Hitler-motstandere sviktet av Norge

Den 25 år gamle Karl Härtzer fra Graz i Østerrike ble dømt til ni måneders fengsel for desertering fra sin militære avdeling i Norge.

Omtrent samtidig fikk Herbert Wollstadt fra Graudens en dom på fire måneders fengsel for militærnekting. Det var ingen oppsiktsvekkende dommer i seg selv.

Helt siden 1933 var tusenvis av unge tyskere blitt dømt til alt fra døden til noen måneders fengsel, fordi de på ulike måter hadde forsøkt å unndra seg tjeneste i Hitlers armé.

Noen ville bare unngå krigen, andre var bevisste motstandere av naziregimet. Det spesielle med dommene mot Härtzer og Wollstadt var at de ble avsagt i fangeleiren Rohrbrunn ved Brevik 30. oktober 1945.

Tyske soldater som hadde nektet å gå i krigen, var blitt sendt hit som straff. Nå ble de straffedømt av tyske offiserer som inntil 8. mai samme år hadde gjort tjeneste i Hitlers Wehrmacht.

Les også:

Ydmyket før døden

Slik lever en ekte cowboy

Sjokk

Det er svært få som kjenner denne historien, som skapte sjokk hos nordmenn da forholdene i den vesle leiren på Telemarkskysten ble avslørt. Det skjedde like før jul i 1945 ifølge reportasjer i flere norske aviser.

Hvordan kunne Hitler-tro offiserer dømme tyske Hitler-motstandere til fengselsstraffer i Norge, et halvt år etter krigens slutt?

En skulle tro at de heller ville bli behandlet som helter og øyeblikkelig sendt tilbake til et liv i frihet, riktignok i et krigsherjet hjemland.

Men Härtzer og Wollstadt er bare to eksempler på overgrep mot 230 tyske fanger i det befridde Norge. Det blir enda mer skandaløst ved at de allierte myndigheter, britiske og norske, kjente til hva som foregikk bak nettinggjerdene i Rohrbrunn og deltok i vaktholdet.

Men gamle mennesker som bodde omkring leiren på denne tiden, forteller til Vi Menn at de ikke ante om forholdene der den gangen, og knapt kjenner historien den dag i dag.

Brutale metoder

Det fantes flere tusen av dem i Tyskland, og de fikk tilnavnet Moorsoldaten eller Myrsoldater, av en enkel grunn. De ble først plassert i flere av de nye straffeanstaltene som sprang opp i Hitlers tredje rike.

En liten del av dem var vanlige kriminelle, men det store flertallet hadde nektet å bli soldater i Førerens raskt voksende hær. Da krigen brøt ut, var de imidlertid blitt samlet i 15 leirer i et område som ble kalt Emsland og ligger i Sachsen, nær grensen til Nederland.

Det er et myrområde, der nazistene hadde planer om å dyrke 50 000 mål og skape 2600 nye gårder. Horst Schluckner fra Berlin var en av Myrsoldatene. Han hadde meldt seg frivillig for å bli flyger, men etter å ha forsøkt å unndra seg tjeneste, ble han i 1942 dømt til døden av en tysk militærdomstol.

Straffen ble omgjort til 15 års tukthus.

Noen uker senere befant han seg ute på myrene i Emsland, hvor oppgaven hans var å spa 25 kubikk tung, våt jord opp av myren hver dag. Vaktene tilhørte SS eller SA og benyttet brutale metoder for å gjøre tilværelsen for Hitlermotstanderne til et helvete.

Men en dag på høsten 1942, ble Schluckner og noen hundre andre Myrsoldater fraktet til havnebyen Stettin. Der ble de stuet om bord i en båt som satte kursen nordover. Noen dager senere ble de jaget i land i et øde landskap i Finnmark.

Oppgaven deres var å bygge og senere snørydde Polarveien som førte over Finnmarksvidda til den tyske nordfronten som ennå lå et stykke inn i Sovjet. Det ble fort vinter, men de ble jaget ut i snødrev og kulde, helt ned til 55 minusgrader.

Den ene etter den andre døde av frost og utmattelse. De som overlevde, ble behandlet på følgende måte, beskrevet av to fanger etter krigen:

«Overdelen av støvlene besto av papirstoff som ble gjennombløtt på noen minutter og senere stivnet i kulden omkring føttene. Slik humpet fangene omkring, med istykkerrevne strømper eller helt uten og ofte med den nakne huden bar mellom fillene. Beina ble forfrosne, men fangene måtte arbeide slik i snøen i timevis.»

Mange fikk armer og bein amputert, og operasjonen kunne foregå slik: «En gang ble en ulykkelig fange spent fast, og hans forfrosne finger skåret av uten videre på skrivebordet.»

Sjokk og vantro

Da Den røde armé rykket inn i Finnmark høsten 1944, ble fangene drevet sørover. Mange døde underveis, men flere hundre havnet i leiren Trondenes ved Harstad. Der befant de seg da freden kom, og trodde friheten var kommet også til dem.

De første ukene ble de riktignok godt behandlet, og fikk besøk av både britiske og norske offiserer, samt norske motstandsfolk. Men fremdeles var de tyske offiserene ansvarlig for vaktholdet.

De forsøkte å få fangene betegnet som kriminelle, slik at konvensjonen for krigsfanger ikke skulle omfatte dem.

I september ble 294 Myrsoldater overført til en norsk båt, og fortalt at nå gikk reisen hjem til Tyskland. Men da båten nådde farvannet utenfor Sørlandet, skjedde noe overraskende. Karl- Heinz Hoffmann forteller:

- Kapteinen mottok nye ordrer. Vi skulle gå inn Oslofjorden. Kapteinen sa at han håpet det ikke ville gå oss ille. Men han la til at han stolte like lite på de allierte som på den tyske Wehrmacht.

Kapteinen hadde rett i sin dystre spådom. Båten la til ved en liten kai, hvor britisk militærpoliti ventet og drev dem noen kilometer inn i landet til de fikk se et skilt med navnet Rohrbrunn og brakker omgitt av piggtråd.

Leiren hadde betegnelsen Wehrmachtgefangenlager, en Wehrmachtfangeleir. Fangene forlangte å få snakke med en britisk offiser. De fortalte hvem de var, men ble likevel oppfordret til å gå inn i leiren.

Nå opplevde de noe som fylte dem med vantro: Tyske offiserer med pistol og militære ordener dukket opp og ga skarpe ordrer om at fangene skulle inn i leiren.

De allierte offiserene forklarte at de stadig var underlagt tyske krigslover. Straffer de før var dømt til, var fremdeles gyldige. Enda mer sjokkerte ble de da de oppdaget at de tyske offiserene fremdeles kunne dømme dem til fengselsstraff, for eksempel for faneflukt.

Fangene kunne se at britene behandlet de tyske kollegene sine som likemenn. Flere av disse dommerne ble senere avslørt, men de fleste aldri dømt.

Den mest berømte, som i mange år klarte å skjule sin sanne fortid, var den senere ministerpresident i delstaten Baden- Württemberg, dr. Hans Filbinger.

Han hadde vært både aktor og dommer i tyske marinedomstoler i Norge siden 1943, og fortsatte virksomheten sin i Norge utover sommeren 1945. Han var involvert i rettssaker som endte med dødsdom.

Filbinger ble ikke avslørt før i 1978, da han ble tvunget til å trekke seg fra sin mektige posisjon i tysk politikk.

Norske vakter

Men hvor var de norske offiserene og myndighetene? De dukket av og til opp, og noen forsøkte å hjelpe. Sannheten var imidlertid at det var britene, den offisielle kapitulasjonsmakten i Norge, som hadde ansvaret for krigsfangene i Norge.

Det var en formidabel oppgave, med for eksempel over 80 000 Røde Armésoldater og mange tusen jugoslaver og polakker som skulle hjem.

For dem var et par hundre tyskere i Rohrbrunn bare som et lite myggstikk - dessuten var de jo dømt etter Wehrmachts krigslover! Og britene hadde bestemt at Wehrmachts krigsdomstoler hadde myndighet både til å straffe og benåde de tyske Hitlermotstanderne.

Det ble senere avslørt at også norske soldater deltok i vaktholdet i Rohrbrunn. Senere ble fangene fortalt at en norsk rett ville overprøve de tyske dommene, men de stolte ikke lenger på norske myndigheter heller.

Utpå høsten kom det til håndgemeng i leiren, og tyske offiserer ble banket opp. En av dem som eksploderte, var Hoffmann. Han ble innkalt til «krigsdomstolen». Bak bordet satt en offiser med Ridderkorset i halsgropen.

Han noterte Hoffmanns personopplysninger, og fortalte så at man ville vurdere forholdet hans og finne ut om han kunne benådes eller måtte sone resten av straffen. Da brast det for Hoffmann, han feide papirene av bordet og ga offiseren juling.

Først nå begynte avisene å interessere seg for Rohrbrunnfangene. 7. november 1945 hadde Dagbladet et førstesideoppslag med overskriften: «Tysk krigsrett i full virksomhet i Norge.»

Avisene kunne fortelle historien om dr. Heinz Prüll, i det sivile skolemann, som 4. juni, nesten en måned etter freden, var blitt dømt til to års tukthus og «to års tap av statsborgerlige rettigheter ».

Retten var nedsatt av en general i Luftwaffe. Like etter ble Ludwig Böse dømt til tre års fengsel, og der heter det i dommen: «Böse har ikke skammet seg for å erklære at han har hilst med glede den ende krigen fikk for Tyskland.

Dermed har den anklagede stilt seg utenfor rekken av alle anstendige soldater. En straff på tre års tukthus er under slike omstendigheter nødvendig.»

Dagbladet siterte fanger som «hater sine nazidommere og ikke skjønner at slikt kan tillates i et demokratisk land.»

Tortur

Flere aviser trykket nå utdrag av en rapport skrevet av to Rohrbrunnfanger.

En av kildene i rapporten var den tidligere vaktmannen, Franz Rottenmanner, den eneste vakten som ifølge fangene hadde oppført seg menneskelig mot dem. Han kunne avsløre torturen som Myrsoldatene var blitt utsatt for.

Nå begynte saken å rulle videre, og verken britiske eller norske myndigheter kunne lenger se gjennom fingrene med de tyske militærdommernes virksomhet.

22 fanger ble overført til en leir ved Lutvann, og noen ble sendt tilbake til Tyskland i begynnelsen av 1946. Men noen ønsket ikke å dra, fordi de fryktet represalier fra nazister i hjemlandet.

Norske myndigheter reagerte fremdeles langsomt og byråkratisk. Så sent som 15. mars 1946 kunne løytnant Helge Lindholm i Kontoret for tyske saker, skrive til Fange- og Flyktningedirektoratet, og opplyse at tyskere som var idømt straffer for disiplinære forseelser, var overført til en leir på Dombås.

Piggtrådgjerdet i Rohrbrunn er revet, kan han fortelle. Hans konklusjon, som blir trukket nesten et år etter krigen, forteller om de norske myndighetenes naive bilde av Myrsoldatene:

«Det hersker et usedvanlig dårlig forhold mellom major Jannecke (den tyske leirkommandanten) og hans stab, hvorav flere har vært fangevoktere på Grini, og de tidligere straffanger.

Man kan derfor ikke regne med at disse to kategorier tyskere i lengre tid kan bo sammen i en leir uten at det fører til sterk uro.»

Først i løpet av 1946 var Rohrbrunnfangene tilbake hos familiene sine i hjemlandet. For allierte og norske myndigheter fikk skandalen ingen konsekvenser.

Les også:

Sex, fyll og ville løgner

Kjørte rundt med torturkammer i traileren

Samlet inn millioner til fattige barn - beholdt nesten alt selv

Denne saken ble første gang publisert 21/09 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.