Fett nok
De merkeligste slankekurene
Det finnes egentlig bare én god metode for slanking. Også finnes det tusen andre.
Slanking er artig, det vil si: Morsomt å høre om hva folk er villig til å gjøre for å bli slankere.
Men sannheten er nok at mange ikke er villig til å gjøre akkurat det som trengs, spise mindre og bevege seg mer... for det er jo både ubehagelig, slitsomt og dønn kjedelig.
Da er det mye lettere og hyggeligere å gjøre litt alternative grep som ikke ødelegger den daglige livslykken.
Fete mennesker har eksistert til alle tider, og slanking er ikke noe nymotens påfunn. Nikomakus fra Smyrna var matematiker og syslet med aritmetikk, men han var også så drøy at han ikke kom seg ut av senga ved egen maskin.
Nikomakus hadde ingen unnskyldning for å være så inni granskauen feit, for Hippokrates - legevitenskapens far - hadde flere hundre år tidligere gitt livsstilsråd, deriblant variert kosthold preget av moderasjon.
Han mente sågar at man burde sette sammen dietter tilpasset hvert enkelt menneske.
I tillegg poengterte han at mosjon var forutsetning for et godt og langt liv... altså: Ganske nøyaktig det leger og ernæringsspesialister sier i dag.
Les også:
Aparte teori
Opplysningstiden (ca. 1700- 1800) hadde mye for seg. Nå skulle man være fornuftig, og man var tilbøyelig til å tenke vitenskapelig om alt omkring seg.
Men slankemetodene lå litt etter, det tror jeg man kan si. Briten Thomas Beddoes (1760- 1808) lanserte i 1793 en ganske aparte teori: Lufta vi puster inn er fetende; jo høyere oksygeninntak, jo mer legger man på seg.
Ikke sikkert Beddoes var så mye rundt omkring og la merke til at kroppsarbeidere med lange arbeidsdager og følgelig høyt oksygeninntak var slanke og muskuløse.
Horace Fletcher levde i en tid (1849-1919) da han kanskje burde ha visst bedre enn dette: Han mente at hver munnfull skulle tygges 32 ganger, eller 100 ganger i minuttet.
På dette viset - mente Fletcher - ville maten avgi mer energi og man kunne greie seg med mindre porsjoner og således bli slankere.
«Nature will castigate those who don't masticate» (naturen vil straffe den som ikke tygger), pleide han å si. Metoden fikk betegnelsen fletcherismen, hadde opptil flere tilhengere, men den sto seg ikke i det lange løp.
Elektrisk stol
Jean Alban Bergonié (1857-1925) var fransk lege og opptatt av vektreduksjon. Han var inne på noe ganske riktig: Trening er bra og forbrenner fett. Men han tenkte nok som så at det er kjedelig å løpe rundt omkring og svette.
Det må da finnes en annen metode? Bergonié konstruerte en treningsmaskin... en sånn en som gjorde jobben for en.
Men den var ikke særlig filantropisk av seg. Den var simpelthen en pest og en plage: Klienten ble plassert i en stol og påmontert elektroder omkring på kroppen.
Strømmen pulserte med frekvens 100 ganger pr., minutt og igangsatte muskelsammentrekninger. Dr. Bergonié foreskrev én times behandling av gangen, hvilket etter doktorens skjønn tilsvarte fem kilometers løping.
Alt er jo bedre enn å løpe. Men ble man slankere? Neppe.
Speedslanking
Synd å si det, men sigaretter er slankende. Det visste Lucky Strike å benytte seg av, den gangen røyking bare var gøy og skøy.
I stedet for advarsler på pakken sto det: Reach for a Lucky instead of a sweet og To keep a slender figure, no one can deny Lucky Strike. Sigaretter er ikke bra, du kan dø av det også - etter en stund.
Men det fantes slankemidler som var verre enn sigaretter. Rundt 1920 kom slankepiller på markedet, inneholdende karsinogener - kjent for sin kreftfremkallende virkning.
Noen piller var nesten like farlige som klapperslanger, og noen kunne ikke annet enn dø av dem, kanskje de som kalkulerte med at to piller daglig fjerner fettet dobbelt så fort som bare én.
På 60-tallet var amfetamin helt vanlig ingrediens i slankepiller. Mange menn likte denne trenden, ettersom kvinnene ble hyperaktive og gjorde husarbeid i full fart og etterpå klippet de gresset i hagen. Og når mannen kom kjørende inn gårdsplassen etter arbeidet, kastet hustruen seg over bilen og vasket den skinnende ren. Og etterpå lagde hun middagsmat til hele familien, vasket opp straks etter, lagde kaffe og satte fram småkaker til mannen sin og hjalp ungene med leksene, og da mørket senket seg og ungene var lagt, lot hun kjolen falle til parketten og feide over gubben til han sluttelig ba om nåde og nattesøvn.
Forbløffende mange kvinner gikk ned i vekt på 60-tallet. Mange av disse slanke og flotte kvinnene ville ikke slutte med amfetaminpillene. De ble simpelthen avhengige og etter noen år ble det forbudt med speed i slankepiller.
Få er så lettlurte som de som vil slanke seg i en fart, i realiteten snakker vi om kvinner, som rett før bikinisesongen ikke gidder å løpe i marka, men vil gjøre et skippertak og fjerne valkene som tyter utover og utydeliggjør omrisset av bikinien.
Og hva er enklere enn piller... slankepillenes tid er definitivt ikke over og vil trolig eksistere helt til solen slukner og vi alle dør. I norske apoteker finnes piller både på resept og i fritt salg.
Man må innkalkulere noen bivirkninger, deriblant sprutdiaré. Man må også regne med at de ikke virker i noen særlig grad.
Og det er greit, men ingen bør ta sjansen på å handle piller på nettet... det kan medføre den aller mest dramatiske av alle vektreduksjoner - døden.
Les også:
Her ligger virkelighetens Silent Hill
"Skyggen" som styrer Cosa Nostra
Denne saken ble første gang publisert 14/11 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.