Den mørkeste og tyngste skyen jeg noensinne har sett, materialiserer seg over Australias endeløse landskap. Det merkelige er at den kommer så brått. Alt forandrer seg. Fuglene stopper å synge, heten blir plutselig trykkende og fuktigheten føles som i en sauna. Og den mørke skyen vokser.

- En syklon er på vei inn over Northern Territory og kan forårsake oversvømmelser og vind opp mot orkan styrke, spraker det fra radioen. Jan Tore og jeg parkerer bilen i veikanten. Dette vil vi se.

Så kommer vinden - ikke verre enn jeg har opplevd hjemme i Norge. Men nok til at trærne bøyer seg. Skyen derimot, den er ny for meg og legger seg som et mørkt lokk over ødemarken. I det fjerne ser vi regnet fosse ned, mens lynglimt herjer. Og alt nærmer seg oss.

Som nordmann er jeg selvsagt ikke ukjent med ruskevær og tunge skyer, men dette er noe annet - og langt mer behagelig. For når regnet kommer, er det som å stå i dusjen.

- Den australske monsunen har ankommet, lyder radiomannen når vi søkk våte entrer bilen igjen. Han fortsetter med å advare folk i ødemarka.

- Elver vil stige og flere veier vil bli stengt. Mange av dem vil ikke åpne før etter regntiden - i april engang.

Først nå innser vi at vi muligens har et problem.

Les også:

Ubåtdramaet ved Fedje

Tør rettsstaten Norge se denne mannen i øynene?

Savannah Gulf, north east Queensland.=

Frank Thomas fra Burketown i Queensland innrømmer at det kan være en utfordring å bo i ødemarken - særlig under regntiden. Derfor har han et sommerhus lenger sør, i staten Victoria. © Johnny Haglund

«Lost City»

Savannah Way er kanskje Australias mest eventyrlige veistrekning, der den strekker seg mer enn 370 mil gjennom tre stater.

Den begynner i Cairns, tråkler seg vestover gjennom ødemarken mot Normanton og Burketown. Krysser den enorme villmarken som representerer grensen mellom Queensland og Northern Territory, passerer underlige Borroloola før den mange mil senere krysser Stuart Highway. Og da er vi knapt halvveis.

Deretter følger mil etter mil med ødemark, over til Western Australia og Gibb River Road, før den ender i Broome. Det finnes et par alternative ruter, men én ting er sikkert; Få strekninger, om noen, er mer representative for Australia enn Savannah Way.

Her finnes byliv og strender i Cairns, ekte ødemarksfølelse i Savannah Gulf-området - som visstnok huser verdens største krokodiller - hardføre cowboyer finner du mange steder, underlige grotter i Western Australia og ikke minst de merkelige «Lost City»-landskapene i Queensland, labyrinter av store og små steinstøtter, huler og små grotter, som ble dannet for 1500 millioner år siden.

Jeg har faktisk kjørt hele denne strekningen et par ganger tidligere. Aldri på én gang, for 370 mil tar tid - særlig hvis du ønsker å se hva som er rundt deg. Men forskjellen fra de tidligere kjøreturene til nå, er tiden på året - nå er regntiden på vei, og det skaper litt trøbbel.

Fra Darwin til Cairns=

Lyn flerret opp himmelen både i øst og vest, nord og sør. Fascinerende! © Johnny Haglund

Burketown

Flere steder blir vi nødt til å ta oss over meterdypt vann der elvene har vokst. Veien blir til tider så leirete at vi knapt kommer oss fram. Og selvsagt, enkelte steder kommer vi oss ikke fram i det hele tatt og må snu.

Noen ganger er vi like ved å bli sperret inne i områder fordi alle veier ut blir oversvømt. Men heldigvis har vi en bil som tåler både høy vannstand og dårlige veier.

Men om den våte årstiden fascinerer, er også områdene vi passerer spekket med historier. Særlig gjelder dette Burketown, som går for å være en av Australias mest isolerte og farligste byer.

- Krokodiller, slanger, sjøveps (box jelleyfish), hai, ekstrem varme, enorm ødemark og to timers flytur fra basen til Flying Doctors er bare en liten start, oppsummerer Burketown-innbygger Frank Thomas. Han forteller videre:

- Om vinteren er det deilig her, selv om vi rett som det er opplever enorme bushbranner. Om sommeren derimot, er det ikke uvanlig at gradestokken øker til 48 grader i skyggen og området kravler av mygg og bitende sandfluer. En og annen syklon stikker også innom. Dessuten regner det stort sett hele tiden i lange perioder. Eneste kontakt med omverdenen er via fly - hvis været tillater det.

Han forteller at regntiden gjør at biler må parkeres, for vannet stiger såpass at det eneste tørre land Burketown har, er den lille flekken rundt byens pub. Dermed blir det ofte trangt der, og vanligvis går de tomme for øl minst én gang i løpet av regntiden.

Et annet fenomen er områdets kryp. Slanger og krokodiller vil jo også ha litt tørt land under buken i ny og ne. Derfor dukker de opp rundt innbyggernes hus både titt og ofte under regntiden.

- Verre var det likevel på midten av 1800-tallet, innrømmer Frank. Da levde det 138 mennesker her, men et skip fra Java i

Indonesia brakte med seg tyfoidfeber. Sykdommen holdt på å ende Burketowns historie. Nærmere 50 personer døde, og de gjenlevende ble fraktet ut til Sweers Island hvor de ble holdt i karantene i 18 måneder.

- Men vi eksisterer fortsatt, forteller Frank stolt, og innrømmer at et tøft miljø skaper tøffe mennesker.

Det merker jeg flere steder, særlig på en pub vi ankommer i ødemarka i Northern Territory mange dager senere.

Fra Darwin til Cairns=

Haglund nyter utsikten fra Dill Doll Rocks i Queensland idet sola begynner å fylle landskapet. Heten var ubehagelig og bushfluene svært så innpåslitne. © Johnny Haglund

Fra Darwin til Cairns=

Fra Darwin til Cairns © Johnny Haglund

- Nei, vi er fotografer fra Norge!

Alle andre steder i den lille landsbyen er som blåst for folk, og jeg vil tippe at samtlige innbyggere

- i alle fall de mannlige - befinner seg på puben. Vi hilser høflig, men blir møtt av svært skeptiske blikk.

Jeg spør den unge damen bak disken om hun har et rom til oss. Hun svarer nølende ja.

Vi parkerer bilen og bærer inn utstyr, tilbake til puben hvor stemningen blir like trykket straks klientellet får øye på oss.

Så kommer den unge kvinnen bort til oss med maten vi har bestilt, og brått demrer det litt.

- Er dere politifolk, spør hun rett ut.

- Nei, vi er fotografer fra Norge, svarer Jan Tore og jeg undrende i kor.

- Å, vi trodde dere var spanere på oppdrag siden dere ser så streite ut, smiler damen og gir tommelen opp til resten av gjestene. Vips blir stemningen snudd. Barkede karer viser atter fram sine uryddige tanngarder og skåler i øl:

- Det var enda godt å høre karer, kom la oss spille biljard og drikke pils...

Dermed lærte vi én ting: Aldri gå inn på en pub i den australske ødemarken med rene klær og nybarbert ansikt.

Fra Darwin til Cairns=

Beina til Haglund var litt populære for en gangs skyld, men heldigvis beit ikke disse svært så tallrike insektene. © Johnny Haglund

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!