For å unngå oppsikt, velger vi de mørke timer. Folk har akkurat kommet seg hjem fra jobb, ferdige med middag og sitter sikkert foran TV-'en. Gatene i byen er tomme - med unntak av to karer ikledd tørrdrakt, hjelm og sterke lykter.

- Jeg går først, forteller Egon, og lukker opp en ulåst dør på en gårdsplass midt i Oslo sentrum. Jeg følger etter, og brått blir jeg sugd inn i en helt annen verden. Bare noen meter unna Oslos gater, blir omgivelsene forandret til et eventyr.

Et minutt senere står vi begge med vann til livet, lufta er rå og fuktig. Vi lyser rundt oss, på vegger og tak som er i ferd med å råtne. I et hjørne treffer lysstrålen en stabel gamle vinduer, i taket henger klaser av mugg mens veggene har forvitret og betongen flasser gammel maling.

Vannet vi vandrer i, er brunt, kaldt og uten sikt.

- Kan være planker med spiker eller andre ting på gulvet, påpeker Egon og oppfordrer meg til å gå forsiktig.

Vi har begge lang erfaring med å vandre i både naturlige grotter og menneskelagde underjordiske verdener. Likevel er dette en ny opplevelse for i alle fall meg - og sikkerheten er viktig.

Vi tar oss sakte inn i neste rom... og neste. Severdighetene er like, og de er kanskje ikke så veldig interessante isolert sett. Likevel er hvert av mine steg fylt av respekt, undring og ikke minst surrer et spørsmål rundt i hodet mitt kontinuerlig: - Hvorfor i all verden har Norge latt denne bunkeren forfalle? For hva Egon og jeg beveger oss i er kanskje et av de mest spennende kapitlene i norsk etterkrigstid - og knapt noen vet at dette stedet eksisterer...

Les også:

Ubåtdramaet ved Fedje

Tør rettsstaten Norge se denne mannen i øynene?

Bunker=

Nedgangene til bunkeren går fra gateplan og ned under bakken via en liten trapp. I dag er døra stengt, men da vi var her, sto den vid åpen uten tilsyn. © Johnny Haglund

Avlyttet russerne

Under krigen bygde tyskerne mange bunkere i vårt land. Særlig ble det bygget en rekke her i området rundt Vika i Oslo sentrum, og flere av bunkerne ble sannsynligvis holdt sammen av et sinnrikt tunnelsystem.

Dette er spennende nok, for all del, men noen av disse bunkerne huser fortellinger som ble til etter at okkupasjonsmakten forlot landet vårt. Som for eksempel Ruseløkka-bunkeren under Ruseløkka skole. Denne bunkeren ble etter krigen brukt av den norske etterretningstjenesten - i samarbeid med USA - til å overvåke Norges fiender og fra bunkeren var det mulig å koble seg til og avlytte en hvilken som helst telefonlinje i Oslo-området.

- Selv avdøde Haakon Lie, Arbeiderpartiets tidligere så mektige generalsekretær, satt i Ruseløkka-bunkeren og avlyttet Kommunistenes landskonferanse i Folkets Hus i 1951, forteller Egon, som har langt mer kunnskap på dette feltet enn jeg.

Han forteller at «Operasjon Muldvarp», som ble etablert i 1950, hadde plassert hele 30 båndopptagere i bunkeren for hovedsakelig å avlytte kommunistisk virksomhet. Blant annet ble de sovjetiske skipsfartskontorene Sovfrakt og Morflot avlyttet, noe som hjalp etterretningen med å verve eller plassere agenter om bord på skip.

- Disse tapene ble sendt videre fra Ruseløkka-bunkeren til tyskernes gamle lyttestasjon i Cort Adelers gate 33, hvor de tapede samtalene ble avspilt og oversatt til norsk, forteller Egon og gir meg noe å tenke på.

I disse forfalne lokalene, satt altså engang den norske etterretningstjenesten med topphemmelig materiale. De høye herrer i vårt land var involvert, og ikke minst var amerikanerne med¿

Bunker=

Merkelig å tenke på at norske myndigheter for ikke så lang tid tilbake brøt sine egne lover i disse lokalene. © Johnny Haglund

Bunker=

Mugg i taket, treverket råtner, maling flasser og vann står til langt opp på veggen. Hvis ikke noe blir gjort snart, vil denne bunkeren om ikke lenge forsvinne. © Johnny Haglund

I strid med loven

På bakgrunn av de mange påstander om ulovlig overvåking av norske borgere etter 1945, oppnevnte Stortinget i februar 1994 en granskingskommisjon for de hemmelige tjenester. Og ifølge denne granskingen, som resulterte i den såkalte Lund-kommisjonens rapport, arbeidet det fra ca. 1951 til begynnelsen av 1960- årene, også to eller flere amerikanere med nær tilknytning til den amerikanske ambassaden som oversettere i bunkeren. Side om side med den norske etterretningstjenesten.

Og akkurat det finner jeg, og sikkert mange med meg, litt underlig. Tatt i betraktning alle avlyttingsskandalene USA har vært involvert i både tidligere og ikke minst i nyere tid, er ikke deres engasjement her noen overraskelse. Heller ikke det faktum at hele denne operasjonen rundt Ruseløkka-bunkeren og avlyttingene var i strid med norsk lov (Ruseløkka-bunkeren ble stengt og tømt i 1989).

Men var det amerikanerne som presset på for at Norge skulle gjennomføre disse avlyttingene?

I så tilfelle, hvorfor hadde Norge et så sterkt ønske om å være kamerat med USA, at de brøt sine egne lover?

Folk med mer innsikt enn meg forteller at det var bedre å ha innsyn i hva USA foretok seg, enn å la CIA drive ukontrollert i Norge. Eller hadde kanskje Norge sterk egeninteresse i både vennskapet med USA og å vite hva russerne foretok seg, i og med at frykten for Sovjet red flere av våre politikere i etterkrigstiden?

Svaret på slike spørsmål ligger langt utenfor disse oversvømte lokalene, men at det ligger tykt med politisk historie her under jorden midt i Oslo, er det ingen tvil om. Men nå er alt på vei bort.

Som så altfor mange andre krigsspor, og i dette tilfellet også interessant etterkrigshistorie, er disse minnene i ferd med å smuldre opp. Byantikvaren har ytret ønske om å kartlegge og registrere kulturminner fra krigen, og bedre tidspunkt enn i år, 200 år etter at grunnloven ble vedtatt, finnes knapt.

Jeg håper å komme tilbake hit om noen år og bli møtt av tørre, opplyste lokaler, med bunkerens frodige historie nedskrevet på veggene.

Såpass fortjener nye generasjoner nordmenn å få vite om sitt lands fortid.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!