Adoptert fra samme sted
De to babyene ble forlatt på trappen til et barnehjem. 43 år senere møtes de igjen
Gro Mukta Holter og Hanne Duli Olsen ble begge adoptert til Norge etter å ha blitt forlatt ved et barnehjem samme uke. Les den utrolige historien.
For litt over 43 år siden ble Gro Mukta Holter (43) og Hanne Duli Olsen (43) lagt på en trapp i Dhaka i Bangladesh.
Gro var tullet inn i et stoffstykke, Hanne lå i en kurv. Trappen tilhørte barnehjemmet Inter Country Adoption Center.
Pleierskene undret seg over hvem som hadde lagt fra seg babyene på trappen – og hvorfor. Var mødrene døde? Var det fedrene som ikke ønsket seg jentebarn? Hadde ikke familien økonomi til å forsørge dem? Barna ble tatt inn og stelt. De fikk mat, litt trøst og ble lagt i barnesenger, men det var ikke all verdens pleierne rakk over.
For Gro og Hanne var ikke de eneste barna som ble lagt på trappen til barnehjemmet. Borgerkrigen var nettopp over. Den nye staten Bangladesh, som hadde vært en del av Pakistan, var sterkt preget av fattigdom og slum.
Gro, Hanne og de andre barna lå ofte i sengene og gråt. Som regel kom det ingen og tok dem opp. Til slutt sovnet barna av utmattelse.
Dagene i Dhaka var varme og lange for de små på barnehjemmet.
De muslimske pleierskene gikk ikke tildekket, men var kledd i sarier i friske farger. De hastet forbi med klesvask eller barn som skulle mates og skiftes på. Det ble ikke tid til å sitte på fanget eller kose.
Les også: I løpet av et øyeblikk ble Maris ansikt knust til det ugjenkjennelige: – Jeg tar én dag om gangen
Av og til tok nonnene med seg noen av barna på trilletur i byen. Det var mye støy og støv som virvlet i luften og sved i øynene, så barna var egentlig ikke så glad i disse turene.
Med jevne mellomrom kom både en lege og en barberer på besøk til barnehjemmet. Sistnevnte sørget for at ingen av barna fikk hetebyller av for langt hår.
Ingen spor
Verken Gro eller Hanne vet noe om sin biologiske familie. Ikke hva slags mennesker de var, og hvilke historier de bærer på. Barnehjemmet eksisterer ikke lenger – og det finnes ingen dokumenter, ingen spor.
– Jeg har undret meg mye og valgte temaet identitet da jeg skrev masteren min ved Kunsthøgskolen i Oslo. Jeg bruker kraften i undringen som grunnlag for fantasi og skaperkraft i yrket mitt, forteller Gro, som er billedkunstner og har sitt eget galleri på Sagene i Oslo.
Ingen av dem har vært i Bangladesh etter at de ble adoptert til Norge, men begge drømmer om å ta med seg familien og reise tilbake en dag.
– Det er først i voksen alder at jeg har kjent på et savn etter å finne røttene mine. I barndommen klarte jeg ikke å identifisere meg ordentlig med den jeg er og opprinnelsen min, sier Hanne som de siste årene har kjent på en lengsel etter tilhørighet og bånd.
– Det er en trygghet og ro som mangler i livet mitt, som jeg tror kan falle på plass hvis jeg reiser tilbake til der alt startet, forteller Hanne.
Hun er utdannet kontormedarbeider og har i noen år drevet egen strikkebutikk, der hun fortsatt strikker på bestilling.
Les også: Tre dager før bryllupet fikk Camilla et sjokkerende brev i posten
– Jeg trodde Gro var meg
I fjor laget jeg, den samme journalisten som gjør dette intervjuet, en reportasje om Gro og hennes historie til Ukebladet Hjemmet. Hanne satt hjemme i Bodø og scrollet på mobilen da hun så et gammelt svart-hvitt-bilde av en baby på Hjemmets facebooksider. Hun skvatt.
– Hjertet banket litt fortere. Jeg trodde først det var meg. Da jeg så at det ikke var meg, men noen som liknet veldig, kjente jeg umiddelbart på en stor glede, forteller hun.
Hanne kommenterte innlegget på Facebook og postet et babybilde av seg selv. Gro på sin side skjønte ikke hvorfor noen postet hennes passfoto i kommentaren, men da hun så nøyere etter så hun at det ikke var henne.
– Jeg forstod sammenhengen: Vi kom fra samme sted! Blodet bruste i årene. Dette kom så plutselig og uventet en helt vanlig arbeidsdag, sier Gro og smiler varmt.
Kvinnene fant ut at historiene deres hadde mange fellestrekk – og de kjente begge på en lengsel etter å bli kjent, gi hverandre en klem.
Les også: De var et trekløver. Så skjedde det utenkelige med Martine
To ganske vanlige norske kvinner
De avtalte at Hanne skulle ta turen fra Bodø for å besøke Gro i hennes atelier i Oslo.
– Vi møttes en mandag på nyåret. Rundt lunsj banket det på døren. Hanne var så flott der hun stod i døråpningen og smilte mot meg. Et stort, hvitt smil. Vi gav hverandre en ordentlig bamseklem, som om vi var gamle venninner som ikke hadde sett hverandre på veldig lenge. Alt var litt uvirkelig, minnes Gro.
De satte seg ned, og én kaffekopp ble til mange.
De forestilte seg hvordan det var da de møtte hverandre sist. Kanskje lå de ved siden av hverandre på et teppe på det støvete og skitne gulvet på barnehjemmet i Dhaka …
– Vi var sterkt underernærte, språkløse, ensomme og så sårbare den gangen. Og nå, 43 år senere, satt vi der, som to ganske vanlige norske damer og mødre og drakk kaffe sammen. Det var en spesiell situasjon for oss begge, sier Gro, som er mamma til ei jente på 12 og har en bonusdatter på 21. Hanne har en datter på 21 og tre sønner på 17, 14 og 12, i tillegg til en bonussønn på 23.
Både Gro og Hanne opplevde det første møtet som veldig spesielt. De var nærmest litt usikre og nervøse. Selv om de smilte og lo, var det en sårhet der og en alvorsfylt bunnklang.
– Vi har begge opplevd livet på negative og vanskelige måter – og jeg tror at vi gjenkjente noe litt udefinerbart i hverandres erfaringer. Til tross for at vi har vokst opp på hver vår kant av landet med ulik oppvekst og forskjellige liv, sier Gro stille.
Hun kunne ha fortsatt å snakke med Hanne gjennom hele natten dersom ikke hun skulle på kurs på ettermiddagen. Hanne nikker.
– For første gang kjente jeg at jeg hørte sammen med en annen fra Bangladesh. Det var en ektefølt tilhørighet. Nå føles det nesten som om Gro har vært der hele tiden. Historiene våre startet så likt. Jeg kjenner meg igjen i henne, selv om livene våre etter tiden på barnehjemmet har utviklet seg svært forskjellig, sier Hanne og lar blikket falle ned på hendene sine.
Les også: Ida møtte drømmemannen Marios på Sydenferie. Slik måtte de kjempe for kjærligheten
– Som om barna sa: «Jeg har bestemt meg for å leve»
Det var mange hjelpeorganisasjoner fra hele verden i Bangladesh etter borgerkrigen på grunn av nøden, som var særlig stor blant unge kvinner. Voldtekter hadde vært en del av krigen.
Mange barn ble forlatt. Noen mødre valgte å føde sine barn på Shishu Bhavan, Moder Theresas barnehjem i Dhaka.
Leder av sosialdepartementet, Mrs. Rahman, var av den oppfatning at staten måtte bidra til at barn, som enten hadde mistet sine foreldre eller var i en situasjon der mødrene ikke kunne beholde dem, ble gitt en fremtid.
– Det ble opprettet et eget prosjekt og senter som formidlet adopsjon til utlandet. Alle adopsjoner skulle være strengt anonyme, og i de aller fleste tilfeller visste vi ingenting om barnas bakgrunn, forteller Marit Flydal, som var Adopsjonsforums landskontakt for Bangladesh da Gro og Duli ble adoptert.
Hun minnes at hun møtte Hanne en liten stund før avreise til Norge.
– Hanne var ikke blant de barna som ville bli løftet opp av fremmede. Jeg husker henne med et litt sorgtungt blikk. Hun hadde en dyp rynke i pannen og så litt bort fra oss, forteller hun og forklarer at mange barn som ble adoptert bort hadde opplevd en brå adskillelse fra biologisk mor, noe som er en traumatisk opplevelse.
Hennes egen datter var svært reservert da hun kom fra Bangladesh til Norge.
– Hun ville ikke ha kontakt med andre enn meg den første tiden.
Flydal sier at forholdene på barnehjemmet var vanskelige. Hun opplevde mange av de som overlevde som «fightere». Det var som om barna sa: «Jeg har bestemt meg for å leve. Jeg må ta plass». I Norge var mange skeptiske til adopsjon da flere av barna hadde fysiske og psykiske helseskader.
– Jeg jobbet som lærer ved barnepsykiatrisk klinikk på Sogn på denne tiden. Barnepsykiater Ida Ropstad sa noe jeg aldri glemmer: «Hvis vi ikke har tro på at gode familier i Norge kan gi disse barna den kjærligheten de trenger og et godt liv, bør vi vurdere vår tro på psykiatrien».
Flydal understreker at barn selvsagt er forskjellige og har ulik bagasje, så selv om Gro og Hanne har opplevd noe av det samme, har de kanskje hatt forskjellig utgangspunkt.
– Jeg mener å huske at jeg var med til fotografen da passbildet av Gro skulle tas, og jeg minnes henne som et rolig og tillitsfullt barn, sier Marit Flydal.
Les også: Flyktningen Ahmad (32) fryktet han aldri kom til å få jobb i Norge. Så ringte telefonen
Et etterlengtet barn
Paret som adopterte Hanne kunne ikke få egne barn, men i august 1977 fikk de omsider beskjed fra Adopsjonsforum om at de skulle få adoptere en jente, lille Duli, fra Dhaka.
Gleden var enormt stor. De hadde i utgangspunktet ønsket seg et barn med så lys hud som mulig da de var redd for at hun skulle bli mobbet fordi hun så annerledes ut.
– Da det ble regntid i Bangladesh i september fikk jeg lungebetennelse – og min nye mamma og pappa måtte vente enda litt til. De har fortalt meg at de var veldig lykkelige da jeg kom til dem. Jeg er deres første barn. Senere adopterte de tre barn til, forteller Hanne.
Hun bodde de fem første årene av livet i Norge i Straumen i Sørfold.
– Jeg likte det stedet. Lekehuset, husken, trærne og utemøblene i hagen. Jeg minnes en sommer vi satt ute og solte oss, mamma, pappa og jeg. Det var mat på bordet – og jeg fikk lov til å ta bilde av foreldrene mine. Jeg var så stolt, sier Hanne og smiler varmt.
Da hun var seks år fikk hun vite at familien skulle flytte til Bø i Vesterålen, der faren skulle ta over familiens gårdsdrift. Det føltes som en sorg for Hanne.
– Jeg husker jeg satt i sofaen og så utover hagen jeg elsket. Jeg var så lei meg. Etter at vi flyttet klarte jeg liksom ikke å løsrive meg fra dette stedet. Når jeg leste bøker og hørte historier, var jeg ofte tilbake i huset i tankene mine. I drømmene også, forteller Hanne.
Les også: Da Siw (38) mistet pappaen sin, fylte hun to kofferter med klærne hans og begynte å vandre gatelangs
Takknemlig for kjærligheten
Gro rakk å lande på Fornebu før hun fylte ett år.
Mukta, som hun het i Bangladesh, vokste opp på Nøtterøy i tidligere Vestfold fylke, sammen med sin tre år eldre søster, som er adoptert fra Sør-Korea.
– Jeg kjenner på kjærligheten foreldrene mine har gitt meg, og synes jeg er heldig som kan føle dette så sterkt til tross for at jeg ble forlatt som spedbarn. Jeg har ingen traumer eller psykiske problemer, selv om jeg har følt en god del på belastningen av annerledeshet, spesielt i tenårene, sier hun.
– Da jeg ble mamma selv tenkte jeg mye på hun som fødte meg. Jeg lurte på hva som egentlig skjedde med henne. Hvis hun var i live; hvordan var det å ikke få bli kjent med barnet sitt, ikke se henne vokse opp etter å ha båret babyen i ni måneder?
Frem til Gro var seks-sju år gammel er minnene nesten bare gode. Men så ble moren alvorlig syk.
– Jeg ble nærmest besatt av å få henne tilbake slik hun hadde vært, og utviklet en redsel for at hun skulle forsvinne og dø fra meg. Kanskje det lå noe i underbevisstheten min, en redsel for å bli forlatt av enda en mor?
Gro følte seg maktesløs, og selv om hun var litt for liten til å forstå, tok hun sykdommen og stemningen hjemme veldig innover seg.
– Mamma hadde ME, kronisk migrene og døde av benmargskreft. Sykdommen utspant seg over en periode på 20 år, der hun var fullstendig avkoblet fra verden rundt. Jeg minnes at mamma ikke kunne se for lenge på det jeg hadde tegnet og laget. Jeg følte at hun liksom druknet sakte foran meg, og jeg var hjelpesløs, sier Gro stille.
To år etterpå ble faren hjerteoperert og måtte slutte å jobbe. Moren døde fem år før hun skulle blitt mormor, noe som har vært en stor sorg for Gro.
– Mammas og pappas sykdom var to triste milepæler, sier Gro og legger til at historien hennes ikke handler om en dårlig barndom.
Hun synes hun har hatt en god oppvekst hvor det var avgjørende for familiens samhold å ha fokus på tilstedeværelse i øyeblikket.
– Foreldrene mine er flotte mennesker. Pappa og jeg har en veldig fin og nær relasjon, forteller Gro.
Faren måtte ta over mye av «morsrollen» og samtidig være eneforsørger i en krevende jobb.
– Det tok nesten livet av ham, men han har en helt rå humor og et bunnsolid fornuftig syn på livet. Vi ler mye sammen, også i vanskelige tider, sier Gro.
En humpete vei
Hanne har flere gode minner fra barndommen. Familien så tidlig musikaliteten hennes, og musikken ble viktig. Men Hanne legger ikke skjul på at veien ofte var humpete.
Hun følte seg ensom og opplevde at hun ikke passet inn og ikke ble akseptert på skolen. Videregående ble alt i alt noen gode år, til tross for et selvmordsforsøk. På Rønningen folkehøgskole i Oslo hadde Hanne nok et selvmordsforsøk.
Hun knytter selvmordsforsøkene til en voksen mann som antastet henne i ungdomstiden. Det vekket skam, frykt og usikkerhet. Heldigvis fant Hanne omsider seg selv det året hun gikk på folkehøgskole.
– Jeg fikk selvtillit og aksept for det mennesket som er meg. Skolen og mange av medelevene har en stor plass i hjertet mitt den dag i dag, sier Hanne og smiler varmt. Hun har alltid tenkt at det er en mening med det som skjer, og at man ikke alltid skjønner det der og da, men at svarene kommer etter hvert.
– Jeg tror at vi mennesker settes på prøver – og at vi til enhver tid må jobbe for å finne løsninger. Kall det skjebnen eller Gud. Jeg velger å kalle det Guds mening med mitt liv. Jeg tror at englene og skytsengelen min passer på meg og geleider meg gjennom prøvelser i livet mitt.
Neonrosa-rødt
Gro var ikke gammel da kunstneren begynte å spire i henne. Hun likte å fortelle historier og å skape stemninger.
– Jeg tegnet til mamma, som kunne være skarp i tilbakemeldingene, men det å møte blikket hennes, se reaksjonene, gleden når jeg rørte ved henne og følte at det oppstod en genuin kontakt, dét var viktig for meg.
Farger fremkalte sterke følelser i Gro. Hun ble tiltrukket av en «ikke typisk nordisk palett» og likte når det gnistret og spraket.
– Det tror jeg kan kobles til gener. At oppfatningen vår av natur og farger henger sammen med hvordan vi forholdt oss til alt fra planter og mat til farer fra tidenes morgen, sier Gro, som har neonrosa-rødt som den absolutte favorittfargen.
Hanne smiler. Hennes favorittfarge har vært rød så lenge hun kan huske.
– Det er den fargen jeg ser bak lukkede øyne, når jeg vender meg mot solen. Kanskje oppdaget jeg det allerede da jeg lå og lukket øynene i sterkt og varmt lys på barnehjemmet? undrer Gro.
Les også: De kikket på hverandre på busstoppet i et år. Så tok hun motet til seg
Brikkene falt på plass
– Gro og jeg kommer nok til å sees neste gang jeg kommer fra Bodø til Oslo igjen. Brikkene i det store puslespillet falt på plass da jeg møtte Gro, så jeg vil gjerne ha henne i livet mitt fremover, sier Hanne.
Gro synes det har vært rørende å bli kjent med Hanne.
– Det at vi har felles utgangspunkt fra barnehjemmet og er like gamle, gjør det helt spesielt, sier hun.
Gro visste nesten ingenting om tiden på barnehjemmet. Hanne har møtt Marit Flydal, som var Adopsjonsforums landskontakt for Bangladesh – og fått vite mer tidligere.
– Det var sterkt å høre om hvordan vi hadde det på barnehjemmet i våre første dager, uker og måneder av livet, og å se spedbarnsbilder av meg selv, som jeg aldri før har sett, i Hannes album. Tenk at vi nå har blitt kjent! Dét skulle vi visst da vi lå foreldreløse på gulvet sammen og sprellet, sier Gro med et stort smil.
Les også: Mormors gode råd endret alt for Stine og tvillingene
Denne saken ble første gang publisert 01/09 2020, og sist oppdatert 02/09 2020.
