte koloni-eventyr endte med fyll, korrupsjon og slaveri
Les også (+): Snakker ut for første gang: Kato (66) har opplevd ting de færreste nordmenn har vært i nærheten av
Arrestert for folkesang
Presten Lars Oftedal var også redaktør i Stavanger Aftenblad, og tok rollen som politimesterens uforsonligste motstander. I spaltene omtalte Oftedal byens nye politimester som «uhøvisk, brutal, barsk og bannende».
Salicath ville naturligvis ha redaktøren straffet. Det ble reist straffesak og ført 40 vitner som alle bekreftet redaktørens påstander.
Riksadvokaten slo så fast at politimesteren måtte finne seg i slik omtale når den viste seg å være korrekt.
Politimesteren fortsatte å ture frem i kjent stil. Under Landsskytterfesten i august 1895 ble arrangørene arrestert fordi man hadde sunget «Mellom bakkar og berg» samtidig som man hadde båret våpen. Salicath hadde funnet en forordning fra 1701 og mente man hadde brutt norsk lov.
Da redaktør Oftedals beger var fullt, krevde han Salicath avskjediget.
– Det kunne vært en god løsning å sende Salicath til Kautokeino som lensmannsdreng, mente han.
Salicath oppfattet det som ydmykende at han ble forflyttet til Larvik.
I Bergen snakkes det ennå om at Salicath bidro til at buekorpsene fortsatt eksisterer. Mange byer hadde slike korps.
Paradokset synes å være at Salicaths angrep på dem, har gitt buekorpsene et så langt liv.
Les også (+): Slik var kronprinsesse Märthas flukt med barna
Denne saken ble første gang publisert 27/11 2020, og sist oppdatert 27/11 2020.
