Det er 26. mars 2011. Stedet er Tripoli. Libya er i absolutt unntakstilstand. Opprørsstyrkene er sysselsatt i kampen mot diktator Moammar Gaddafi og hans regime. Men hvem tenker på alle flyktningene?

Særlig vanskelig er situasjonen i Vest-Libya, der tilstanden opprørerne og Gaddafi-lojale imellom er helt uavklart. Tusenvis av flyktninger er på beina. Mange vil ut av landet.

I morgentimene denne dagen står en flokk mennesker og venter på å komme om bord i en gummibåt.

Med hjelp fra libyske soldater stabler «turarrangørene» passasjerenes personlige eiendeler så tett som mulig. Om å gjøre å få plass til mennesker. Plass er penger. Jo flere passasjerer, desto mer cash.

47 etiopiere, sju nigerianere, sju eritreere, seks ghanesere og fem fra Sudan entrer båten. Av de 72 var det 20 kvinner og to babyer. Det er trangt, de fleste må finne seg i å være stol for andre.

Vi Menn dro til Larvik. Ved byens desentraliserte asylmottak treffer vi Filmon Weldemichail Teklegergis (heretter Filmon) fra Eritrea. Han er asylsøker her til lands og var blant dem som steg om bord i fartøyet som knapt kan kalles en båt.

- Det var en grønn gummiflåte. 18 meter lang. Prisen per person var 1200 dollar (nesten 7000 kroner), sier Filmon (31).

Han tok seg via Etiopia til Libya med tanke på overfart for utvandring til Europa - og et nytt og bedre liv. Den grønne gummibåten forlater Libyas fastland. Kursen er staket ut. Rett nord, mot den italienske øya Lampedusa.

Kanskje ikke noe blivende sted, men det er Italia, det er Europa. Det er nye sjanser. Uansett er det bedre enn utryggheten og våpengnyet i Tripoli og omegn. Overfarten er beregnet til 18 timer.

Ingen av dem om bord vet at denne flåten vil bli liggende og drive for vær og vind i 14 dager. Ingen vet at de fleste signerer egen dødsdom i øyeblikket de går om bord. Ei heller Filmon.

Les også:

Dette bør du få med deg

Her er porten til Helvete

En prest i Roma

Om kvelden dagen etter er det snart slutt på bensinen - og Lampedusa er ikke å se. Sjøen krøller seg, skyene svartner. Noen begynner å føle seg syke. Noen kjenner frykt, andre merker tilløp til panikk.

Kapteinen om bord er fra Ghana, og han kjenner en prest i Roma. Presten heter Moses Zerai, er fra Eritrea og er engasjert i flyktningproblematikk.

Kapteinen bruker satellittelefon,kommer i kontakt med presten og forteller at han styrer en båt i havsnød med 72 mennesker om bord. Kapteinen melder at situasjonen er kritisk, han ber gjentagende ganger om hjelp.

Så dør batteriene i telefonen. Men prestenhar hørt nok. Han setter seg umiddelbart i kontakt med kystvakta og Det maritime koordineringsenteret for redning i Roma. Prestens henvendelser blir loggført.

Ved hjelp av en mobilnettleverandør blir båtens posisjon fastslått. Trolig slapper kapteinen litt av. Han har grunn til det. Han vet at redningstjenesten i Italia kjenner deres situasjon.

Hjelpen kan ikke være langt unna - kanskje bare noen skarve timer.

Larvik 27042012 Båtflyktning=

Larvik 27042012 Båtflyktning © Egil Nordlien HM Foto

Et helikopter stikker av

27. marsklokken 19.54 sender Det maritime koordineringsenteret for redning ut meldinger til om lag et dusin skip som befinner seg i noenlunde samme farvann som flyktningbåten.

Meldingene sendes via Inmarsat-satellitten, som alle fartøyer - sivile og militære - plikter å ha mottaksutstyr for. Det maritime koordineringsenteret for redning informerer også redningstjenesten på Malta og NATOs kommando i Napoli.

Dagen etter gikk det ytterligere meldinger ut til skip i det aktuelle området: Fartøy, 68 personer om bord [egentlig 72], trenger assistanse... til unnsetning hvis mulig. Nå vet alle at det midt i Middelhavet skvulper en båt full av flyktninger.

Nå må vel hjelpende hender være underveis? Et militærhelikopter dukker opp og sirkler omkring båten.

Filmon: - Så fløy helikopteret bort, vendte tilbake og slapp ned noen flasker vann til oss. Flyktningene har grunn til glede. De oppfatter av helikopterbesetningens håndbevegelser at de må holde båtens posisjon, så er redningen snart et faktum.

Helikopteret flyr av sted. Filmon og alle de andre venter spent. Men kopteret vender aldri tilbake. Ingen hjelp. Kapteinen om bord har foregrepet nærmeste fremtid litt og har kastet kompass og telefon over bord, for å kvitte seg med indisier om menneskesmugling ved ankomst Europa.

Fiskere gir blaffen

Ikke godt å si hvor Gud var på denne tiden, han var nok opptatt på annet hold. Det var NATO og alle de andre aktørene også.

Stemningen i båten begynte å bli uggen. Det fantes en liten rest av bensin igjen. Kapteinen besluttet å sette kurs nordvestover, mot det han trodde var Lampedusa.

Ettersom han tidligere hadde kvittet seg med kompasset, måtte han navigere etter sola. Motoren startet og båten gikk i et par timer. Da var hele bensinbeholdningen brukt opp.

Nå var båten som et nøtteskall, overlatt til vind og bølger - og stormkast. Som skylte noen personer over bord. Flere fiskebåter dukket opp, uten at noen om bord tok seg bryet med å hjelpe.

En tunisisk fiskebåt la seg nær inntil. En representant for fiskerne hoiet at flyktningene hadde gal kurs til Lampedusa. De lyttet ikke til ropene om hjelp. De ga gass og ble borte. Dagene gikk og døden kom om bord.

Den siste resten av vann ble spart til de to babyene. Men det var bare en utsettelse.

Filmon: - Det var den sjette dagen folk begynte å dø. En mor døde, så døde barnet hennes. Så døde det andre barnet. Dernest døde faren til barnet som døde først.

Larvik 27042012 Båtflyktning=

Larvik 27042012 Båtflyktning © Egil Nordlien HM Foto

NATO bryr seg døyten

Girma Halefom var blant de overlevende.

Han fortalte dette: «Jeg tror det var den tiende dagen i sjøen. Et militært fartøy dukket opp. Flyktningbåten var så nær innpå at vi kunne se folk om bord på militærfartøyet stå på dekk og fotografere oss. Vi holdt opp en død baby og tomme vannflasker for å signalisere nødssituasjonen. »

Noen flyktninger hoppet desperat i vannet og forsøkte å dytte båten i retning militærbåten. Det var ingen tvil om at besetningen om bord på marinefartøyet forsto situasjonen. Båten satte seg likevel seg i bevegelse og forsvant.

Filmon: - Bølgene skvulpet oppi båten. Likene om bord ble våte. Etter hvert begynte det å lukte.

10. april drev flyktningbåten på land i Libya,cirka 60 kilometer vest for Misrata. Av de 72, som 16 dager tidligere hadde gått ut fra Libya, var 61 døde.

Én person omkom straks etter at de nådde land. Dødsfall nummer 62. Hvordan kunne det skje? Hvorfor var det ingen som gadd bry seg?

Europarådet, for øvrig ledet av Thorbjørn Jagland, har sett på denne saken og kom nylig ut med en rapport, hvor det fremsettes skarpe anklager mot de involverte lands myndigheter, NATO ogrepresentanter for kommersiell skipsfart i Middelhavet.

Rådets undersøkelseskommisjon poengterer at Middelhavet er ett av de mest trafikkerte havområdene i verden, med tett overvåking av skipsfart og gode systemer for å fange opp signaler fra skip i nød.

Kommunikasjonen mellom Det maritime koordineringsenteret for redning i Roma og NATO og sistnevntes samband med sine skip i farvannet, er nå i fokus for ytterligere undersøkelser.

Det militære helikopteret som fløy over og forlot flyktningbåten, er ikke identifisert, ei heller marinefartøyet som gjorde tilsvarende manøver - ikke fiskebåtene heller.

Personer i skipsnød ble totalt ignorert og overlatt til død og pine.

Filmon er ennå preget av denne hendelsen. Han synes ikke det er hyggelig å snakke om den. Da vi spør om hans forfatning etter at gummibåten traff Libya etter de 16 dagene i sjøen, brister han. Han greier ikke svare. Tårene triller.

Til slutt sier han:- Vi ble satt i fengsel. Der døde én passasjer til.

Kollektiv unnlatelsessynd

Det er nesten unødvendig å skrive det, men internasjonal maritim lovgivning forplikter alle fartøy, inkludert militære skip, å svare på nødsignaler og hjelpe folk som er i havsnød.

Europarådets rapport er knusende. Den konkluderer med at alle involverte myndigheter har gjort seg skyldig i kollektiv ansvarsfraskrivelse som medførte helt unødvendig tap av menneskeliv.

Især NATO får passet påskrevet. Forsvarsalliansen hadde flere skip i angjeldende område, men forholdt seg passive. Sånn sett må NATO ta på seg skyld for flyktningenes død.

Først i slutten av april i år - etter mange måneders taushet - reagerte NATO på anklagene. Talsmenn for NATO sier at de beklager det inntrufne og at de skal se nærmere på sine prosedyrer vedrørende havsnød.

Men forsvarsalliansen forsøker ennå å dytte ansvar; de mener Gaddafis regime, menneskehandlere og kapteinen på angjeldende flyktningbåt må ta ansvar. NATOs unnskyldning og videre ansvarsfraskrivelse imponerer ingen.

Det britiske parlamentsmedlemmet Michael Thomas Hancock vil ta saken opp i Underhuset. Hancock mener NATO forsøker å sno seg unna ansvar.

Europarådet regner med enda et års tid med etterforskning i denne saken. Tineke Strik, nederlandsk politiker og representant i Europaparlamentet, har skrevet rapporten.

Hun er dypt grepet av de overlevendes beretning og sier til avisen The Guardian: «Vi trenger flere svar på spørsmål, og jeg vil lete etter dem. De som er ansvarlige, må identifiseres og stilles til ansvar.»

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!