Ja, vi elsker bunaden vår

Vi i Norsk Ukeblad deler våre bunadshistorier med deg. Vil du fortelle din?

FRA VENSTRE: Siv Randi Palm, Kathrine Ruud Elster, Ingeborg Mjanger, Randi Risa, Eva Glorvigen, Marianne Torp, Kjersti Moen, Inger-Lise Kvås, Camilla Høy og Lise Lotte Winther-Bay.

FRA VENSTRE: Siv Randi Palm, Kathrine Ruud Elster, Ingeborg Mjanger, Randi Risa, Eva Glorvigen, Marianne Torp, Kjersti Moen, Inger-Lise Kvås, Camilla Høy og Lise Lotte Winther-Bay. Foto: Foto: Petter Berg/HM Foto

Publisert Oppdatert

Foto: Petter Berg/HM Foto

Trykk her for å dele din historie og laste opp bilde av bunaden din!

Ifølge Wikipedia er bunad en samlebetegnelse som brukes på flere typer klesdrakter i Norge.

Og er det en måned i året hvor bunaden kommer frem i lyset, så er det mai måned og selveste nasjonaldagen.

De som har en bunad eller festdrakt, har også en historie vevet inn i rosebroderier, brokadeliv eller hardangersøm.

Lyst til å vise frem din egen bunad? Trykk her. Last opp fil og del bilde av bunaden din, og gjerne historien din.

Les også:

Her får du alternativer til bunaden

Gode bobler til nasjonaldagen

Bli med Norsk Ukeblad på tur til fjellheimen

Radmager før og nå

God drikke til nasjonaldagen - sjampis og sorbet!

Slik lager du en deilig 17. mai frokost

Har du noen spørsmål til Norsk Ukeblad-redaksjonen eller om bladet? Her kan du chatte med redaktøren.

Under deler vi i Norsk Ukeblad historiene våre med deg:

Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen

Kathrine Ruud Elster (34)

Som korist i verdens eldste akademiske kvinnekor, Kvindelige Studenters Sangforening, var jeg i mange år fortvilet over at jeg ikke hadde noen bunad å opptre i.

Men redningen kom fra uventet hold. Min tante Ellen hadde nemlig en bunad hun ikke skulle bruke lenger.

Bunaden var arvet etter min avdøde grandtante, «Tante Lotte», som i sin tid var danselærer.

Hun underviste blant annet i folkedans, og fikk etter hvert behov for en bunad.

Hun fikk moren sin, min oldemor, til å sy en Kvinnebunad fra Gudbrandsdalen.

Oldemor har også brodert blomstene på stakken. Dermed er jeg nå blitt tredjegenerasjonsbruker av bunaden.

Har du en bunadshistorie?

Del den med oss! Og vinn praktisk bunadpose fra U-Design. Gå inn her (trykk på angi fil/url) og legg inn et bilde av selv i bunad.

Dersom du også har en god historie knyttet til den, del den med Norsk Ukeblads lesere.

Send en e-post hit og fortell hvilken bunad du har lastet opp. På den måten vet vi hvem du er, tre heldige vinnere får tilsendt en en praktisk bunadspose til en verdi av 450 kroner.

Les også:

Slik sminker du deg til bunaden

Slik vasker du bunaden

Pikebunad fra Voss

Siv Randi Palm (29)

Foto: Petter Berg/HM Foto

Bunaden min er en pikebunad fra Voss. Da jeg fikk lyst på bunad for noen år siden, hørte jeg at man skulle velge bunad fra det stedet hvor majoriteten av besteforeldrene kom fra.

Både mormor og morfar kom fra Oslo, men jeg syntes ikke at den lyseblå drakten passet til mine farger.

Det synes jeg derimot at bunaden fra farfars hjemsted gjorde. 

Bunaden er sydd og satt sammen i en lokal systue på Voss.

Resultatet ble inspisert og godkjent av en ekte vossing, min fars kusine Martha Dolve.

Det, og at den er en forhåndsgave fra mine foreldre i anledning min kommende 30-årsdag, gjør den ekstra spesiell.

Gudbrandsdalen festbunad

Randi Risa (30)

Jeg er halvt gudbrandsdøl. Mamma er nemlig fra Vågå. Hun kjøpte stoffet til bunaden rett etter at jeg ble født, og fikk den brodert i Vågå.

Foto: Petter Berg/HM Foto

Den ble liggende umontert i mange år, for tanken var at jeg skulle få den til konfirmasjonen min.

Like før jeg sto konfirmant, fikk vi den montert av en dyktig dame i Skjåk. Så bunaden er godt utført håndverk av fagfolk. 

Jeg har hatt stor glede av bunaden, selv om jeg i tenårene ikke var særlig begeistret for den. Jeg bruker den i større begivenheter, som bryllup og dåp.

Jeg hadde den også med til New York, da jeg bodde der ett år, for å bruke den i 17. mai-toget i Brooklyn. Det var stas!

Romeriks- bunaden

Ingeborg Mjanger (35)

Jeg fikk bunaden min til konfirmasjonen av mamma og pappa, så den er snart 20 år.

Mammaen min har brodert hele, og det synes jeg er det beste med det.

Foto: Petter Berg/HM Foto

Søljene mine har jeg fått av mormor.

Jeg har heller ikke gjort noe med den siden da, men har vel innsett at utvidelse av livet dessverre ligger rett rundt hjørnet.

Les også:

God drikke til nasjonaldagen - sjampis og sorbet!

Slik lager du en deilig 17. mai frokost

Vestlandsdrakt

Eva Glorvigen (49)

Mamma hadde bare noen måneder igjen å leve da hun spurte: Kan jeg få lov å gi deg og Tonje (min søster) hver deres bunad før jeg dør?

Mamma var fra Bergen, og denne drakten har sitt utspring derfra.

En iherdig sydame kastet seg på prosjektet, og vi rakk det akkurat. Noe av det aller siste mamma opplevde, var å se sine to døtre strutte, fnise og le av glede og stolthet, da vi iførte oss draktene for aller første gang på hennes sykerom.

Foto: Petter Berg/HM Foto

Eller kanskje det var mamma som var aller mest stolt? Jeg håper det.

Hun beundret oss moderlig fra den store hvite sengen og sa forsiktig: Kan dere huske på meg hver gang dere tar på dere Vestlandsdrakten? Tre dager etter var hun død.

Lierbunaden

Kjersti Moen (45)

Familie og venner er årsaken til at jeg kan feire 17. mai i min mørkeblå Lierbunad. Den var en gave til 30-årsdagen.

Mor har brodert og montert selve bunaden, svigermor har brodert skjorten, og det meste av St. Hallvard-sølvet er gaver fra vennekretsen.

Den store søljen var morgengave fra min mann da vår datter ble født.

Jeg vokste opp i eplebygda Lier utenfor Drammen.

Foto: Petter Berg/HM Foto

Der fantes ingen spor etter gammel drakttradisjon å bygge videre på. Så da Ruth Strand skapte Lierbunaden i 1974, tok hun utgangspunkt i epleblomsten.

Den er symbolet i Liers kommunevåpen, og den går igjen i alt bunadsølvet. Stakken og livet er nydelig brodert med tette, rosa og hvite epleblomster.

Jeg har stor ydmykhet overfor min mors tålmodighet. Selv om Lierbunaden er en såkalt konstruert bunad, er den registrert i Landsnemnda for bunadsspørsmål. Og jeg bærer den med stolthet så ofte jeg kan.

Gudbrandsdalen festbunad

Marianne Torp (61)

En 17. mai, for mange år siden, sto jeg sammen med far og resten av min kjære familie og så barnetoget juble forbi i sakte gåsegang. Bunadene, spesielt blant de voksne, var mange og vakre, noe jeg kommenterte høylytt og begeistret.

- Du ville være flott i bunad, Marianne! Vil du ha en? ropte far inn i øret på meg.

Det ville jeg gjerne, og da helst én fra tilholdsstedet min familie har hatt siden jeg var jentunge.

Og min flotte, rause far på 80 år holdt ord. 50-årsdagen var rett rundt hjørnet, så her måtte det handles.

Da blandet min kjære venninne Elisabeth seg bestemt inn i bunadsprosjektet. Pappa Ketil kunne kjøpe stoffet, men hun ville brodere bunaden i 50-årspresang. Basta!

Foto: Petter Berg/HM Foto

I år bærer jeg med stolthet og glede igjen min vakre Gudbrandsdalen festdrakt på vår nasjonaldag.

Vest-Telemark- bunad

Inger-Lise Kvås (42)

Jeg kommer fra Nissedal, og har derfor denne bunaden. Jeg fikk den som en fantastisk gave til 30-årsdagen av tanten min. Hun hadde selv arvet den.

Det er imidlertid to barn og mye god mat siden, og den passer ikke like godt lenger.

Men slik går det med mange av oss, og det er blitt til at damene i familien byttelåner bunad etter hvem som passer inn i hvilken bunad til enhver tid.

Derfor bruker jeg nå min søsters Vest-Telemark-bunad, som hun kjøpte seg for en del år siden.

Min smaleste søster låner min, i påvente av at enten jeg får tilbake min gamle fasong, eller til min datter er gammel nok til å arve den.

Åmlibunad

Camilla Høy (36)

Foto: Petter Berg/HM Foto

Jeg fikk valget mellom slalåmski og bunad da jeg sto til konfirmasjon for 22 år siden. Gjett hva jeg valgte? Slalåmski selvsagt.

Går det an å bli sååå dum? Eller kanskje var jeg bare utspekulert?

Jeg visste nemlig at min mors store drøm var å få se sin egen datter i stakk og brodert forkle, og ganske riktig.

Til 20-årsdagen hang den der. En lekker Åmlibunad fra Aust-Agder, sydd på Husfliden i Arendal.

Jeg brukte den masse før, men med små barn, amming og gulping er bunad et lite praktisk plagg. Nå er jeg gravid igjen. Godt at dette antrekket aldri går av moten.

Lundebydrakten

Lise Lotte Winther-Bay (46)

Bunaden var en klassisk konfirmasjonsgave fra mine kjære foreldre, og takk for det - men den ble aldri et plagg jeg følte meg «hjemme i».

Foto: Petter Berg/HM Foto

Den var et vanlig syn i Mjøstraktene, hvor jeg bodde den gang.

Drakten ble raskt populær i Vest-Oppland etter at kunstmaleren Alf Lundeby tegnet originalen til sin venninne på Lillehammer rundt 1930.

Med fasong som en livkjole og broderier med stilisert blomstermotiv, syntes jeg den var pen.

Tante Astrid, som nå er borte, ga meg den største søljen, som et minne om henne. 

Foto: Petter Berg/HM Foto

Nyttige tjenester

Regn ut

FORUM

Underholdning

Tjenester fra Nettavisen

Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag
Nettavisen, Annonsebilag