Himmelen er blå, sola har begynt å røre på seg i øst og lufta er frisk og ren. Men det er ikke akkurat T-skjortevær. Gradestokken viser 49 minusgrader...

I løpet av min rundt tre uker lange vinterreise gjennom Sibir og det nordøstlige Russland er dette den kaldeste dagen. I Norge ville alt stoppet opp. Selv Børge Ousland og Lars Monsen hadde vel valgt godstolen fremfor hvite fingertupper på en dag som denne.

Men det finnes faktisk noen som er hakket hvassere enn både Ousland og Monsen når det gjelder kulde.

I en avkrok av det enorme russiske riket, like ved grensen mellom Sibir og Nordøst-Russland, får jeg høre om noen karer som graver etter gull midt på vinteren.

Jeg overtaler sjåføren min til å dra bilen ut fra den oppvarmede garasjen her i byen Ust-Nera. Han brummer, men en flaske vodka og løfte om fridag i morgen gjør susen.

To timer senere ruller vi inn på en smal vei midt i ødemarka. Lite snø i vinter, derfor er mange sommerveier tilgjengelige selv på denne tiden av året. Røyk siger mot himmelen fra en dal.

Les også:

Verdens største bygning

- Slik drepte vi flere presidenter

Sibir Kulde Veiarbeid arbeid=

¿ Vi bruker kokende vann til å kjøle ned boret, forteller Igor og forklarer at det meste av det kokende vannet blir til is før det treffer tuppen av boret. © Johnny Haglund

Bitende kaldt

Dette området, som ligger rundt ti mil fra Oimyakon, verdens kaldeste bebodde sted, er beryktet for å ha sidedaler hvor temperaturen kan synke så lavt som 70 minusgrader eller mer.

Straks vi entrer nettopp en slik liten dal, synker termometeret til 51 minusgrader. Og da ser jeg mennene. På et lite vann står fem karer over en gammel maskin.

Hva slags mennesker kan være ute og arbeide i slik temperatur, undrer jeg. Jeg hilser på dem under mine to luer, dunjakke, ull og fleece og ekstremt tykke dunvotter. Karene tar meg vel imot, i sine slitte vadmelsklær, skinn og ullvotter.

- Vi har jobbet i rundt fire timer, opplyser Igor gjennom bråk og damp. Han peker på maskinen, og forteller at de ikke graver etter gull i øyeblikket.

- Vi tar prøver av grunnen under denne lille innsjøen for å se om det kan være gull her, forklarer han.

Han smiler stolt når han forteller at maskinen de jobber med, er fra 1920 - altså før Sovjetunionens tid. - Sovjetunionen kollapset, men det har ikke denne maskinen gjort, sier han og ler så frostrøyken står.

Igor og kollegene innrømmer at det var litt småkjølig i dag tidlig, men nå som sola snart sklir over fjellkanten, «blir det rent koselig». Livsfarlig kulde Jeg er sammen med mennene i tre timer. Og jeg kan bare ta av meg hatten. Makan til hardbarkede karer har jeg aldri møtt.

Greit nok at de er i bevegelse og dermed holder varmen bedre, men 51 kuldegrader gjør noe med fingrer, tær og ansikt - uansett. De tar ofte av seg vottene for å operere maskinen, fyre i kjelen til maskinen eller tenne opp en røyk.

Men de virker overhodet ikke påvirket av kulda. Jeg derimot, som også beveger meg fordi jeg fotograferer, begynner etter hvert å bli farlig kald på føtter og fingre.

Det er min erfaring at du ikke merker kulda så godt i mange kuldegrader i tørr luft som i mer fuktige omgivelser. Tørr kulde har en tendens til å snike seg innpå deg. Før du er klar over det, har du forfrosset både det ene og det andre og er i full gang med å bli nedkjølt.

Når det først er i gang, går det veldig fort. Du skal faktisk ikke gjøre mange feilene i 51 kuldegrader før du fryser i hjel. Men det gjelder tydeligvis ikke alle. Noen er skrudd sammen annerledes.

Når jeg takker for meg, med hvit nesetipp og tre hvite fingre, står de fem russerne fortsatt og arbeider. De tar til og med av seg vottene for å ta nordmannen i hånda og ønske god tur videre.

Sibir Kulde Veiarbeid arbeid=

Å være kommunal rørlegger i byen Susuman midtvinters, er neppe en komfortabel jobb. Denne karen, som ligger nedi et hull og sveiser med 35 minusgrader over seg, hevder rørleggeryrket i Susuman er en «hyggelig jobb». © Johnny Haglund

Vodka

Selv om landet fryser igjen hver eneste vinter, kan ikke livet stoppe opp. Veier må brøytes, byggverk skal fullføres og vedlikehold må utføres der det trengs.

- Vi kan ikke akkurat vente til sommeren med å fikse folks tilgang til varmtvann, gliser den kommunale rørleggeren i byen Susuman.

Han ligger nede i ei grøft og sveiser, mens 35 kuldegrader herjer over og rundt ham.

Jeg må innrømme at jeg fascineres av folk som arbeider ute i en verden hvor vintrene hvert eneste år bringer med seg temperaturer ned mot 60 minus. Ikke bare er de kalde - vintrene her varer gjerne i seks måneder eller mer.

- Når du er veiarbeider for staten, har du det i hvert fall ganske fritt. Det verdsetter jeg høyere enn varme tær, sier rørleggeren, med et snev av vodka i ånden.

Det er neppe noen bombe at nettopp vodka er en populær drikk blant de hardbarkede kroppsarbeiderne her. Kanskje er det forståelig også.

- Jeg har ikke sett familien min på fire måneder, sukker Jurij. Han er gravemaskinfører ved et broprosjekt ved landsbyen Dipka. Her har han bodd og arbeidet seks dager i uka i fire måneder.

- Det har vært jævlig kaldt, lange arbeidsdager og jeg var egentlig dritt lei for to måneder siden, sier han. Han legger til at familien bor i Kansk - mer enn 300 mil unna.

- Du begynner i november og tenker «jeg skal arbeide hardt i fem måneder, så skal jeg hjem til familien med lomma full av rubler ».

- Men etter en måned i mørket og kulda føler du deg som en fange i en fordums Gulag-leir. Da tyr de aller fleste til flaska for å drømme seg bort. Men ikke alle kan bruke den unnskyldningen...

Sibir Kulde Veiarbeid arbeid=

Jurij forteller om ekstrem kulde og lange arbeidsdager. Dessuten har han ikke sett familien sin på flere måneder. ¿ Etter en måned i mørket og kulda føler du deg som en fange i en fordums Gulagleir, og da tyr de aller fleste til flaska for å drømme seg bort, innrømmer han. © Johnny Haglund

Fem menn, fire spader

- Det er få sjefer å finne her ute i ødemarka midt på vinteren, gliser veiarbeideren Sergej. Han har mer enn et snev av vodka i ånden. Han lukter rett og slett fyll.

Jeg møter Sergej og veiarbeiderlaget hans på en øde landevei mellom Susuman og Ust-Nera. De er fem menn, en bil - og fire spader.

- Vår oppgave er jo først og fremst å holde broer fri for snø, forklarer Sergej, og fyrer opp en røyk, før han innrømmer at de bare trenger fire spader.

- En må jo vise de andre hvor de skal spa vekk snøen, påpeker han, før han går inn i den lille hytta de har bak på planet av lastebilen sin.

Inne i denne hytta fyrer de som finnene fyrer i en sauna. Det er minst 35 varmegrader!! Og utenfor rundt 35 minus.

- Dere blir ikke syke? undrer jeg. Den yngste i laget, 26 år gamle Vladimir, ser på meg og tenker litt før han innrømmer at: - Jo, hvis vi drikker for mye vodka, blir vi litt syke.

Plutselig, helt uten forvarsel, spretter de halvfulle veiarbeiderne ut av den varme hytta, kaster seg over de fire spadene og begynner å spa snø som om det gjaldt livet. De puster og peser, spar og titter på meg i ny og ne.

Jeg tar noen bilder, før jeg fisker fram et par vodkaflasker fra sekken. Jeg gir dem til mennene som takk for at jeg fikk tilbringe noen timer med dem.

De slutter å arbeide like brått som de begynte, vinker farvel og smetter inn i den varme hytta igjen. - Underlig oppførsel, tenker jeg. Men sjåføren min har forklaringen:

- Jeg sa til dem at hvis de viste hvor hardt de kan arbeide, ville du sikkert skjenke dem litt vodka.

- Her kan du få alt for en flaske vodka, også arbeidslyst, avslutter han.

Og ler så gulltennene skinner i den bleke sola.

Sibir Kulde Veiarbeid arbeid=

Veiarbeideren Sergej, som rett og slett stinker fyll, trives i jobben. Men det er kanskje ikke så rart, for jeg fikk inntrykk av at både han og kollegaene seilte gjennom hverdagene passe påseilet. Hyggelige karer var de uansett! © Johnny Haglund

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!